Donasjonsbasert skoleutvikling: Donasjonsøkonomien

Da våre to små ble registrert inn i public kindergarten (tilsvarende førsteklasse i Norge) i en av de mange småbyene som utgjør Silicon Valley, kom det opp spørsmål i det elektroniske registreringsskjemaet om vi ville donere et godt merkbart beløp per barn. Siden jeg er utlending og vi er på et korttidsopphold, tok jeg meg friheten til å spørre i administrasjonen om dette var noe vi faktisk var forventet å gjøre. Damene i administrasjonen som til da hadde hatt krystallklare oppfatninger om alt vi lurte på, ble nå rådville. Vi tolket tvilen som et signal om at også vi burde bidra.

Oppfordringer

Men etter innregistrering med påfølgende pengegave har det kommet stadig nye oppfordringer om donasjoner. Sist med Giving Week, som nå er inne i sin tredje uke. Foreldre som har skysset barna til skolen har daglig fått et eple sammen med påminning om innsamlingsaksjonen – en liten gave gir som kjent mottaker en følelse av gjeld overfor giver.

Skolen kommer veldig godt ut i rangeringer. Vårt inntrykk er da også at den er god, på det akademiske veldig god. Og ambisiøs. For at det årlige budsjettet skal gå i hop, er skolen avhengig av at 11 prosent av inntektene kommer fra donasjoner. Gapet mellom det den får av offentlige midler og kostnaden på undervisningsnivået den mener den må være på, er 2000 dollar per barn – eller student, som de kaller femåringene. Det er skolen også helt åpen på overfor foreldrene. Så er det opp til den enkelte forelder å avgjøre i hvor stor grad man evner å bidra til å dekke gapet.

En svenske jeg traff på lekeplassen her forleden som har vært her i ti år, kunne fortelle at på den offentlige skolen til barna hans var det blitt en norm i omgangskretsen at man donerte 1500 dollar per barn i året. Selv hadde han tre barn i skolen. Det gikk greit så lenge han delte det opp i månedlige innbetalinger. Foreldre som jobber i Facebook (som nylig gikk på børs) hadde derimot nylig donert 100.000 dollar til skolen – rett nok et engangsbeløp.

Går så det griner

Størrelsene på donasjonene til skolene gjenspeiler at Silicon Valley – innovasjonsmotoren i den californske økonomien – går så det griner. For skolen vår innebærer de store pengegavene at den kan tilby undervisning på høyeste nivå. Den ligger da også helt på linje med de beste private skolene i området.  

Problemet med at offentlige skoler baserer undervisningen på pengegaver fra velstående foreldre og foresatte er at stemmene til velgjørerne blir veldig tydelige i skolenes utviklingsvalg. Dessuten reproduserer og forsterker private, lokale donasjoner ulikhetene i samfunnet. Skolene i vårt område har helt andre økonomiske forutsetninger for å gi god undervisning enn skoler i lavstatusområder som for eksempel East Palo Alto med mange lavinntektsfamilier.

Savner helhetstenkingen

I en skattebasert økonomi sørger politiske prosesser for en omfordeling av midler til områder som har større behov enn andre. Donasjonsbasert skoleutvikling savner helhetstenkingen og gjennomsiktigheten som politiske prosesser skal sikre, men er til gjengjeld mindre byråkratisk og mer effektiv for den privilegerte skolen.

I motsetning til oss skandinaver er amerikanere flest langt mer skeptiske til skattlegging enn stadige oppfordringer om donasjoner av forskjellige slag. Skatteskepsisen kan spores til idealene om individuell frihet og minst mulig sentralisert styring. Skatter og bruken av skattepenger er ofte assosiert med byråkrati og ineffektiv bruk av ressurser. Det å kunne bestemme selv hva penger til gode formål skal gå til, står høyt i kurs. Også det å se at pengene kommer nærmiljøet til gode, er viktig. Dessuten gir pengedonasjoner store skatteletter.

Amerikanere er verdensmestere i å donere penger. Ingen andre nasjoner gir så stor andel av BNP. Donasjoner utgjør mellom to og tre prosentpoeng av BNP. Eller rundt 350 milliarder dollar. I snitt utgjør dette rundt 1000 dollar per hode i USA. Amerikanere flest har små forventninger om at staten skal ta seg av alt som er av velferdsoppgaver. USA er også et land med langt større inntektsforskjeller enn Norge. De rike er i større grad enn i Norge forventet å gi tilbake til samfunnet som har gjort dem rike. Den rikeste femtedelen av befolkningen i USA gir bort fire ganger så mye som denne gruppen i Norge.

Undervurdert drivkraft

I den nylige utgitte boka “Why Philantropy Matters” argumenterer forfatteren, Zoltan Acs, for at filantropi er en undervurdert drivkraft for innovasjoner i det amerikanske samfunnet. Gjennom store donasjoner, spesielt til utdannings- og forskningssektoren, gir rike amerikanere nye og sultne talent muligheter til å utvikle sine ideer. Filantropi skaper balanse mellom de rike og etablertes hang mot konservering, og de kreative og sultnes ønske om nyvinning, hevder Acs.

Stanford University offentliggjorde nylig oversikten over omfanget av gavevirksomheten til universitetet i 2013. 82.300 donatorer gav til sammen 928.5 millioner dollar til universitetet som er god for vel 18 milliarder dollar. Største engangsbeløp til Stanford kom fra Nike-grunder Phil Knight som i 2006 donerte 105 millioner dollar til Stanford Graduate School of Business der han ble uteksaminert med mastergrad i 1962.

Dette gjør Stanford til det fjerde rikeste universitetet i USA. Foran Stanford er University of Texas-systemet, Yale University og øverst Harvard University som er god for vel 32 milliarder dollar. Det offentlige University of California-systemet – som det andre toppuniversitetet i Silicon Valleys umiddelbare nærhet, UC Berkeley, er en del av –  er for øvrig på 14. plass med sine vel 6 milliarder i fondsmidler.

Men også middelklassen er forventet å gi. Naboen vår Ruth ble nylig oppringt av nettopp UC Berkeley og spurt om den årlige donasjonen til universitetet der hun tok sin medisinutdannelse for flere tiår siden. Hun lovte å donere overskuddet fra sitt kommende garasjesalg. Jeg kjøpte to sykler av henne. Da jeg antydet at syklene kanskje var noe stivt priset, avfeide hun meg kontant med følgende: Remember, it goes to Berkeley!

Som om vi alle skylder noe til verdens rikeste utdanningsinstitusjoner. 

Øivind Hagen er førsteamanuensis Handelshøyskolen BI og gjesteforsker Stanford University – SCANCOR