Bærekraft: Et norsk tidsbilde
Oljeimporterende land har i de samme 50 år arbeidet for å utvikle nye fornybare energikilder. Prisen på solstrøm har falt til under en hundredel i perioden. Fallet fortsetter og solstrøm og solvarme vil kunne være større enn olje om 20 år. Dette gir håp for verdens ungdom.
Det samme gjør fallende oljepriser for flertallet av verdens oljeimporterende land. At oljeprisen har vaket mellom 50 og 60 dollar fatet burde ikke ha overrasket «alle». Men media har ikke hatt kritisk distanse til oljelobbyen. De har holdt seg med de samme analytikerne som har bommet før og de fleste av dem befinner seg innenfor gangavstand til TV-, radio- og avisredaksjonene, eller de har jobbet i Statoil. Selvfølgelig måtte oljeprisen falle av minst tre grunner: Oljeimportøren USA har funnet egen olje, et varmere vinterklima har redusert behovet for oppvarming og det er mange dager i året hvor ny fornybar energi som sol og vind leverer hele strømbehovet i land som Tyskland, Italia og Spania. Men dette har oljetungtinvesterte Norge lukket øynene for. Nå våkner Norge av oljedvalen. Arbeidsløsheten stiger og kommunene er forgjeldede. Selv oljekommunen Stavanger har på under 20 år – de beste oljeårene – pådratt seg en gjeld som har vokst fra null til nærmere syv milliarder under Ordfører Sevlands 17 år ved makten. Dette har jeg advart mot en rekke ganger i mange kronikker men uten at jeg noen ganger har fått tilsvar bortsett fra første gang. Da ble jeg kalt «bunnløst uvitende» av Rådmann Ole Hetland, fordi jeg ikke skjønte hvor genialt det var å pådra seg gjeld. Vel, vel, vel. Det er altså ledelsesstandarden på en norsk rådmann i Norges fjerde største by: Angrep er det beste forsvar.
Ytringsfrihetens kår blir kanskje bedre nå, for dem som stiller spørsmålstegn ved fortreffeligheten av fossilenergien? Vil media endre seg fra å være fossilenergiens talerør til å bli nyanserte. Vi trenger en mer kritisk presse! Vi kunne ha satset på to spor, et av dem kunne vært fornybart. Det valgte Norge bort for mange tiår siden. Nå er inngangsbilletten til denne nye verden høy. Konkurrentene er sterke. Kina har blitt verdens største eksportør av solstrøm-, solvarme- og vindkraftanlegg. Jeg heier på Kina nå – ikke Norge – for ungdommens skyld!
Min nye bok Corruption the NOBEL way ble lansert i London 21 januar og deretter i Monaco. Boken omhandler fremtiden. Den beskriver kampen mellom skitten energi og solskinnsrevolusjonen. Den henvender seg til ungdommen og budskapet er at hvis de nå posisjonerer seg bra vil de få spennende grønne jobber. Det vil bekjempe «No-Hope-Future»-mentaliteten.
I England, som i USA, Canada og Spania har jeg som professor opplevd at ungdommen er lydhør. De ønsker veivisere og hver gang et universitetsbibliotek plasserer boken min i sine hyller vinner fremtiden en seier. Da jeg i fjor besøkte Universitetet i Oxford og fant min første bok, «The Sunshine Revolution» (1991), i et av bibliotekene, smilte den gule forsiden («Sulamith») som kunstneren Kjell Pahr Iversen så generøst lot meg bruke, til meg. Den gang trakk Norge på smilebåndet av ordet ’solenergi’. Det gjør ingen lenger. Spillet er snudd. Men nå har det utviklet seg en ny pussig vending. De som hele sitt profesjonelle liv har argumentert for og arbeidet med fossil energi er plutselig blitt spesialister også på fornybar energi. De uttaler seg i hytt og pine, skyter fra hofta basert på googlede artikler og håver inn store honorarer. Det er undelig hvordan norsk presse lar seg forlede. Det avdekker en mangel på god ledelse i redaksjonene. Jeg tenker, når det står slik til innen mitt felt hva skal man tro om alt det andre det skrives om. Er det troverdig?
Kunnskap om fremtiden er varig kunnskap, men for å etablere den må vi gjennom noen etiske debatter. I olje-Stavanger har debattklimaet ikke vært godt i fora sponset av oljeselskap eller investorer som har satset på olje og våpen. Stavanger Aftenblad hadde i tolv år (1986 – 1998) toppsjefer fra Statoil (Henrik Ager-Hanssen og Terje Vareberg) som styreformenn i Thor Bjarne Bores redaktørtid. Jeg spøkte noen ganger med dette og lurte på hvem som var bore-sjef i Aftenbladet? Svaret var Thor Bjarne. Men jeg ble også skremt av dette. Hva slags redaksjonell ledelseskultur var det som tillot regionens største avis å invitere Statoil til å styre den uten å protestere? Nyhetsredaktør i store deler av denne perioden var Sven Egil Omdal. Hvordan var det å styre en oljet avis og gikk det ut over den kritiske distansen som avisen burde hatt til oljemakten men ikke hadde? Omdal omtalte nylig en ny bok om pressens unnfallenhet i forhold til oljen. «Norsk oljebransje har lite å frykte fra norsk presse», skrev han 18.3.2015. Det har han rett i. Men ser han ikke at det er hans og Bores unnfallenhet han skriver om? Det var ingen glansperiode for å si det mildt og mine påpekninger om disse oljens negative sider falt ikke i god jord i redaksjonen. Jeg havnet nok i svarteboka da og ble der i årevis.
Corruption the NOBEL way behandler disse etiske dilemma. Den handler også om de etiske dilemma Norge havner i når vi lever av å levere våpen, olje og kull mens et norskeid selskap driftet Guantanamo-basen, samtidig som vi hvert år smykker oss med utdelingen av Nobels Fredspris. «Fredsnasjonen» står i spagat. Ingen land i verden – unntatt USA - har siden 1990 deltatt i så mange kriger som Norge. At Norges Jens Stoltenberg fikk NATO-jobben er jo derfor naturlig. Noen av krigene var jo oljekriger. Vi bidro sterkt der. I kjølvannet av disse, med fredsprisen som bakteppe, åler norske bedrifter seg inn for å ta boreposisjoner. Så følger resten av næringslivet; Telenor, Vimpelcom og Yara. Noen av dem sitter i retten tiltalt for korrupsjon mens en svartarbeidende byggebransje støttes av folk flest.
Samtidig sikret arkitektfirmaene seg oppdrag ved å forholde seg tause og de vokser seg store og prestisjetunge ved å ta oppdrag i Midt-Østen-regimer som bryter menneskerettighetene og hugger hodene av folk. Snøhetta som skryter av de norske sosialdemokratiske verdiene har lenge arbeide i Saudi Arabia blant annet for oljeselskaper, uten at det har redusert antallet halshugginger. Heller ikke dette vil norske arkitekter snakke om mens det i England hele tiden raser debatter om stjernearkitektenes oppdrag i tvilsomme regimer. I Norge eksisterer ikke denne debatten. Det er taust. De norske arkitektene er i stedet opptatt av å «renvaske» oljen. De lager fine dekorasjoner rundt flyplassenes brennevinsutsalg og gjenbruker gamle oljeinstallasjoner ved å endre fargen på dem. Det hele blir et malingsprosjekt.
Imens posisjonerer resten av verden seg for solskinnsrevolusjonen. En dag vil det være åpenbart for alle hva vi må gjøre, men da er det sent. De land som er i fronten nå, vil ha beveget seg videre til nye innovasjonsområder.
I Storbritannia feirer man at de har 1 million solbygninger. Da jeg tegnet Europas første energiselvforsynte hus, «Chanelle» (pv) ved Bygg for Fremtiden (Stavanger 1988) førte det til en debatt, men bare en håndfull solbygg. Englands første solhus (pv) ble bygget i Oxford i 1995 og var inspirert av «Chanelle». Boken min beskriver hvordan to naboland agerte forskjellig på energiutfordringen. Begge land hadde olje. Begge land hadde universiteter. Har det noe med at grensene for akademisk ytringsfrihet er videre, at debatten er friere og friskere, der enn her?
I boken beskriver jeg den fantastiske reisen min fra ’da’ til ’nå’, ser Norge utenfra, trekker de historiske linjene, analyserer koblingene mellom u-hjelp og olje. Jeg viser hvordan u-hjelpsmidler ble brukt til å introdusere de norske oljepushernes fremmarsj, hvordan norsk forskning var oljefokusert på bekostning av fornybar. Boken peker på at mange tause kunstnere og miljøorganisasjoner som var tungt oljesponset og at Turistforeningen og Worldwatch Institute Norden paradoksalt nok var ledet av Øystein Dahle som hadde tilbrakt hele sitt voksne liv(1963 – 1995) i et av verdens skitneste oljeselskaper Esso/Exxon.
Jeg stiller spørsmålstegn ved om «verdens beste land å bo i» er best, eller om målingen er feil og ikke fanger opp at det i Norge finnes store uløste oppgaver; dårlige kår for varslere, helseutfordringer, ensomhet og voksende relativ fattigdom. Nå som arbeidsledigheten stiger og fattigdommen øker, går det fremdeles tre-fire sykepleier- eller lærerlønnninger per Statoil-lønn. Urettferdigheten skriker. De som har plassert seg tettest opp mot pengesekken har vunnet førsteprisen. De tar seg til rette, grådige og tause som de er. De andre bærer samfunnets tyngre byrder. Da The Guardian presenterte boken var det med kapitlet om den voksende fattigdommen i Norge og om all tiggingen. Det ble påpekt store etiske dilemma i verdens nest rikeste land.
Dette må vi snakke om! Jeg snakket om dette under lanseringen i England og i Monaco. Steder hvor man kan ytre seg fritt. Selvfølgelig har vi ytringsfrihet i Norge også, men ytringer får konsekvenser hvis de går på tvers av de generelle oppfatninger. Det koster dyrt å ytre seg, monetært og emosjonelt. Men det er vår plikt å gjøre det – uansett pris – for ungdommens skyld. Det er det som kjennetegner et demokrati.
Når jeg hevet stemmen min i England så var det fordi det satt ungdom i salen som hungret etter kunnskap. Noen av Europas beste hjerner finnes der. Det er disse norsk ungdom skal konkurrere med i fremtiden. Det handler om fremtidsrettet innovasjon om å lede an i en søken etter ny kunnskap, nye produkter, nytt håp!
Harald N. Røstvik er Sivilarkitekt MNAL og Professor, og spesialiserte seg tidlig innen solenergi. Han er den eneste nordmannen som har levd av solenergi i førti år. Dette er hans åttende bok. I dag deler han sin tid mellom praksisen i Stavanger, professoratet i Bergen, og de siste to årene har han undervist ved både Harvard, Mc Gill, University College London, Architectural Association og ved University of Manchester hvor han leder et samarbeidsprosjekt med Cambridge University og universitet i Berlin og Wien.
Røstvik: Corruption the Nobel way. Dirty fuels and the Sunshine Revolution. A witness report.
