Politisk analyse: Terror-debatt om det som virker

Det er litt av et paradoks: I PSTs vurdering av om mulla Krekar fortsatt er en fare for rikets sikkerhet skal det visstnok være et argument at fengslingen kan ha gitt ham en martyrstatus i enkelte miljøer, og at det igjen øker hans overbevisningskraft når han argumenterer for voldelig kamp. Dokumentet ble lagt frem i en rettsforhandling der spørsmålet er om man kan forvise Krekar. Svarer retten ja, kan hans martyrstatus øke ytterligere. Myndighetene og domstolen risikerer å styrke hans autoritet i den gruppen han vil påvirke. Skulle man ha noen effekt av å sende ham langt vekk fra potensielle meningsfeller, burde man ta internett-tilgangen fra ham også.

For ryddighetenes skyld skal det presiseres at gjengivelsen av PSTs trusselvurdering kan være ufullstendig, ettersom den ikke er offentlig og det overnevnte bare baserte seg på en gjengivelse i NRK. Men resonnementet er både sannsynlig og velkjent. Vi vet at fengselsopphold og væpnet kamp gir kredibilitet i enkelte miljøer. Da Arfan Bhatti dro til Pakistan, ble det sagt at det var viktig for ham ikke bare å være en som ildnet andre til kamp. Han ville selv risikere livet – ikke være en simpel sofaradikaler.

Ikke overraskende

At mulla Krekars agitasjon mot vestlige verdier fortsetter etter oppholdet i Kongsvinger fengsel, er heller ikke overraskende. De aller fleste som er satt i vestlige fengsler fordi de har truet med, eller utøvet terror, får erfaringer som gjør dem enda mer kritiske til det vestlige samfunnet. Krekar mener selv at han ble forskjellsbehandlet i fengslet. Terroristene i Paris sa selv at det var deres egne fengselsopphold og historiene om amerikanernes behandling av innsatte i Abu Ghraib-fengslet i Irak som fikk dem til å tro på terror som virkemiddel.

Dersom politikerne hadde tatt debatten om fengsel og internering av potensielle terrorister, ville de antageligvis ha endt opp med at det ikke er et egnet virkemiddel. Frihetsberøvelse kan brukes for å vise den øvrige befolkning at man tar terrortrusler på alvor. Det virket kanskje utrygt for noen da mulla Krekar gikk fritt omkring på Grønland i Oslo. Da mullaen var i fengsel, var han også avskåret fra å kommunisere på internett. Hadde han fått en riktig lang straff, ville kanskje hans tilhengere ha funnet seg andre ledestjerner, men den skulle ha vært mye lengere enn det som ligger i dagens straffelov.

Alternativene

Alternativet til fengsel og internering er overvåking. Det snakker politikerne nesten ikke om. De forutsetter at PST passer på dem som kan true rikets sikkerhet, men de fører aldri åpne debatter om denne forutsetningen. Det er også uklart hvor mye politikerne vet om PSTs virksomhet, ettersom store deler av den må være hemmelig. De vet at budsjettene øker mer enn kostnadsveksten, men de vet ikke hvor mye av de ekstra pengene som går til livvakt-tjenester for politikere og kongehus og hvor mye som går til forebygging og overvåking.

Rettslige tillatelser til overvåking er selvfølgelig også hemmelige. Vi vet ikke om det er flere av dem nå enn før, og vi vet ikke hvordan politi og domstol tolker hjemlene.

Det burde vi ha visst. Det er ikke så lett å si hvordan man skulle ordne det, men det hadde antagelig vært mer effektivt for terrorbekjempelsen om man fikk en rettssak om PSTs overvåkingsvirksomhet enn en rettssak om forvisning av mulla Krekar til Kyrksæterøra. Da kunne man ha fått en reell og viktig belysning av forholdet mellom menneskerettigheter og terrorbekjempelse.

For det er selvfølgelig en motsetning. Retten til å leve et liv uten hele tiden å bli sett av myndighetene er også en menneskerett. Samtidig er det ganske åpenbart at myndighetene må være meget tett på enkeltpersoner når de skal vurdere om de er villige til å følge opp ord med handling. Det ville neppe ha vært mange politikere som motsatte seg det, dersom PST ba om å få døgnovervåke mulla Krekar. Hadde de gjort det i et år, kunne de kanskje ha skaffet seg et godt grunnlag for å si om mullaen er farlig eller ikke.

Dersom overvåkingen ble kjent, ville kanskje Krekar hatt grunnlag for å gå til retten med en påstand om at myndighetene fratok ham privatlivets fred. Uansett hvordan dommerne ville ha dømt, er det liten tvil om at folket ville ha konkludert med at mannen selv har frasagt seg retten til ikke å bli overvåket.

Får forståelse

Sett fra et Frp-ståsted ville det derfor ha vært en åpenbar fordel at man i sitt forsøk på å stanse mulla Krekar valgte et virkemiddel som folk flest hadde tro på. Da ville Siv Jensen ha fått forståelse for sitt krav om at man må utfordre tolkningen av de internasjonale menneskerettighetene. Den folkelige forståelsen har hun neppe nå – når spørsmålet er om han skal sendes til en liten bygd på sørsiden av Trondheimsfjorden.

Sett fra ståstedet til de kompromissløse menneskerettighetsforkjemperne ville en debatt om virkningsfulle virkemidler ha vært mye vanskeligere enn den de fører nå. Et tvangsopphold i Kyrksæterøra fratar mulla Krekar retten til å bevege seg fritt. Hans rett til et familieliv innskrenkes også. Hvis man skal frata ham slike rettigheter, må man ha en veldig god grunn. Tvangstiltakene må stå i et rimelig forhold til det man oppnår. Det gjør de åpenbart ikke. 

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.