Uro i klasserommet hos EUs mønsterelev

Gjennombruddet for partileder Timo Soini og Sannfinnene ved riksdagsvalget i april ble overveiende negativt mottatt hos Finlands EU-partnere. Her falt enda et medlemslands velgere for populistisk EU-kritikk med høyrevridd tendens, lød en utbredt tolkning. Eksperter ser det annerledes i intervjuer med Mandag Morgen: Et betydelig mindretall i Finland har alltid vært kritisk til EU-medlemskapet, men først nå får dette et politisk uttrykk.

– På grunn av den rådende konsensuspolitikken i Finland med brede samlingsregjeringer, så har ingen partier gitt denne EU-kritikken en stemme. Sannfinnene er blitt talsmann for en politisk understrøm som hele tiden har vært der. Om man vil være litt demokratisk idealist, kan man si at det var på tide, sier Lauri Karvonen, professor i statsvitenskap ved Åbo Akademi.

Helt siden Finland trådte inn i EU i 1995 har det rådet bred politisk enighet om den finske EU-politikken. Finske forhandlingsposisjoner er blitt fastlagt i lukkede møter i Riksdagens storkomite og har sjelden vært ledsaget av offentlig debatt. I Brussel har Finland vært sett som en lojal, pålitelig og dyktig partner - en mønsterelev.

Seige regjeringsforhandlinger endte med at en ny sekspartiregjering ble utnevnt sist uke, uten Sannfinnene. Dermed ligger det ikke an til så store endringer i Finlands EU-linje som det kunne se ut til rett etter valget. Den finske EU-tausheten i den innenrikspolitiske debatten er derimot brutt for godt. Sannfinnene surfet inn til valget på en bølge av sinne over håndteringen av krisen i de søreuropeiske eurolandene.

Utenfor regjering kan Sannfinnenes populære leder rendyrke motstanden mot det han liker å kalle «mørkets hjerte» – Brussel og EU-institusjonene.  

Mandag Morgen har snakket med eksperter og observatører i Finland og Brussel om finnenes nyoppdagede EU-motstand og hvordan den vil påvirke Finlands forhold til unionen. Hovedpunktene:

• Taus EU-motstand: Finnene har undertrykt EU-kritikken i 17 år. Så sprakk det.
• Mønstergyldig: Revolusjonen er avlyst i finsk Brussel-politikk, men mønstereleven vil utvikle nye karaktertrekk.
• Demokratisk bonus: Strid om EU vil gjøre demokratiet godt, men Sannfinnene unngikk disiplinerende regjeringsrolle.

EU-kritisk minoritet endelig synlig

I en meningsmåling i vinter så 37 prosent av finnene positivt på EU-medlemskapet, 32 prosent var nøytrale, mens 30 prosent var negative. Dette er ingen uvanlig fordeling. Det viser målinger som er gjort jevnlig siden 1996 (se figur 1). Andelen som er negative til unionen, har ligget mellom 25 og 35 prosent i hele Finlands «EU-liv».

Sannfinnenes valgskred gjør det tydelig at Finland er et «normalt» nordisk land. Lauri Karvonen kunne observere den norske EU-striden på nært hold da han arbeidet i Bergen på 1990-tallet. Profilen på EU-motstanden i Norge og Finland – og de øvrige nordiske landene – var svært lik, påpeker han. Blant annet ser man dette på hvilke grupper som stemte for og mot medlemskap. I dag har EU-opinionen i Sverige og Finland mange fellestrekk (se også Mandag Morgen nr. 23, 2010).

Sannfinnene har bygd seg opp gradvis siden partiet ble grunnlagt i 1995.

– Nå har de en landsomfattende organisasjon, og det betyr mye. De har tatt mange tilhengere fra de store partiene Centerpartiet og Socialdemokratene, men de har også mobilisert mange hjemmesittere som har kjent seg politisk hjemløse fordi ingen har artikulert deres synspunkter, sier Karvonen.

Statsgjeldskrisen i Hellas, Portugal og Irland kom som bestilt for Soini og Sannfinnene og ble et dominerende tema i valgkampen. Det er klare paralleller mellom Finland og Tyskland i reaksjonene på å skulle bruke egne skattepenger på å redde Hellas & co, observerer Karvonen.

– Dette er virkelig den gamle mistroen mot disse sydlendingene som lever det gode livet til pengene tar slutt, og så skal noen andre hjelpe – og det er vi protestanter som er så flinke til å skjøtte vår egen økonomi. Det er akkurat de samme ord, vendinger og holdninger i Tyskland som her, sier han.

Sannfinnene har ikke monopol på EU-kritikk. Det er en økende trend i andre partier også, påpeker Matti Apunen, direktør i næringslivets tankesmie EVA. Han tror mange år med sammenhengende oppgang har gjort finnene i overkant selvsikre.

– Før finanskrisen hadde Finland 15 gode eller veldig gode år bak seg. Det skaper lett en nasjonalistisk stemning hvor vi ikke ser fordelene ved frihandel, EU og europeiske markeder. Vi har en tendens til å tenke at vi gjør det bra fordi vi er så fabelaktig dyktige, sier Apunen. Når krisen i eurolandene så kommer, er det lett å se den som de andres problem og noe som ikke berører en selv, legger han til.

Konsensus hjemme, konsistens i Brussel

Finnenes måte å drive EU-politikk på har skapt et inntrykk av et særlig integrasjonsvennlig land. 

– De har vært tydelige når det gjelder å ivareta egne interesser, men har aldri fremmet ultimatum og valgt sine slagsmål med omhu, sier en toppdiplomat fra et annet medlemsland med lang fartstid i EU-hovedstaden.

EU-medlemskapet har en sterkere sikkerhetspolitisk betydning i Finland enn mange andre EU-land. Det har bidratt til konsensuslinjen. I Riksdagens storkomite har posisjonene i EU-saker blitt spikret bak lukkede dører, og komiteens vedtak er sjelden blitt debattert åpent, skriver forskerne Kaisa Korhonen og Juha Jokela i en nylig publisert artikkel. Konsensusmetoden brøt sammen i håndteringen av eurokrisen. Eksempelvis ville ikke Sosialdemokratene uten videre godta regjeringens linje i spørsmålene om krisepakker. Dermed ble eurokrisen gjenstand for debatt i plenum i Riksdagen, og Sannfinnene kunne fremstå som et reelt politisk alternativ.

Den nye, åpne debatten har falt sammen i tid med en merkbar økning i andelen som har en kritisk holdning til Finlands nytte av å være med i eurosonen (se figur 2).

I perioden etter valget måtte partiene ta stilling til EUs krisepakke for Portugal, og der ble det til slutt et kompromiss mellom Samlingspartiet og Sosialdemokratene. 

– Tonen er skjerpet, men det har skjedd i mange andre land også, som Tyskland, så Finlands holdning skiller seg kanskje ikke så mye ut som det virket som rett etter valget, sier Kaisa Korhonen, som er forsker ved Utenrikspolitisk institutt i Finland.

Hun har også redigert en ny rapport om det nordiske samarbeidet som blant annet foreslår en tettere nordisk koordinering i EU-sammenheng (se tekstboks).

Et legitimt markeringsbehov

Fremover vil Finland våge å heve stemmen mer i EU-sammenheng, mener Lauri Karvonen.

– Dels er EU tross alt en organisasjon av demokratiske stater, og det er legitimt å si at nå har vi hatt et valg hvor vi har fått kritikk, vi må justere vår europapolitikk noe. Og samtidig er det samme på gang i mange andre land, ikke minst i Tyskland. Det kommer til å være mer akseptabelt å ha en litt annen holdning til en del av de sannheter som hittil har vært tatt for gitt i EU, sier han.

Finland vil bidra til strenge betingelser for EUs krisehjelp til de sørlige landene, mener alle Mandag Morgen har snakket med. Holdningen blant folk flest er at Finland som et lite land tar en altfor stor andel av belastningen i krisepakkene, mener Matti Apunen.

– Mannen i gata mener at grekerne burde begynne å selge unna statlige eiendeler for å bidra mer til å løse krisen, sier han.

Som et stort opposisjonsparti vil Sannfinnene ha store muligheter til å prege finsk EU-debatt framover. Samtidig får ikke partiet utenfor regjering så god sjanse til å fjerne det finske mønsterelev-stempelet for godt, slik det gjerne vil.

– Sannfinnene er alene om å stille grunnleggende spørsmål ved EU-medlemskapets verdi. Det vil si at det andre opposisjonspartiet, Centerpartiet, kommer til å kritisere i enkeltsaker, men en mer prinsipiell kritikk mot EU som politisk system, forventer jeg ikke, sier Korhonen.

Sannfinnene har i sitt program ikke gått så langt som å kreve Finland ut av EU. De finske ekspertene tror heller ikke at en så radikal utvikling av partiet er sannsynlig. 

Demokratisk brudd med status quo

Mangelen på åpen debatt om EU-saker har vært problematisk for demokratiet. Derfor mener flere at den EU-pregede valgkampen og Sannfinnenes suksess har positive sider. På sikt kan en livlig debatt om Finlands integrasjon i EU styrke demokratiet.

– Konsensuspolitikken har vært for enerådende, vi har hatt for utydelige politiske og ideologiske skillelinjer. Dermed har velgerne ikke hatt klare alternativer. Konsensuspolitikkens bakside er en alternativløshet. Nå har vi alternativer i politikken. Det innebærer et høyere lydnivå, men det er ikke uvelkomment i finsk politikk, sier Karvonen.

Korhonen hadde ønsket seg at Sannfinnene hadde blitt med i den nye regjeringen. 

– Politisk debatt er alltid velkommen så lenge den er konstruktiv og basert på korrekt informasjon. Problemet med at Sannfinnene blir værende i opposisjon er at dets medlemmer ikke behøver å ta ansvar eller lære seg å inngå kompromisser, sier hun.