Rettigheter eller kommunereform?

Flere utviklingshemmede i jobb. Det er målet for Rettighetsutvalget som nylig har lagt frem sin innstilling. Kommunene skal ha ansvaret for økt arbeidsdeltakelse. Ligger det politiske føringer bak denne avsporingen?

Utvalget mener kommunen skal gjøre to ting:

1)   Opprette tilrettelagte arbeidsplasser innenfor egen virksomhet.

2)   Bruke sin makt som innkjøper for å stimulere lokale arbeidsgivere til å ansette utviklingshemmede.

Forslaget tar ikke hensyn til hva det innebærer å gi denne gruppen et godt tilbud.

Kommunene mangler kompetanse om hva det betyr å legge arbeidsplasser til rette for mennesker med omfattende bistandsbehov. Dette er kunnskap om hva det vil si å gi støtte ikke bare til den utviklingshemmede, men også til arbeidsgiver.

Det er kunnskap om hvordan arbeidsplassen kan brukes til å gi den utviklingshemmede personlig vekst og utvikling.

Utvalget åpner for at kommunene kan kjøpe inn kompetanse og tiltaksplasser fra eksterne leverandører. I en presset kommuneøkonomi betyr dette enten å kjøpe inn billige løsninger, eller at man nøyer seg med å gi brukerne et minimumstilbud i egenregi.

Kommunene har dessverre lang tradisjon for å kutte i tilbudet til utviklingshemmede.

Arbeidsmarkedspolitikken har til nå vært et nasjonalt ansvar. Det gir trygghet for at personer med store bistandsbehov sikres et arbeidsrettet tilbud uavhengig av bosted.

Utvalget fastslår selv at "mennesker med nedsatt funksjonsevne skal på lik linje med andre ha tilgang til arbeidsrettede velferdsordninger og arbeidsformidling" (NOU 2016:17, s. 73).

Det er derfor et paradoks at nettopp Rettighetsutvalget vil ekskludere utviklingshemmede fra de statlige arbeidsmarkedstiltakene.

For å få flere utviklingshemmede i jobb, bør man bygge på det som allerede finnes. Det statlige tiltaket rettet mot utviklingshemmede (tiltaket Varig tilrettelagt arbeid – VTA) bør åpnes for mer bruk av ekstern oppfølging.

Dessuten må det opprettes flere tiltaksplasser. Dagens ventelister er så lange at Nav har gitt opp å holde oversikt. Det bør også satses mer på basiskompetanse.

Mange utviklingshemmede har fått så mangelfull oppfølging i skolen at det reduserer deres muligheter for å delta i arbeidslivet.

Det er mye bra i Rettighetsutvalgets innstilling, men på arbeidsinkluderingsområdet kan det virke som om utvalget har vært mer opptatt av å bidra med å fylle kommunereformen med innhold enn å finne de beste løsningene.

Av Jon Qvortrup, spesialrådgiver i NHO Service/Arbeid & Inkludering