Vil ikke, eller kan ikke?

Før koronapandemien traff oss var en dominerende strategi i norsk sosialpolitikk at det skal stilles aktivitetskrav til dem som mottar stønad.

Fra 1. januar 2017 ble kommunene pålagt å stille aktivitetskrav til sosialhjelpsmottakere under 30 år, og å sanksjonere om kravene ikke etterleves.

Utvide aktivitetskravet?

Det har nå vært snakk om å utvide aktivitetskravet til å gjelde alle som mottar sosialhjelp.

Begrunnelsen er todelt:

• Det ene argumentet er at det er effektivt, altså at det fører flere (tilbake) i jobb. Men eksisterende forskning viser i beste fall svært tvetydige resultater for grupper med den ressursknapphet og problembelastning som kjennetegner mange sosialhjelpsmottakere.
• Den andre begrunnelsen er at det er «riktig» ut fra gjeldende normer, og at også yrkesaktive møtes med krav om å stille på jobb og trekkes i lønn hvis de ikke møter uten legitim grunn.

Denne begrunnelsen hviler på en viktig antagelse: at sosialhjelpsmottakere har samme evne og muligheter som andre til å innordne seg de krav som stilles. Det er grunn til å stille spørsmål ved denne antagelsen.

Et sikkerhetsnett

Sosialhjelpen er det siste sikkerhetsnettet i vårt velferdssystem. Den er ment å gi kortvarig økonomisk støtte i et knipetak når andre inntektsmuligheter svikter. Målet er at mottakerne skal bli selvhjulpne igjen så raskt som mulig.

Likevel er det til enhver tid relativt mange som mottar sosialhjelp over lengre tid.

Det er godt dokumentert at langtids sosialhjelpsmottakere både mangler ressurser og sliter med sammensatte problemer.

I 2018 fikk for eksempel totalt 133 000 personer sosialhjelp, og av disse mottok 56 000 ytelsen i seks måneder eller mer. Det er godt dokumentert at langtids sosialhjelpsmottakere både mangler ressurser og sliter med sammensatte problemer.

Det er også grunn til å tro at de har hatt en vanskelig oppvekst og at sosialhjelp kun er ett av flere uttrykk for et problematisk livsløp, men dette er i langt mindre grad forskningsmessig belyst. 

Problemer i oppveksten

Studier vi har gjennomført har vist at oppvekstproblemer er langt mer vanlig blant sosialhjelpsmottakerne enn blant folk flest. Dette gjør seg gjeldende for såpass forskjelligartede problemer som avbrutt skolegang, økonomiske problemer i barndomshjemmet, foreldres rusmisbruk, og problemer med å få venner.

For eksempel er det 33 prosent av sosialhjelpsmottakerne som melder om langvarig mobbing, sammenlignet med 11 prosent i befolkningen generelt. 20 prosent av sosialhjelpsmottakerne rapporterer om annen mishandling, mot 4 prosent i befolkningen.

Det er en klar opphopning av oppvekstproblemer blant sosialhjelpsmottakerne.

Tilsvarende tall for seksuelt misbruk er henholdsvis 14 og 3 prosent. Det er en klar opphopning av oppvekstproblemer blant sosialhjelpsmottakerne. Mange rapporterer om tre eller flere problemer.

Forekomsten er særlig høy blant dem som i voksen alder oppgir dårlig helse, psykiske plager og kroniske smerter. Over halvparten av dem med slike helseplager droppet ut av skolen.

Tung bagasje

At de kommer inn i sosialhjelpssystemet med en slik tung bagasje fra tidligere leveår, har også konsekvenser for tilstanden de er i som sosialhjelpsmottakere i voksen alder. Det er naturlig å knytte den problembelastning og ressursknapphet voksne langtidsmottakere har til de problematiske oppvekstvillkårene de har opplevd.

Det er rimelig å anta at de utfordringer langtidssosialhjelpsmottakere framviser i voksen alder, ikke er problemer som har oppstått akutt, men snarere har sitt opphav i en vanskelig oppvekst.

Langvarige problemer

Funnene våre kan tyde på at behovet for sosialhjelp i mange tilfeller ikke bare er et økonomisk anliggende, men også et symptom på flere underliggende og langvarige problemer knyttet til mishandling, marginalisering, og sosial utstøting.

Med andre ord, å bli og forbli langtidsmottaker av sosialhjelp er uttrykk for et livsløp som er preget av motgang og problemer helt fra barneårene. En slik tolkning er i tråd med sentrale funn og innsikter fra livløpsforskningen mer generelt.

Kan ikke

Det er sannsynlig at manglende ressurser og den motgang de har opplevd gjennom livet svekker evnen til å opptre «rasjonelt». Det er en rekke gode grunner, av sosial, personlig og helsemessig art, til at mange langtidsmottakere av sosialhjelp sliter med å få jobb og klare seg sjøl.

Det er tvilsomt om plikt og sanksjoner, som retter seg mot viljen og ikke evnen og mulighetene, er den rette medisinen for å bøte på dette. 

Tilbud – ikke plikt

Oppvekstvilkår er viktig for livsløp og livssjanser. Den avgjørende betydningen av forhold i barne- og ungdomsårene er kommet fram i forskjellige forskningsdisipliner som økonomi, sosiologi, psykologi, og medisin, for å nevne noen. Det denne forskningen tydelig dokumenterer er at trøbbel i oppveksten ofte skaper utfordringer i voksenlivet.

Vi trenger et siste sikkerhetsnett som styrker den evne og de muligheter langtidsmottakere av sosialhjelp har.

Denne innsikten har også fått gjennomslag i politisk tenkning blant annet gjennom tiltak for å forebygge problemer tidlig i livsløpet eksemplifisert ved slagord som «tidlig innsats». Men det er selvsagt ikke slik at alle problemer lar seg forebygge med tidlig innsats.

Derfor må samfunnet også ha på plass ordninger for å fange opp og avhjelpe problemer knyttet til folks evne og muligheter etter at de er oppstått. Vi trenger et siste sikkerhetsnett som styrker den evne og de muligheter langtidsmottakere av sosialhjelp har, og som setter dem i bedre stand til å kunne klare seg sjøl.

Innenfor en slik sosial investeringstilnærming må aktivitet være et tilbud, ikke en plikt. En politikk som primært hviler på ideen om at det er viljen det skorter på, slik aktivitetsplikten er et eksempel på, er hverken formålstjenlig eller «riktig».  

Av professor Espen Dahl, stipendiat Magne Bråthen, forsker Kristian Heggebø, professor Ivar Lødemel, førsteamanuensis Borghild Løyland og professor Astrid Klopstad Wahl

Denne kronikken er tidligere publisert på nettsidene til Kompetansesenter for arbeidsinkludering (KAI) ved OsloMet.