Å gå på Nav kan øke avstanden til arbeidslivet

Unge og funksjonshemmede er viktige målgrupper når Nav skal realisere sitt oppdrag med å få flere i arbeid og færre på trygd. Men de som er både unge og funksjonshemmede har blandete erfaringer med Nav, viser en studie som er presentert i siste nummer av tidsskriftet Søkelys på arbeidslivet.

For noen kan det å gå på Nav føre til at de mister troen på egne muligheter i arbeidslivet og resignerer, viser studien.

«Tid på Nav kan være medisin for noen og gift for andre», konstaterer forsker Sigrid Elise Wik ved NTNU samfunnsforskning.

Tiden på Nav kunne oppleves som en holdeplass som de ikke kom videre fra.

Ønsker å jobbe

Wiks studie bygger på intervjuer med 12 unge funksjonshemmede i Sør-Trøndelag som har gått lenge på Nav. Deltakerne i studien er intervjuet to ganger med et års mellomrom. De var i alderen 20-38 år og hadde vært i Nav-systemet i mer enn tre år da de ble intervjuet første gang.

Alle Wik intervjuet, hadde et sterkt ønske om å jobbe. De fortalte at tiden på Nav kunne oppleves som en holdeplass som de ikke kom videre fra. I mange tilfeller opplevde de at de ikke fikk den hjelpen de trengte.

De blandete erfaringene beskriver Wik slik i Søkelys på arbeidslivet:

«Det å få lov til å bruke tid, tid til å bli så frisk man kan og tid til å finne ut av ting, er for mange betydningsfullt og avgjørende for at man en dag skal kunne komme seg inn i arbeidslivet. Det å oppleve at ens tid kastes bort fordi planer er lite gjennomtenkte eller ikke følges opp, eller fordi man stadig blir tilbudt tiltak som viser seg ikke å være rett middel for å oppnå ens mål, er derimot demotiverende.»

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

VET HVA SOM VIRKER: I dag vet man mye om hvilke tiltak som har god effekt når det gjelder å hjelpe folk ut i jobb. Men denne kunnskapen brukes i for liten grad, mener forsker Sigrid Elise Wik ved NTNU samfunnsforskning.

Foto

NTNU

Mistet troen

Navs innsats for å bistå funksjonshemmede og andre med å komme i arbeid består i stor grad av å lose dem inn på ulike arbeidsrettede tiltak. Disse tiltakene drives i hovedsak av eksterne tiltaksarrangører, som jobber på oppdrag fra Nav.

De fleste av de unge funksjonshemmede i Wiks studie hadde gått på ulike tiltak. Noen opplevde deltakelse på tiltak som positivt og noe som hadde brakt dem videre, mens andre fortalte at de etter å ha deltatt på tiltak, mistet troen på at Nav kunne hjelpe dem.

Å gå på tiltak ble et mål i seg selv.

«De unge i denne studien mister troen på arbeid når de erfarer at tiltakene ikke var rett for dem, ikke evnet å gi dem jobb eller at anbefalingene fra tiltaket ikke ble fulgt opp av Nav», skriver Wik.

– Tiltakene skal være individrettet, men de bærer mer preg av å være pakkeløsninger. De møter ikke de individuelle behovene godt nok, sier Wik til Velferd.no.

–Noen opplevde at de hadde gått på samme tiltak før. At de ble sendt på tiltak bare for å gå på tiltak. Å gå på tiltak ble et mål i seg selv, sier hun.

Wik tror dette har å gjøre med Nav-veiledernes pressede arbeidssituasjon.

– Nav-ansatte opplever at de får litt fri når de sender en bruker på tiltak. De kjøper seg fri til å konsentrere seg om andre brukere.

Sviktende oppfølging

Noen av deltakerne i studien opplevde at tiltak mistet sin hensikt på grunn av manglende oppfølging i etterkant. Mens de gikk på tiltak, hadde de møtt tiltaksveiledere som forsto hvordan de hadde det, og som de trodde kunne hjelpe dem.

Når de var ferdige i tiltaket og rapport var avlevert til Nav, opplevde de imidlertid at Nav-veilederne deres ikke ønsket å gå videre med planen fra tiltaket.

I noen tilfeller handlet det om at veilederen på tiltaket og veilederen hos Nav hadde ulikt syn på hva som var riktig vei videre.

– Tiltaksveilederen og Nav-veilederen kunne være uenige, og så ble man sendt på et nytt tiltak, forteller Wik.

Man vet at tett oppfølging virker, men bruker det for lite.

Mye venting

En felles erfaring for de unge i studien var at tiden på Nav innebar mye venting. Det handlet stort sett om å vente på å få komme inn på et tiltak eller å vente på å bli kontaktet av Nav for å få et svar eller en avklaring.

Tiltakene har ofte ventelister, så jo flere tiltak de unge hadde deltatt på, jo oftere hadde de erfart venteperioder. Mange beskrev perioder med venting som bortkastet tid. Det var tid de kunne brukt på noe fornuftig, noe arbeidsrettet.

En av de intervjuede sa det slik: «Det var et helt år bortkastet for meg. Jeg satt jo i over et halvt år og vel så det og ventet. Ventet på at jeg skulle få en telefon eller et brev eller…ja.»

Denne kvinnen ventet på svar på om hun kunne få bistand til å fullføre videregående, for så å få avslag etter lang tids venting.

Mye handler nok om knapphet på ressurser.

Ikke godt nok

Studien av de unge funksjonshemmedes erfaringer med Nav viser at tilbudet til denne gruppen ikke er godt nok. Nav er ikke tett nok på brukerne, mener Wik.

– Mye handler nok om knapphet på ressurser. At pengesekken er for liten og at veilederne har for liten tid til hver bruker, sier hun.

I dag vet man mye om hvilke tiltak som har god effekt når det gjelder å hjelpe folk ut i jobb. Men denne kunnskapen brukes i for liten grad. I stedet for å tenke langsiktig, satser man ofte på billige, kortsiktige tiltak, mener Wik.

– Man vet at tett oppfølging virker, men bruker det for lite. Man vet også at lønnstilskudd og utdanning virker, men også det tror jeg brukes for lite, sier hun.

Problematisk AAP-innstramming

I presentasjonen av studien i Søkelys for arbeidslivet tar Wik opp innstrammingene i ordningen med arbeidsavklaringspenger (AAP), som har skapt mye debatt.

I januar i fjor ble tiden man kan gå på AAP redusert fra fire til tre år, og det har blitt langt vanskeligere enn før å få en forlengelse ut over den normerte tiden.

Mitt inntrykk er at regelverket ikke er tilpasset denne brukergruppen.

Flere av de unge om deltok i Wiks studie, hadde kommet inn i Nav-systemet før AAP-ordningen var innført, og hadde mottatt andre stønader.

«Hadde de derimot kommet rett inn på AAP i dag, ville noen av dem ha erfart at store deler av deres maksimale periode for stønaden ville være oppbrukt til sykdom og behandling før de i det hele tatt rakk å tenke på arbeid, mens flere ville erfart at maksperioden var overskredet tidlig i et kvalifiseringsforløp», skriver Wik.

Ved å korte ned på AAP-tiden risikerer man ikke bare å sette folk i en vanskelig økonomisk situasjon før de er friske nok til å kunne jobbe. Innstrammingen resulterer også i at folk innvilges uførestønad, selv om de kanskje ville kunne kommet seg i jobb om de fikk mer tid på seg, påpeker Wik.

Hun mener det er grunn til å stille spørsmål ved om arbeidsavklaringspenger er riktig ytelse for unge med funksjonsnedsettelser som befinner seg langt fra arbeidsmarkedet.

– Mitt inntrykk er at regelverket ikke er tilpasset denne brukergruppen. Man får ikke lang nok tid eller tett nok oppfølging, sier Sigrid Elise Wik til Velferd.no