En æra er over

Da revidert nasjonalbudsjett ble lagt frem tidligere i måneden, tok Finansavisen tak i en av de mer obskure, men interessante, delene av budsjettet: oversikten over tilføring av nye penger til Statens pensjonsfond utland, mer populært kalt Oljefondet.

Basert på tallene i budsjettet skriver Finansavisen at Oljefondet ligger an til å kunne bli tilført noen få milliarder oljekroner i 2016, så er det slutt. «Resultatet er at det knapt er sannsynlig at det noensinne vil bli tilført midler av betydning til Oljefondet etter i år,» skriver avisen.

Endringen har skjedd raskt. Inntil for et par år siden ble fondet typisk tilført 200-300 friske milliarder hvert år. Totalt har vi spart nær 3.500 milliarder kroner i fondet, som nå er verdt drøyt 6.500 milliarder.

Når vi nå går mot null i sparing har det to grunner: Den første er at staten får inn mindre oljepenger («netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten»). Fallet ville kommet uansett, men er blitt brattere på grunn av lavere oljepris. Den andre er at underskuddet på statsbudsjettet utenom oljepengene har økt («strukturelt, oljekorrigerte budsjettunderskudd»). Når det første tallet blir mindre enn det andre, slutter vi å tilføre fondet nye penger.

Det er verdt å stoppe opp og reflektere over at en æra i norsk økonomi sannsynligvis er over. Eller, som det litt tørt oppsummeres i budsjettet: «Handlingsrommet i finanspolitikken reduseres over tid.»

I Econa har vi lenge vært opptatt av spørsmålene Perspektivmeldingen i 2013 stilte ved bærekraften i den norske velferdsstaten. Veiskillet påpekt over gjør det nødvendig å reise denne debatten med fornyet styrke.

Dermed er det god timing at et ekspertutvalg ledet av NHH-professor Øystein Thøgersen i juni skal legge frem sin rapport om praktisering av handlingsregelen for bruk av oljepenger. Denne innebærer som kjent at fire prosent (forventet avkastning utover prisvekst) av fondet kan brukes hvert år.

I Econa mener vi følgende nøkkelspørsmål må diskuteres:

Hvor mye oljepenger skal vi bruke?

Hvordan bruker vi oljepengene?

Hvilke andre grep kan vi ta for å gjøre velferdsstaten bærekraftig også i fremtiden?

Vi skal overlate detaljene når det gjelder pengebruk til Thøgersen-utvalget, men mye tyder på at handlingsregelen må justeres. Når fondet nå er blitt så stort og kan svinge kraftig fra år til år, samtidig som det langsiktige rentenivået er ekstremt lavt, er det vanskelig å se hvorfor akkurat 4 prosent av fondet er riktig medisin for norsk økonomi. Mye tyder på at vi da bruker for mye oljepenger.

Det andre punktet er vel så viktig. Hvordan bruker vi oljepengene? Bruker vi dem opp eller investerer vi dem?

Det er vanskelig å trekke et klart skille her. Investeringer kan være i infrastruktur eller bygg, men de kan også gjøres i satsing på kunnskap, fra barnehage til høyere utdanning og forskning.

Spørsmålet om hva vi skal leve av etter oljen er forslitt, men Econa, som organiserer siviløkonomer og masterutdannede økonomer, har gjentatte ganger tatt til orde mot den merkelige ideen om «mastersyken», altså at for mange tar for høy utdannelse. Tvert om, kravene til kompetanse for et høykostnadsland som Norge vil bare øke i fremtiden, og det at oljepengekranen skrus igjen, bør gjøre at vi investerer enda mer i utdanning, kompetanse innovasjon og produktivitet.

Videre er vi opptatt av at langsiktige, økonomiske beregninger tas på alvor. Det betyr for eksempel at vi ikke lukker øynene for den kommende eldrebølgen og det faktum at det i fremtiden vil bli færre i typisk yrkesaktiv alder for hver eldre person. Vi har store pensjonsforpliktelser som i praksis vil sluke mye av Oljefondet.

Det betyr at vi må føre en politikk som gjør mest mulig arbeidskraft tilgjengelig.

Trygdeordningene må være utformet slik at det virkelig lønner seg å jobbe. Og vi må legge til rette for at de «yngre eldre» blir stående noen ekstra år i jobb. Pensjonsreformen i 2011 var et skritt i riktig retning, men det må gjøres mer. Dette kommer til å være et satsningsområde for Econa i tiden fremover.

Velferden vår kommer ikke gratis og må i fremtiden baseres på forsiktighet, ansvarlighet og bærekraft i fremtidige budsjetter. Vi håper Thøgersen-utvalgets rapport vil danne et godt grunnlag for en debatt om dette. 

«Det er verdt å stoppe opp og reflektere over at en æra i norsk økonomi sannsynligvis er over. Eller, som det litt tørt oppsummeres i budsjettet: ‘Handlingsrommet i finanspolitikken reduseres over tid’.»