Dokumentar: Den svenske martyren

Det var 8. mars, kvinnedagen. Showan Shattak hadde brukt dagen slik han pleier å bruke politisk ladete dager; demonstrasjoner, aktivisme, synlighet i gatene.

Det var en helt vanlig dag i livet til en ung, svensk mann med iranske aner og tilhørighet på den ikke-parlamentariske politiske venstresiden. Når dagen ble til natt, skulle alt plutselig være helt annerledes.

Showan og vennene gikk videre til en feministisk fest i Folkets park. Det falt dem aldri inn at de hadde noe å frykte, for Malmö er deres by og bydelen Möllevangen – Möllan på folkemunne – er deres bydel, det er her de tråkker gatene opp og ned, på vei til jobb, fotballkamp, demonstrasjoner eller pub. 

Möllan er Malmös Grønland, Grünerløkka og Tøyen på en gang: Innvandrertett og hipstertett, gentrifisert, men fortsatt med billige boliger. Möllan er kosmopolittenes og venstresidens bydel i Malmö, der den ligger midt i mellom den notorisk beryktede forstaden Rosengård og Malmö sentrum. Om det finnes et sted i Sverige der feminister og aktivister får gå i fred, er det her. 

Men ikke denne natta.

Samtidig som aktivstene var på vei til Folkets park, forlot en gjeng unge menn med tilknytning til det nazistiske Svenskarnas parti baren Sir Toby’s, ikke langt unna Möllan. De gikk ut på gatene som tilhører deres politiske motstandere, den radikale venstresiden, feministene og flerkulturalistene.

Showan og flere venner ble overrasket av mennene fra Svenskarnas parti. Det gikk fort, Showan ble stukket med en kniv og falt i bakken, der han, liggende, ble utsatt for tunge slag mot hodet av en mann som satt overskrevs ham. Tre andre ble også angrepet med kniv, en fikk en punktert lunge og mistet tre liter blod, de to andre fikk mildere skader.

De høyreekstreme er i mindretall på Möllan, og da skrikene og bråket nådde ut, kom flere venner og politisk allierte av Showan til stedet. Slik jaget de angriperne bort.

Showan reiste seg og gikk fra stedet, hjem til leiligheten sin som lå 500 meter unna. Han etterlot seg et blodspor. Etter å ha låst seg inn i leiligheten sin, la han seg på badegulvet og ringte nødnummeret. Et adrenalinsjokk, kalte legene det etterpå. Kroppen handlet på egen hånd.

Etter 20 minutter fant vennene ham, de hadde fulgt blodsporet. De ble sittende hos ham og vente på ambulansen. Etter ytterligere ti minutter stormet politiet leiligheten, på jakt etter angriperne. Etter 45 minutter kom ambulansen. Showan svevde mellom liv og død.

Dagen etter stod det i avisene om et slagsmål mellom ekstremister fra to sider som endte tragisk, og at en ung mann lå alvorlig skadet på sykehus. Tabloiden Kvällsposten skrev at det var venstreaktivistene som angrep.

Det kunne se ut som nok et voldelig sammenstøt mellom to ytterfløyer i svensk politikk, som noe Sverige kunne reflektere over et kort øyeblikk før livet gikk videre. Det var bare to problemer med den versjonen: Det var ingen som trodde på den, og den var ikke sann.

Saken har ennå ikke vært oppe i retten, men bortsett fra i noen mørke rom på internett hersker det ingen tvil om at de høyreekstreme angrep, og at de hadde som hensikt å drepe. Det er også i den retningen politiets etterforskning går.

Selv leste jeg om det som hadde skjedd dagen etter, på Facebook. Et eller annet fanget min oppmerksomhet utover den vanlige tanken om at «faen, som de holder på i Sverige». Det satte seg en uro i kroppen, som ble sterkere da det faktisk gikk opp for meg hvem som lå på sykehuset. Showan!

Jeg møtte Showan for første gang da jeg var i Sverige på senhøsten for fire år siden. Jeg jobbet i Morgenbladet og skulle skrive en reportasje om den såkalte «nye lasermannen», en mann som skjøt innvandrere i Malmös gater. Han opererte på en måte som kunne minne om «Lasermannen», John Wolfgang Alexander Ausonius, som skjøt elleve personer i 1991 og 1992, alle mørke i huden.

Showan sto på talerstolen på Gustav Adolfs torg, han arrangerte en demonstrasjon gjennom nettverket Malmö ♠ Mångfald. Det var noe med den spinkle skikkelsen. Etter at demonstrasjonen var over, kjøpte jeg en øl til ham. Han fortalte om seg selv; aktivist, feminist, fotballsupporter. Han var nokså liten av vekst og syltynn, han har aldri veid mer enn 50 kilo, men han var også stridbar og trygg.

Showan ble min guide i Malmö de neste dagene. Han førte meg med den største selvfølge rundt i forstaden Rosengård, som i Norge etter hvert hadde antatt nærmest mytiske proporsjoner. Fremskrittspartiet hadde tatt med seg norske medier til bydelen for å vise hvor ille det kan gå, og snakket om sharialover og vold.

Showan og jeg ble venner, og har holdt kontakten. Bare kort tid før overfallet fortalte han meg at han skulle til Norge for å snakke om kampen mot homofobi i fotballen, og vi avtalte at vi skulle møtes. Og nå lå Showan på sykehuset. Det så ikke bra ut for ham, leste jeg.

På mange måter er Showan Shattak selve typeeksemplet på det vi i Norge mener når vi sier at Sverige er et politisk korrekt, ja til og med naivt, samfunn. Foreldrene hans kom til Sverige på midten av 1980-tallet, som flyktninger fra det islamske regimet i Iran. Han er feminist, venstresideaktivist og ønsker å fylle verden med poesi, sang og flotte tribunearrangement på fotballbanen.

Showan har brukt store deler av sitt liv på Malmö FF, byens fotballag. Klubben spiller i himmelblå drakter, men har en stolt arbeiderhistorie og var aktiv i å hjelpe danske jøder under andre verdenskrig. «Rösta rött, älska blått». 

Der mange mener at man ikke kan blande politikk og fotball, gikk Showan en annen vei: Han jobbet lenge i kampanjen «Gi rasismen rødt kort», og har selv stiftet organisasjonen «Fotballsupportere mot homofobi». Det er kanskje ikke åpenbart for dem som ikke går på fotballkamp, men selv i det verdimessig liberale Norden er det en kontroversiell organisasjon. Showan er like ofte å se på hjemmekampene til FC Rosengård, Malmös beste kvinnelag, som han er på Swedbank Stadion for å se sitt kjære MFF. Showan sier uten blygsel ting som at kampen mot homofobi er humanisme, og at antifascisme er selvforsvar.

Med andre ord: Alt det som får en hvilken som helst forherdet norsk samfunnsdebattant til å rødme. 

Dagen etter at Showan ble angrepet, da han lå på sykehuset og slåss for livet, samlet en gruppe på 50 unge menn seg på Möllevangstorget, selve hjertet i Möllan. Klokken var ni på morgenen, og de unge mennene klemte hverandre.

«Det skulle man ikke tro», sier Gustav Lindgren til meg lenge etterpå, da vi sitter på en café like ved statuen Arbetets ära og han forteller om hvordan Supras, Malmös harde supporterkjerne, markerte at kameraten hadde falt.

«Der stod vi, tuffa, unga män, og gråt», sier han.

Gustav husker hvordan supporterne markerte støtte til Showan i første hjemmekamp etter overfallet. «Hövdingens stolthet strömmar från ovan. Vik dig aldrig för nazisterna – Kämpa Showan», stod det på banneret som fylte hele tribunen.

Han husker hvordan hele fotballverden, ja hele verden, plutselig ble et varmt sted hvor alle ville vise Showan hvor mye han betydde, hvordan «Kämpa Showan» ble et begrep.

En uke etter overfallet lå Showan fortsatt på sykehuset og slåss for sitt liv, han var inn og ut av koma. På ulike høyreekstreme nettsteder var det nedslående nyheter at han nektet å gi slipp på livet: «Ytterst tråkigt att Showan Shattak överlevde. Känner ingen som helst sympati för det aset!». «Mycket trist att blattekräket inte strök med». Andre var mest opptatt av å knytte Showan til ytterliggående venstregrupper: «Sitt tidigare öppna stöd till grovt våld till trots så lyfts han nu fram i media som en fredlig oskyldig feminist», lød ingressen på en sak på realisten.se.

Andre deler av nettet, og den virkelige verden, var fylt av det motsatte budskapet, fra hele Europa kom det bilder av fotballsupportere og politiske aktivister som tagget, trykket, viste fram budskapet «Kämpa Showan». Han var i ferd med å bli noe større, noe mer enn en ung mann som slåss for sitt liv.

I Malmö gikk over 10 000 mennesker i demonstrasjonstog fra Möllan til Gustav Adolfs torg i sentrum, en av de største demonstrasjonene i byens historie. Barnefamilier, politiske aktivister, motstandere av vold, antirasister, fotballsupportere. Alle ville de markere at de ikke ville akseptere å miste en av sine egne til høyreekstrem vold.

Det er slett ikke umulig å se for seg at noe lignende ville skje i Norge, at folk ville ta til gatene for å protestere mot politisk vold. Det har skjedd, og nylig: Rosetogene etter 22. juli, og massemønstringen etter drapet på Benjamin Hermansen i 1999. Det er likevel noe med Sverige som er annerledes enn Norge. 

Der vi mer eller mindre har nådd en tverrpolitisk konsensus om viktigheten av å begrense innvandringen, sa tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt under årets svenske valgkamp at landet ville slippe inn så mange flyktninger fra Syria at det ville gå ut over velferden og statsfinansene, og at slik måtte det være. Norge slipper inn 1000 flyktninger fra Syria, svenskene slipper inn mer enn 15 000, flest i Europa.

Sverige har et eget feministparti, FI, som riktignok ikke kom inn i Riksdagen, men som er en politisk kraft. Så godt som hver eneste restaurant i Sverige reklamerer for «dagens vegetarrett.»

Det er noe skikkelig, noe ordentlig, over Sverige. Men de ordene strekker kanskje ikke helt til, de oppfyller den norske fordommen om rigide svensker (det kan de være, for all del). Det er kanskje riktigere å si: Det er noe anstendig over Sverige.

Jeg vet, fordi jeg har selv bodd i landet, i flere år. Dette var for mer enn ti år siden, og Sverige hadde nettopp vunnet kampen mot en sterk nynazistbevegelse som hadde preget det politiske gatebildet på 1990-tallet. Jeg kom til et land som minnet mye om mitt eget, men som samtidig var veldig ulikt. Jeg måtte lære meg å diskutere på en annerledes måte, det var så mange ting man ikke kunne si: Om kvinner, om homofile, utlendinger. Jeg har bakgrunn fra det mange liker å kalle den «politisk korrekte venstresiden», men i møte med de anstendige svenskene måtte jeg lære meg å vokte tungen min. Jeg måtte lære meg å ta kvinnefotball på alvor, og jeg måtte lære meg en standardregle for å svare på spørsmål om hvorfor vi i Norge lot Fremskrittspartiet få så stor innflytelse. Hva var det vi var så redde for, ville svenskene vite.

Jeg hadde en svensk kjæreste og har svenske venner, og min nåværende favorittfotballspiller heter Zlatan. Men det skjedde etter hvert noe med mitt forhold til Sverige. Det jeg her kaller anstendig, ble i mitt hode «klamt». Det at jeg kunne gå inn på en hvilken som helst bar, gatekjøkken eller restaurant og være sikker på at de hadde minst ett vegetaralternativ til meg, ble oppveiet av at jeg måtte forsvare meg om jeg kom i skade for å bruke det kvinnelige kjønnsorganet som skjellsord. Respekten for den svenske innvandringspolitikkens kompromissløst åpne grenser, forsvant gradvis da jeg opplevde at multikulti var en trosbesvergelse og at jeg måtte forsvare meg på vegne av Norge fordi vi hadde et sterkt høyrepopulistisk parti. Anstendig ble til klamt ble til politisk korrekt. 

Da jeg dro fra Sverige, var det noe som kan minne om en Sverige-skeptiker som forlot dem. Og ikke var de med i krigen, heller.

Karl Ove Knausgård er inne på mye av det samme i Min kamp, bind 2: Den svenske debatten er konsensuspreget og definert av et skille mellom godt og fascistisk, grovt sagt. Det gode er kjønnskamp og ingen debatt om innvandring, det fascistiske er motsatsen. Denne svenske verdensforståelsen er de siste årene blitt mye omskrevet i Norge, delvis på grunn av nettopp Knausgård, men også på grunn av den svenske journalisten Henrik Arnstads angrep på Norge i Dagens Nyheter for et år siden. Arnstad advarte mot at Norge hadde sluppet «rasistpartiet» Fremskrittspartiet inn i regjering, og fortsatte med å slå fast at hele det politiske spekteret i Norge drev hvitvasking av Frp, noe som ble tydelig da UD påtok seg jobben med å jobbe for et bedre inntrykk av Frp internasjonalt, mente han.

Dette ga etter hvert utslag i en slags nasjonskamp mellom de plaprende klasser, der det fra norsk side ble hevdet at svenskene ikke tok innvandring på alvor og at de nektet å ta debatten. Eksempler på denne steinkastingen: Civita-leder Kristin Clemet, ekstremistekspert, journalist og Miljøpartiet De grønne-politiker Øyvind Strømmen og SV-spinmester Ketil Raknes gikk sammen om å skrive en kronikk – den brokede forsamlingen kan tyde på at det hele skjedde på vegne av nasjonen – for å forsvare Norge mot anklagene om fascisme. «Formålet var først og fremst å vise at Arnstad har et feilaktig bilde av norsk virkelighet, og at det er bred enighet om dette i Norge», ifølge Klemet.

Da svaret deres aldri kom på trykk, noe som ble en slags nyhet i Norge, fulgt tett av de plaprende klasser, slo Klemet fast på bloggen sin: «Problemet for Sverige synes å være at mange der bare vil høre én ting. Det de vil høre, er at rasismen brer om seg i verden, og at bare Sverige – og knapt nok Sverige – står imot».

Dette inntrykket har festet seg hos mange med sterke stemmer i den norske debatten. Svenskene er naive og politisk korrekte, og ikke har de olje heller, så de må sende ungdommene sine til oss.

Da 12,9 prosent av svenskene ved årets valg stemte på Sverigedemokratene, var den norske reaksjonen à la «der fikk de som fortjent», en holdning som kanskje best oppsummeres av Marie Simonsens kommentar i Dagbladet dagen etter valget: «Hovmod står for fall. Bare et år etter at svensk opinion ga nordmenn tyn for å ha valgt en regjering med et høyrefløyparti, har en like stor andel svenske velgere beveget seg enda lengre til høyre».

Samtidig som alt dette skjedde, hadde det også hendt to ting av betydning for denne reportasjen. Både Showan og jeg hadde våknet.

Jeg merker det allerede i Malmö sentrum når jeg ankommer for å endelig møte Showan etter at jeg lenge fryktet at han ikke skulle overleve: Jeg er i ferd med å se på mitt tidligere, midlertidige hjemland, med nye øyne. Der Fremskrittspartiet så islamisering og sharialov da de var i Malmö, er det helt andre ting som slår meg. Jeg ser den svenske anstendigheten, overalt.

Jeg går inn på første og beste restaurant og ser at buffeten er vegetarisk, men spør likevel, en smule skeptisk, om det som ser ut som små pølser i skålen nærmest kassen er pølser. Jenta i kassen ser nesten vantro på meg, før hun smiler og lover at nei, det er ikke pølser, dette er en vegansk buffet, sier hun. Selvsagt.

«Men jeg er litt usikker på om den er glutenallergivennlig», legger hun til med et litt trist smil.

Jeg smiler forsøksvis oppløftende tilbake og kjenner et lite stikk i hjertet med tanke på alt det vonde jeg har tenkt om svenskene i mange år.

«Her var det», sier Showan.

Han er ikke det minste preget, sier han, når han viser hvor han lå den dagen for mer enn sju måneder siden, da han nesten mistet livet.

«Nei, det plager meg ikke å være her. Jeg husker ingenting av det som skjedde.»

Vi møttes noen timer tidligere. Det skjer ikke ofte, jeg tror aldri det har skjedd før, men jeg begynte intervjuet mitt med Showan med å gi ham en god klem. Han var akkurat som før: tynn, kortklipt, svart hår, milde øyne med en fasthet et sted der inne.

Vi går rundt i byen. Showans by, noe som betyr at vi holder oss til gatene rundt Möllan, til gatene der alle kjenner ham og veldig mange vil snakke med ham. Vi stanser ved en rundkjøring der en graffiti roper «Kämpa Malmö», stanser og ser på den. Det er ingen som tagger over den, forteller Showan.

«Vel, nesten ingen», sier han da vi går nærmere og ser spor av at det er påført ny farge noen steder.

Da Showan våknet på sykehuset etter en måned i koma, spurte han sine foreldre ved å skrive på en lapp: «Nazister på Möllan. Noe i media?».

Joda, måtte foreldrene vedgå, det hadde vært en del i media. Det var demonstrasjonen, MFF-supporternes markering, det var flagg over hele Möllan og budskapet «Kämpa Showan» overalt. Foreldrene og kjæresten ville ikke la ham beholde telefonen sin, han var for svak til å lese alt om seg selv, bestemte de.

Da han skulle kjøres til et rehabiliteringssenter, ba han sjåføren om å stanse her, ved den rundkjøringen vi befinner oss på. «Kämpa Showan», sto det da, med store bokstaver. Det var stort og vanskelig å forholde seg til.

«Er det du som er Showan?», spurte sjåføren.

Det tok lang tid å komme tilbake til livet. Hodepine, dårlig hukommelse, en hjerne som plutselig kobler ut. Piller, seks permanente skruer i skallen og plast der vi andre har skallebein. Han viser meg en video fra sykehuset, fra før hardplasten ble satt inn. Bildet viser Showan som trykker på høyre side av hodet, og hodebunnen beveger seg som om den bare var en elastisk masse.

Showan ble nesten deprimert  av all oppmerksomheten. Hvorfor han? Det er jo så mange som har det verre, mange som utsettes for vold. Sakte gled det likevel inn: Det var ikke han som person, men som symbol. Showan var blitt større enn seg selv, han var selve anti-rasismen, feminismen, humanismen, han var beviset på at anti-fascismen er selvforsvar. Han var alt det som mange svensker har slåss for i anstendighetens navn.

Showan måtte finne seg i det, og måtte lære seg å bruke rollen sin. Han hadde lenge vært sentral i aktivistmiljøet i Malmö, og i fotballsupportermiljøet, så han var vant til å være i søkelyset. Trolig er det også derfor nettopp han ble rammet, men her er alt usikkert: Gjerningsmannen, hovedmannen, han som satt oppå Showan og slo for å drepe, ifølge vitnene, er kjent, men har rømt utenlands, trolig til Ukraina for å slåss mot Putin. Etterforskningen går sakte, dato for rettssaken er ikke satt. To av de andre angriperne har gått til motanmeldelse og hevder at de ble angrepet, i tråd med historien som fortelles på høyreradikale nettsider i Sverige. Men de har ikke klart å identifisere noen gjerningsmenn.

På nett pågår en kamp om sannheten, om Showan. Nettsider drevet av ytre høyre prøver å knytte ham til venstreekstreme miljøer, og de har til og med forfalsket en twitteroppdatering som får det til å se ut som om Showan, som måtte bruke hjelm på det aktuelle tidspunktet og var livredd for at noe skulle treffe ham i hodet, var i slåsskamp mot politiet under en demonstrasjon tidligere i høst.

Det er delvis derfor Showan har stilt opp i media, i lokalavisen og de store, nasjonale.

«Vi har vunnet den kampen», sier Showan.

«Nazistene klarer ikke å konkurrere mot Sveriges største aviser med sine nettsider».

Det var Showan som ba om at budskapet i rundkjøringen, det om at han skulle kjempe, skulle erstattes med «Kämpa Malmö». Han kunne godt være et symbol, så lenge det var for å vise at dette er hele Malmös kamp.

«No pasarán», står det oppe i høyre hjørne, like ved ö-en i byens navn. Showan ville ha det sånn, budskapet fra republikansk side i Den spanske borgerkrigen som senere har blitt stående som et symbol på at fascismen ikke skal slippe til, er hans eget og kameratenes budskap. Over hele teksten går det et regnbuefarget banner.

Da jeg studerte i Mexico, fortalte foreleseren om noe han kalte «El modelo sueco», den svenske modellen. Det handlet selvsagt om velferdsmodellen, det vi her til lands kaller den nordiske modellen. På spansk kalles den altså ikke det.

Så sent som i 1982 holdt Olof Palme, den store svenske statsministeren som ble drept på åpen gate i Stockholm i 1986, en tale som kalles «Därför är jag demokratisk socialist».

Senest i mai i år sa daværende statsminister Fredrik Reinfeldt i Riksdagen, direkte henstilt til Sverigedemokratene: «Ikke gjør menneskene til problemet. Det blir en jakt på enkeltindivid som allerede er veldig utsatt, og slik synes jeg ikke at vi skal argumentere. Jeg skjønner at Sverigedemokratene derimot gjør det. Det blir ikke gjort av omsorg for disse menneskene, men for, som vanlig, å prøve skape en «vi og dem»-måte å tenke på, som alltid ligger til grunn for Sverigedemokratenes måte å snakke på. Det mener jeg er en veldig farlig vei å slå inn på.»

Man kan mene hva man vil om en generøs velferdsmodell, om den demokratiske sosialismen og om de etablerte partienes forsøk på å isolere SD. Men en tanke sniker seg inn: Nordmenn forstår ikke Sverige, og derfor slår vi fast at svenskene er naive, politisk korrekte og feige som ikke tør ta debatten (om innvandring, men også om størrelsen på velferden, problematiske aspekter ved feminismen, på humanioras dominans i samfunnsdebatten). Kan det vi ikke forstår, skyldes at Sverige faktisk kom langt på veien mot sosialismen og forsøket på å skape det nye mennesket? Er det derfra den svenske anstendigheten, eller skikkeligheten om du vil, eller den politiske korrektheten, kommer?

Det forsøksvise svaret hadde kanskje mer for seg for ti år siden, da Sverige var et land uten et sterkt høyrepopulistisk parti og med gatene renset for nynazister. 

Kanskje handler det bare om at Sverige ennå ikke har tilpasset seg et annerledes – et tøffere – debattklima om vanskelig spørsmål, men at de nok kommer etter, de også, og at de kommer dit vi og danskene befinner oss, der vi tør å ta debatten hver dag, hele tiden.

Jeg spør tre svenske kamerater fra min studietid i Göteborg, byråkrat-Anders, reklamemann-Micke og journalist-Jocke, om hva Sverigedemokratenes valgframgang sier om Sverige. Det er nesten som å høre den norske middelklassen snakke om fremmedfrykt og innvandring, og i forlengelsen Frp, for 15 år siden.

«Mine barn skal nå vokse opp i et land der det tredje største partiet er høyrenasjonalistisk», er Anders’ reaksjon. Han frykter SD, som han sier er et parti som kaller seg demokratisk, men som ikke vet hva det ordet betyr, og som mener at religionsfriheten er underordnet kulturarven.

«Det är ett oanständigt parti och en oanständig utveckling», sier han.

Micke er ikke i tvil om at SDs framgang skyldes skepsis mot den «förhållandevis generösa» innvandringspolitikken og et egoistisk sneversyn:

«For å raljere litt: Hvite menn midt i livet, altså SDs velgermasse, har vel aldri vært kjent for å gi plass til andre …»

Jockes svar ligger nærmere en norsk virkelighetsforståelse: Det handler om innvandringsspørsmålet, kombinert med politikerforakt og folkelig misnøye med etablissementet. Jocke mener journalister har mye av ansvaret, det har vært for lite oppmerksomhet rundt reelle integreringsproblemer og utenforskap i forstedene.

«Undersøkelser viser at fremmedfrykten minsker i Sverige. For mange svensker er innvandringen et viktig spørsmål, og om man mener at Sverige tar imot for mange, finnes ingen andre alternativ enn SD. Selv om jeg selv er positiv til at vi tar inn mange flyktninger, mener jeg ikke, i motsetning til en del andre, at det er rasistisk å diskutere nivået, med tanke på at vi tar imot flest flyktninger i Europa. Jeg er stolt over det, men mener samtidig at det må være mulig å diskutere dette uten å kalle folk rasister», mener han. 

Lørdag formiddag, klokken er 13, og etter 27 sekunder tar Malmö FF ledelsen mot Elfsborg foran et feststemt hjemmepublikum. MFF er allerede mestere og laget skal hylles.

Showan kommer først 25 minutter ut i første omgang og tar sin plass på tribunen, blant de andre Supras. Han synger, men tar en pause for å unnskylde seg til meg midt i en sang: «Nå kommer sexismen», sier han, og så runger linja «så runker vi til Fotballkveld» over stadion.

I pausen kommer kvinnelaget FC Rosengård, allerede mestere de også, ut på stadion for å få sin hyllest. «Mästarna från Malmö här är vi», synger hele stadion. Etterpå ser vi MFF slippe inn to mål og tape.

Etter kampen tar Showan meg med til den andre siden av stadion, der bortelagets supportere feirer tre uventede poeng. Showan har med seg supporterutstyr til Eddy, en gutt på 12 år blant motstandersupporterne som er syk, fanatisk opptatt av fotball og supporterkultur og som har gledet seg til møtet. Showan rekker å gi gaven før kaoset bryter løs. Vi står inngjerdet ved utgangen av stadion, og rundt oss er det fullt av politi som skal beskytte bortesupporterne. Ingen klarer likevel å hindre at steinene begynner å suse gjennom lufta over oss, flere treffer bussene til bortelagets gulkledde supportere.

Én ting er tapet, men nå står Showan, en av MFFs egne, der inne sammen med fienden. Det er ikke populært.

«Hva faen gjør du, Showan?» «Hvorfor er du sammen med dem?» Showan forsøker å forklare, men avbrytes. «Jeg driter i om han har kreft. Du skal ikke stå der inne, med dem.»

Steinene flyr, skjellsordene hagler, og politiet må stadig rykke fram for å holde de rasende, unge mennene borte fra motstandernes supportere, der Showan og jeg fortsatt befinner oss.

Situasjonen roer seg etter hvert ned, etter litt intern slåssing, flere steiner og etter at Showan har gjort sitt beste for å dempe gemyttene, og bare lykkes sådär.

Showan slåss for at homofile skal ta sin naturlige plass i fotballen, men det var motstandersupporterne, ikke hans MFF, som stilte med banneret til organisasjonen på tribunen: «Fotballsupportere mot homofobi».

Det, sier han, skyldes at MFF-supporterne ikke er klare, fotballen er en mannsbastion, og selv om MFFs fans nå, i motsetning til for bare 15 år siden, er en flerkulturell gjeng og uttalt anti-rasistisk, vil det «ta noen år før de er klare for budskapet», sier Showan.

Selv forsøker Showan å kle seg litt annerledes enn den typiske fotballsupporteren når han går på kamp, for å åpne tribunen for kvinner og homofile. I dag har han på seg en t-skjorte med budskapet «Support Your Local Feminist».

Svenskene frykter norske tilstander i debatten, mens man i norsk fotball er redd for svenske tilstander på tribunen, noe som skulle bety at fotballen overtas av unge, aggressive menn, og i forlengelsen – vold og elendighet.

Selv om Norge hadde fighter mellom Blitz-miljøet og nynazister på 1980- og 90-tallet, var situasjonen i gatene i Sverige en helt annen, der var nazistene noe som kunne minne om en maktfaktor. I perioden 1999 til 2009, en roligere periode, stod høyreekstreme grupperinger bak 14 mord i Sverige, mot null fra den utenomparlamentariske venstresiden. Venstresiden markerte seg derimot med dobbelt så mange «brott mot allmän ordning» som motstanderen: Nesten 400.

Bare i år har det blitt tent på flere asylmottak i Sverige, og tidligere i år ble nazister dømt for vold under en demonstrasjon i Kärrtorp utenfor Stockholm. En venstreaktivist ble dømt for mordforsøk med kniv under samme demonstrasjon. SVT-programmet Uppdrag granskning sendte tidligere i vår to reportasjer om politisk vold; en om nazistene i Svenska motståndsrörelsen, og en om hvordan venstreekstremister i Revolutionära fronten sprer vold og frykt mot politiske motstandere. Ifølge Uppdrag granskning pågår nå den største nazistiske vekkelsen i Sverige etter 1945.

Selv om 22. juli gjør bildet langt mer uklart, er det en tendens til at konflikter i Sverige løses med vold på en helt annen måte enn i Norge.

Man kunne prøve seg på forklaringer som at det er enda trangere i det politiske sentrum i Sverige enn i Norge, eller at Sverige, som er et land med lange tradisjoner for tydelige skiller mellom adel og vanlige folk, faktisk inngikk et politisk klasseforlik da sosialdemokratene slo inn på den demokratiske leien, i motsetning til situasjonen her til lands, hvor de historiske konfliktlinjene hadde en annen karakter enn bare kampen mellom fattig og rik. Man kunne snakke om et samfunn som har dysset ned motstand mot den rådende politiske konsensus, om et multikulturelt eksperiment som er i ferd med å gå galt, eller man kunne skylde på åtte år med borgerlig styre og kutt i velferden kombinert med at Sverige ikke har vært like immun mot den økonomiske krisen i Europa som oss og har en arbeidsledighet blant unge på opp mot 20 prosent.

Uansett hvilken forklaring man har mest tro på, er det ingen tvil om at ytre høyre er relativt sterkt i Sverige og at landet har politiske konflikter på gatenivå, samtidig som den parlamentariske høyrepopulismen ikke har vært på samme nivå som i Norge og Danmark. 

Vi ender på en liten etter-kampen-men-før-kvelden-på-byen-fest i lokalet til Supras. Gutter og unge menn som drikker øl sammen, prater skit, deler krigshistorier fra fotballbanen og tribunen. I lokalet står en symaskin som brukes til å lage tribunearrangementene, og alle må ta av seg skoene. Ingen forsøker å stjele øl, men legger sine 20 kroner på kassa før de forsyner seg.

Ettersom det går opp for stadig flere at jeg er norsk, hører jeg oftere og oftere en regle på noe som minner om norsk: «Rosengård, den verste ghettoen i hela Sverige».

«Hele», retter jeg, uten å forstå hva det dreier seg om.

Til slutt setter noen på opptaket, sprekkferdig av latter. Ut av høyttalerne kommer stemmen til en TV2-reporter som hadde dristet seg inn i Rosengård. «Vi er i Rosengård, bydelen i Malmö som kalles Nordens tøffeste ghetto», sier en høystemt og pompøs reporterstemme.

De andre ler hysterisk. Hvorfor er dere nordmenn så redde for Rosengård?

– Ja, Ali Esbati. Hvorfor  er vi nordmenn så redde for Rosengård?

– Ja, si det. Det er nok en kombinasjon av at nordmenn ikke vet så mye om hva som faktisk skjer i Sverige, og at man legger alt det andre, det man hører og aner og det man ikke forstår, i miksen. Det er lettere å få overdrevne bilder av hvordan et sted er når man ikke bor der.

Ali Esbati er, som Showan, svensk med iranske aner. Han har nå flyttet tilbake til Sverige etter å ha bodd i Norge i seks år. Han jobbet i norsk media og var en sterk stemme i den norske samfunnsdebatten. Han mener at den norske frykten for innvandring til Sverige, delvis kan forklares med at det ofte finnes en sterk fremmedfiendtlighet blant folk som bor i segregerte områder – altså områder hvor man bare ser én type folk.

– Det er ikke slik at man blir motstander av innvandring av å bo med innvandrere, det er snarere omvendt, sier han.

Som meg, stusset Esbati på den norske offentlighetens reaksjon på at Sverigedemokratene, et parti med nazistiske røtter, gikk voldsomt fram ved valget i høst.

– Det var som om vi, som nasjon, fikk revansje?

– Ja, jeg er enig. Men det er jo ikke slik at de svenskene som er skeptiske til Frp i Norge, ikke er redde for framveksten av SD, og ingen av oss har avvist at det finnes rasisme og fremmedfrykt her til lands. Det finnes problematiske rasistiske strømninger i Sverige og i de fleste europeiske land.

Det er synd at det oppstår en slags landskamp der man i stedet burde studere forskjeller og likheter for å prøve å forstå situasjonen, mener Esbati. 

– I Norge er det alt for mange som ikke ser det som er åpenbart: At det er blitt større aksept for rasisme og fremmedfrykt i den offentlige debatten. Men at jeg sier det, betyr altså ikke at jeg ikke ser at vi har problemer i Sverige også.

– Og et av disse problemene er politisk vold i gatene og en synlig nazistbevegelse?

– Vi har en tradisjon for Vit Makt-bevegelser som ikke finnes i Norge på samme måte, og mye tyder nå på at den har fått et oppsving igjen. Jeg tror noe av dette skyldes krigen, at nazi-symboler er mindre attraktive på den ytre høyresiden i Norge og Danmark på grunn av krigen. Men det kan nok også delvis skyldes at vi har en mer konfrontasjons-orientert politisk kultur i Sverige, at motsetningene historisk har vært større.

Det er det svenske paradokset, i alle fall sett fra Norge: De vil ikke diskutere vanskelige spørsmål, men har politiske slåsskamper i gatene. Men hvor mye ser man av den svenske debatten fra Norge? Det går hardt for seg på debattsidene i svenske aviser, ofte hardere enn vi er vant til i Norge. Den offentlige samtalen er annerledes enn den vi fører her hjemme, men gjør det den nødvendigvis «feig» og «politisk korrekt»?

Jeg var selv lei av Sverige, men merker at jeg er i ferd med å smelte igjen, kanskje på grunn av det som har skjedd med Showan, kanskje har det med tonen i den norske debatten om Sverige å gjøre. Kanskje er jeg bare gått lei av å late som om det er kult å snakke «rett fra levra» og å «ta debatten» hele tiden.

Dessuten har de veganske restauranter med godt øl-utvalg i Malmö.

Jeg forsøker å forklare dette til Ali Esbati, men kommer ikke nærmere en slags kjerne enn å nevne «plass til feminister, til vegetarianere, til alternative livsformer» og å nevne at Sverige er et anstendig samfunn, og antar at han ikke forstår hva jeg mener. Jeg tar feil. 

– Det du snakker om der, kjenner jeg veldig sterkt. Jeg ble lei av den norske innskrenketheten. Den politiske, sosiale samtalen i Sverige er mer anstendig, som du sier. Og for meg, som er svarthåret og alltid kommer til å være født i Iran, spiller det en rolle for min daglige velferd at det liksom er friskt i Norge å komme med rasistiske stereotyper.

– Jovisst har vi rasistisk vold, men jeg føler meg tryggere i Sverige likevel, fordi jeg vet at det finnes aktive anti-rasister, som skjønner hva hverdagsrasismen er. Det gir en trygghet og samhørighet som er viktig for meg hver dag.

– Skjønner nordmenn som snakker om den politiske korrektheten og manglende vilje til å ta debatten dette?

– Nei. Se for eksempel på hvilke personer med minoritetsbakgrunn som er synlige i de to landene. I Norge er det nesten alltid de som diskuterer integrasjonsproblematikk – enten for eller imot Frp. Det har vi også i Sverige, selvsagt, men vi har i tillegg mange flere innvandrere som, med større selvfølgelighet, diskuterer hele samfunnet, ganske enkelt fordi de lever her, og dermed naturlig er med i diskusjonen om hele samfunnet. I diskusjoner om integrering og fremmedfrykt i Sverige, er utgangspunktet mye oftere: Vi er her, og det skal ikke diskuteres. Det vi skal se på, er hva vi skal gjøre med rasismen.

– Skjønner norske forståsegpåere den svenske debatten om integrasjon og innvandring?

– Det er helt feil når man sier i Norge at vi i Sverige ikke diskuterer innvandring. Det gjør vi, hele tiden, men om noen sier ting som Per Sandberg kan få seg til å si, er motstanden større. Og den motstanden kommer ikke bare fra en PK-elite, det er vanlige folk som reagerer. Husk at SD fikk 13 prosent av stemmene. Det viser at 87 prosent ikke stemte på dem, og blant disse 87 prosentene er motstanden stor.

– Dessuten vil ikke de borgerlige samarbeide med SD, de tar snarere avstand fra fremmedfrykten.

– Det er riktig. I Sverige er også mange liberale og konservative knallharde anti-rasister, det er fortsatt anti-rasismen som har hegemoni, mens i Norge er det Fremskrittspartiet som nå har hegemoni i innvandringsdebatten. Men det er lett å glemme at for bare åtte år siden ville ikke Venstre og Kristelig folkeparti samarbeide med Frp, og at Venstre så sent som ved valget i 2009 satte foten ned for et borgerlig samarbeid som inkluderte Frp. Den politiske utviklingen i Sverige kan fort gå samme vei som den norske, men veien er lang. SD har sine nazirøtter, noe Frp aldri har hatt, og partiet er dessuten ungt.

– Hva sier angrepet på Showan om Sverige?

– At det finnes flere tendenser samtidig i det svenske samfunnet. Overfallet på Showan forteller noe alvorlig om at nazistene og de høyreekstreme er et fysisk problem som truer liv og helse. Men det som skjedde med Showan viser også den enorme reaksjonen, det at så mange reiste seg og ropte «Kämpa Showan». Vi er faktisk mange, mange flere som er klare til stå opp mot det som skjedde med Showan.

Det regner, men heldigvis er det tak over den gamle stadion som heter Malmö IP, så klærne tørker vel under kampen, sier vi håpefullt til hverandre.

I går var det herrene, i dag er det FC Rosengård, Malmös elitelag i kvinnefotball, som skal hylles for at de allerede har samlet nok poeng til å vinne serien.

Showan kan ikke tenke seg et annet liv, han vil ikke forlate Malmös gater og fotballtribuner.

«Aldri. Jeg kommer til å bo i Malmö hele livet, jeg elsker byen og folket», sier han.

Her kjenner han folk, og folk kjenner ham. Han kan utføre ting, være med å gjøre ting bedre, sier han. Han har et navn og en plattform. Showan er en av tre kandidater til prisen «Månadens Malmö/Lundabo» i en lokalavis. De to andre har, som Showan, navn som ikke akkurat er rotsvenske, og Showan driver kampanje for at en av de andre, en tjue år gammel kvinne med kurdisk bakgrunn, skal vinne prisen.

Det er fortsatt så mye som må bli bedre, selv om han bor i det landet i Europa, ja kanskje i hele verden, som har mest plass til slike som ham: Politiske aktivister, forkjempere for alternative livsformer. Det anstendige Sverige.

«Nå har vi nazister på gatene i Malmö og Sverigedemokratene i Riksdagen. Jo, det finnes mye å slåss for.»

Han er fortsatt sykmeldt, men når han blir frisk nok, drømmer han om en jobb som et bindeledd mellom samfunnet og fotballen. Han vil gjøre fotballkulturen åpnere, til et rom med plass til alle.

Showan slåss i motvind, tendensen i Europa går i motsatt retning av den han drømmer om. Det skjer overalt: Jobik i Ungarn, fascister i Ukraina som tas inn i det gode selskap fordi de slåss mot den felles fienden Putin – hvorav en av dem trolig er han som forsøkte å ta livet av Showan – og en britisk statsminister som ønsker å reforhandle retten til å søke jobb i alle EU-land, en av unionens fundamentale «fire friheter».

Hvor lenge står Sverige imot? Det er ingen andre EU-lands politikere som snakker om åpne grenser, koste hva det koste vil, det er det motsatte som er dagens orden. Angela Merckel sa allerede i 2010 at den tyske multikulturalismen har feilet, året etter sa David Cameron i Storbritannia det samme. 

Det har blitt stadig mindre snakk om de åpne grensene også fra svenskene etter valget i høst, det er fortsatt uvisst i hvilken retning den nye, sosialdemokratiske statsministeren Stefan Löfven vil ta landet.

Det er langt fra fullt på tribunen, men det er 1300 tilskuere til stede ved det som er en ubetydelig kamp i toppserien for kvinner, kampen mot AIK fra Stockholm er en ren transportetappe. Ute på banen er det Marta, den brasilianske spilleren som ofte kalles verdens beste, som imponerer mest, og Rosengård er latterlig mye bedre enn motstanderen og vinner 5-0.

Showan står midt i supportgruppen akkurat som på MFFs kamper, og han synger her som han gjør der. Han har på seg samme t-skjorte som dagen før, «Support Your Local Feminist». Den føles mer på sin plass her, dette er en helt annen kamp enn gårsdagens. En Malmö-basert venn av meg, Ståle, spør på sms hva jeg synes
om rammen, og jeg svarer at den er merkelig. «AFA goes football», skriver han tilbake, og
treffer godt.

AFA er Antifascistisk Aktion, en gruppe aktivister på venstresiden. Og det oppleves akkurat sånn: De rundt 70 unge menneskene på supportertribunen er mennesker du venter å finne på en feministisk bok-café rundt Möllan: Unge jenter og gutter med pistrete hår, briller og svarte klær uten et eneste merkenavn synlig, men med buttons på jakkeslaget. Leftie Chic.

Sangene går jevnt og trutt under hele kampen, det er hyggelige sanger om samhold og kampen på banen og på gata, og mange av dem er basert på klassikere i verdensrevolusjonens kanon.

Etter kampen, når mesterne fra Malmö hylles i regnværet, spør jeg Showan hvorfor han ikke tenner noen av de bengalske lysene jeg vet han har i lomma.

«De sa nei», sier han.

«Arrangøren?», spør jeg, og skal til å legge til at det kan da ikke spille noen rolle, man spør jo ikke om sånt.

«Nei, supporterne. De stemte over saken, og resultatet ble nei».

«De stemte?»

«De stemmer over alt, om sangene og bannerne. De bestemte i en avstemning at buing er forbudt», sier Showan. •