Den gode unnskyldning

Ledere unnskylder seg irriterende ofte, mener Jon Risdal, forfatter av boken Unnskyld. Kort fortalt synes Risdal at det er for få ekte unnskyldninger og for mange påtatte unnskyldninger i norsk offentlighet. (Se artikkelen om Risdal og ledere som unnskylder seg i Ukeavisen Ledelse nr. 35, 7. oktober 2011.)

Hvis du imidlertid skulle få behov for å unnskylde deg på jobben eller privat, på ekte vis, har Risdal flere råd på lager.

Han minner blant annet om at den gode unnskyldningen har fem faser: Enighet om hendelsesforløpet, den som unnskylder seg aksepterer skyld gjennom å ta ansvar for egne handlinger, anger, den som har gjort noe galt gjør opp for seg på en raus måte og lovnad om at det aldri skal skje igjen.

Når du faktisk står der og skal be om unnskyldningen, kan det være vanskelig å finne den rette måten å ordlegge seg på. Risdals tips er som følger:

• Ikke bruk hvis eller men.
  Hvis inneholder et forbehold som ikke er et unnskyld verdig. (”Unnskyld hvis jeg har såret noen”.) Men skyver ofte ansvaret bort fra deg selv. (”Unnskyld meg, men det var du som startet dette”.)
• Vær aktiv, ikke passiv.
  Si: ”Jeg gjorde det”. Ikke si: Det skjedde.
• Ikke bruk humor.
  Unnskyldninger er seriøse saker. Selvironi kan derimot fungere.
• Ikke anta noe som helst.
  Ikke si ”jeg vet hvordan du føler det”. Det kan oppfattes som at du tar offeret for gitt.
• Ikke spør hva du kan gjøre, foreslå noe konkret.
  Poenget er at du ikke skal kreve noe av den andre, heller ikke et forslag. Vær sjenerøs.
• Snakk etter tur.
  Vent på den andres respons. Det er ikke du, men den andre som er i fokus.
• Start unnskyldningen med et «jeg».
  Da viser du at du tar ansvar.
• Bruk navnet til den du sier unnskyld til.
• Hold deg til saken.
  Ikke snakk om masse annet.
• Ikke argumentér.
  Hold deg rolig.

Kilde: «Unnskyld! Legge seg flat eller stå oppreist», Jon Risdal, Cappelen Damm