Politisk analyse: Den planlagte krangelen

Torsdag morgen stilte Siv Jensen, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide opp i NRKs Politisk Kvarter for å forsikre velgerne om at de fortsatt er venner. Det var nødvendig etter en uke der det kunne virke som om hele regjeringskonstruksjonen var i ferd med å falle sammen. Etter forrige fredags kontrollhøring i Stortinget om de såkalt lengeværende asylbarna har flere fylkesårsmøter i Venstre og KrF tatt til orde for mistillit. Mange av Frps stortingsrepresentanter, og partiets nestleder, har slått tilbake, og blant annet truet mellompartiene med at det blir oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen om de nå ikke slutter med å rakke ned på regjeringen.

Beroliget

Onsdag formiddag var det statsministeren selv som måtte berolige. Etter at hun hadde deltatt i Stortingets spontanspørretime fikk hun en rekke spørsmål fra pressen om samarbeidssituasjonen. Erna Solbergs svar var at det egentlig bare er striden om asylavtalen som skaper problemer og høylytt diskusjon. På alle andre politikkområder mener hun at de fire samarbeidspartiene jobber stadig bedre sammen. Hun viste blant annet til avtalen for halvannen uke siden om at Norge skal forhandle med EU for å få en felles klimapolitikk. Den ble til i en god tone og uten en eneste lekkasje til mediene.

Mye tyder på at den klimapolitiske idyllen mellom Venstre/Krf og regjeringspartiene ikke vil vare, men ellers har statsministeren mye rett - slik de andre tre partilederne hadde, da de snakket frem enigheten i radiostudio på torsdag morgen. De fire partiene lærer hverandre litt bedre å kjenne for hver måned som går. De blir stadig flinkere både til å få til ting sammen og til å velge ut sakene der de har interesse av å fremstå som uenige.

For det er det samarbeidsavtalen dreier seg om - både å få til enighet og å tillate uenighet. Samtidig som den gir en parlamentarisk plattform for regjeringen, gir den de fire borgerlige partiene rom for å dyrke sin egenart. Da Erna Solberg, Siv Jensen, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande forhandlet frem avtalen for halvannet år siden, fikk de mye skryt. De hadde laget en konstruksjon som man aldri før har sett her i landet - en avtale som gjorde KrF og Venstre til både opposisjonspartier og støttepartier. På den måten klarte de å oppfylle sitt løfte om å kaste de rødgrønne ut av regjeringskontorene - uten at de dannet regjering sammen.

Den positive siden

I det første året var det den positive siden av avtalen velgerne så mest av, men da forslaget til statsbudsjett kom, ble alt snudd. Da fikk Krf og Venstre et akutt behov for å vise hvor frie de var – noe som gjorde at Frp etter en ganske kort stund også begynte å markere sin egenart. Denne strategien var nødvendig av to grunner. For det første skulle de fire partiene forhandle om statsbudsjettet i Stortinget. I et forhandlingsspill er det alltid nødvendig å spisse egne posisjoner offentlig slik at man får forhandlingstyngde. Den andre begrunnelsen, som er uavhengig av forhandlinger, dreier seg om avstandstagen. Statsbudsjettet inneholdt en del forslag som samarbeidspartiene ikke tålte å bli assosiert med. Samtidig oppdaget Frp at det var beleilig å gi Krf og Venstre skylden for at regjeringen er så mye mer moderat enn ventet – sett fra ståstedet til Frps velgere.

Fremskrittspartiet har strengt tatt ikke medhold i avtalen for å si offentlig hva partiet mener. Men alle forstår at partiet i en viss grad må få lov til det, så lenge mellompartiene får lov. Det ville ha blitt en for stor ubalanse mellom partiene om Frp alltid skulle være lojalt til regjeringsprosjektet, mens støttepartiene bare skulle være lojale når de tjente på det.

Taper

Meningsmålingene tyder på at alle de fire partiene, kanskje med unntak av Krf, taper på denne konstruksjonen. Velgerne liker ikke politikere som ser ut til å krangle mer enn de handler.

Den som på lang sikt antageligvis vil tape mest, er statsministeren. Velgerne forstår ikke hvorfor hun lar krangelen fortsette. En ting er mellompartiene, som formelt sett er i opposisjon, noe annet er Frp. Hvordan kan Erna Solberg la nestlederen i et regjeringsparti komme med stadig nye angrep på de to partiene som holder regjeringen ved makten? I det øyeblikket Venstre og Krf har fått nok av Per Sandbergs utspill, kan de kaste hele regjeringen. Deres lyst til å fremme mistillitsforslag mot justisminister Anders Anundsen i asylbarn-saken ble helt sikkert ikke mindre etter at Sandberg og flere andre stortingsrepresentanter gikk offentlig ut mot dem tidlig i denne uken.

Går bra

Når Erna Solberg sier til pressen at samarbeidet egentlig går veldig bra, virker det som om hun ikke vil forholde seg til interne konflikter. Det som i det første året virket som raushet og en god evne til å se det store bildet, virker nå som svakhet og likegyldighet.

Om statsministeren er svak, er det for tidlig å si noe om. Hennes forgjenger ble også beskyldt for ikke å holde et stramt nok grep på regjeringen, og det er verdt å huske at vi har en styringsmodell som automatisk gjør statsministeren mer til en kompromissmaker enn en sterk og tydelig leder. Dessuten er det ikke lett å si hva Solberg skulle ha gjort annerledes. Hun kan ikke refse eller kontrollere partier som ikke er i regjering.
Det er samarbeidsavtalen som er problemet.
 

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.