Olje som feil­investering

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H) har foreslått å trekke den såkalte iskanten lenger nord slik at store havområder i sør kan åpnes for prøveboring. Venstre og KrF gir tydelig beskjed om at de ikke vil akseptere den grensen Sundtoft trekker. Til det svarer Erna Solberg at det ikke er regjeringen som har flyttet iskanten, «den har flyttet seg selv». Hun har et poeng. Isen samler og det blir mer åpent hav. Her mener regjeringen det kan åpnes for boreaktivitet.

Alt tyder på at Venstre og KrF vil sette hardt mot hardt i denne saken. De har ingen ting å gå på når de gjelder de sårbare områdene i Barentshavet. Høyre er opptatt av å kunne lyse ut mange blokker for å gjøre så mange funn at det blir lønnsomt å bygge ut. Vi vet ennå ikke hva Arbeiderpartiet mener. Her kan vi få en sak der Jonas Gahr Støre vil trekke grensen et annet sted enn «oljefløyen» i partiet.

Spørsmålet er om det skal lyses ut en ny konsesjonsrunde i det hele tatt. Investor Jens Ulltveit-Moe sier til Dagens Næringsliv i dag at regjeringen burde ha droppet hele utlysningen.

– En lisens i Barentshavet er en lisens til å tape penger. Som forretningsmann ville jeg vært veldig bekymret for å investere i Barentshavet, fordi risikoen for en mislykket investering er så stor, sier Ulltveit-Moe. Han fraråder staten å bruke milliarder på en investering som ikke vil være lønnsom i 2050.

Oljenæringen er opptatt av å komme i gang med utlysing i av flest mulige blokker i området. Dagens ordning med at oljeselskapene får trekke fra 78 prosent av letekostnadene på skatten, betyr i praksis at det er staten som tar den største risikoen med leteaktivitet etter olje og gass. Bellona mener leteaktiviteten i Barentshavet vil koste skattebetalerne 190 milliarder kroner.

«Totalt 40 selskaper har søkt om å få delta i 23. konsesjonsrunde. Av disse var det bare 11 som betalte skatt til Norge i 2013. Det betyr at 29 av selskapene er i den situasjon at de vil få direkte utbetalt nesten 80 prosent av sine kostnader ved boring av tørre brønner eller ikke drivverdige funn. De 11 siste vil kunne trekke fra disse utgiftene via skatten», skriver Bellona i et brev til olje- og energiminister Tord Lien.

Bellona hevder at Oljedirektoratet har gitt mangelfulle opplysninger til politikerne og at direktør Bente Nyland må trekke seg.

– Snøhvit ble aldri noen stor økonomisk suksess, Goliat står uten positive resultater, Castberg ble aldri bygd ut og Aasta Hansteen koster oss dyrt. Med det bakteppe skal vi altså nå gå i gang med prosjekter mye lenger nord, som er mye mer kostbare og med miljømessige utfordringer på linje med Lofoten. Jeg mener de ikke har nubbsjans til å gå i pluss. Da er det på tide å stanse opp, før vi brenner av over 150 milliarder kroner av skattebetalernes penger, sier Frederic Hauge til E24.

Dramatisk fall

Oljebransjen jubler for utlysningen. I Nord-Norge er det også mange som er særdeles fornøyd med at regjeringen vil satse stort. Politikerne bør imidlertid ta seg tid til å vurdere om det er forsvarlig å åpne for leteaktivitet i Barentshavet nå selv om det har ligget i kortene i flere år at det skal åpnes for leting i området. Men den siste tiden har oljeprisen falt dramatisk, og vi er så smått i gang med en nedbygging av norsk olje -og gassindustri. Det er tilnærmet enighet om at produksjon i Barentshavet ikke vil kunne skjer før rundt 2035 og at da oljepris ligge over 100 dollar fatet for at det skal være lønnsomt. Det er sterkt delte meninger om hvordan oljeprisen vil utvikle seg. Et realistisk anslag er rundt 60 dollar fatet i lang tid framover. Hva er det som tilsier at oljeprisen skal stige til 100 dollar fatet igjen?

Når risikoen for feilinvesteringer er så stor, burde i det minste staten legge opp til at oljeselskapene tar en større del av regningen. Hvis en større risiko veltes over på de som vil lete, kan en heller kompensere med lavere skatt på det som blir hentet opp fra sokkelen.

IEA, det internasjonale energibyrået har pekt på at to tredjedeler av de gjenværende olje-og gassressursene må bli værende på sokkelen for at vi skal kunne komme i nærheten av FNs klimamål. Vi må regne med sterkere restriksjoner og høyere CO2-avgifter i framtiden. Dette vil svekke lønnsomheten i olje- og gassindustrien ytterligere. Dette taler også for tilbakeholdenhet når det gjelder å bygge ut Barentshavet.

Det er betydelig mindre risiko å satse på en utbygging i Lofoten, om en ser bort fra de miljømessige sidene.

Statoil reviderer

Dagens oljepris har ført til at Statoil er begynt å revidere sin strategi. Strategidirektør, John Knight, en aktuell kandidat til å overta som toppsjef i selskapet, varsler en mer offensiv klimasatsing fra Statoil side. Han sier rett ut til Dagens Næringsliv at de ikke ville ha satset på oljesand i dag. Det ikke lenger er bærekraftig å drive forretning slik de har gjort, sier han og anbefaler Statoil å satse sterkere på fornybar energi blant annet.

Når Statoil vil endre strategi, skyldes ikke det at de over natten er blitt så veldig mye mer opptatt av klima eller at Knight forsøker å fremhevde sitt kandidatur som ny toppsjef. Statoil søker primært lønnsomhet. Med dagens oljepris tvinges de til å endre strategi. Det holder dessuten ikke å basere seg på at klimapolitikken mislykkes. Den strategiske nyorienteringen som Statoil er i ferd med å foreta, synes ikke å ha nådd inn til regjeringen. Barentshavet må ses i lys av de de endringen Knight varsler. Hvis Statoil for eksempel måtte ha dekket halvparten av letekostnadene, ville de neppe tatt risikoen. Miljøbevegelsen kan dømme om at Statoil bestemmer seg for å satse mer på vindmøller til havs enn oljeplattformer i Barentshavet. I så fall er det regnearkene som viser at det er mest lønnsomt.