Utydelig politisk landskap

Regjeringen fortsetter å sette nye rekorder i bruk av oljepenger. I denne ukens forslag til revidert nasjonalbudsjett tas det fem milliarder ekstra fra Statens Pensjonsfond Utland (SPU). En stor del av pengene går til drift (mer til kommunene, inndekning av frafalt poseavgift) – ikke til den typen investeringer som Høyre alltid har sagt at oljepengene bør brukes til.

I den politiske debatten er det mange som vil kritisere Høyre for ikke å holde fast ved egen politikk, men det er nesten ingen som beskylder partiet for å være uansvarlig. Sjeføkonomene og de såkalte markedsaktørene mottok forslaget til revidert budsjett med skuldertrekk.

Unntaket er Venstre. Partiet står nå i praksis alene igjen som forsvarer av en politikk der man tvinger statens løpende utgifter ned – både for å sikre at vi har nok penger til å drifte velferdsstaten tiår frem i tid, og for å frigjøre midler til å påskynde overgangen til et nytt og mer klimavennlig næringsliv.

Partiet kommer ikke til å få stort gjennomslag i de forestående forhandlingene i Stortinget. Erfaringen i budsjettforhandlinger er at man veldig sjelden klarer å bli enige om reelle kutt i statens utgifter – som oftest ender man med fiksfakserier – som høstens poseavgift viste seg å være.

Likevel er det interessant at Venstre markerer seg som vårt tydeligste høyreparti i den økonomiske politikken – til høyre for Høyre og Frp.

Samtidig gjør Kristelig Folkeparti lite for å kvitte seg med merkelappen «utgiftsparti». På partiets landsmøte forrige helg ga både den sittende og den nyvalgte nestlederen gode illustrasjoner på hvordan Krf nå ser på en omfattende og stor velferdsstat som en forutsetning for at enkeltmenneskene kan ta de rette verdivalgene.

Dagrunn Eriksen, som holdt landsmøtetalen i partileder Knut Arild Hareides pappa-fravær, fortalte om sin kreftsyke mors sykeleie – om hvordan familien kunne være sammen med henne i den siste tiden takket være gode velferdsordninger. Moren hennes bekymret seg på slutten for at familiemedlemmene skulle slite seg helt ut på å pleie henne, og da var et godt hjelpeapparat og ordningen med pleiepenger til uvurderlig hjelp. Familien opplevde «aktiv livshjelp».

Olaug Bollestad fra Rogaland ble valgt til nestleder på landsmøtet. Hun er blant dem i stortingsgruppen som oppfattes som mest Ap-vennlig, og det kunne man forstå når man hørte hennes innlegg i den generelle politiske debatten om abortsaken. Med et glødende engasjement fortalte hun landsmøtesalen at det ikke er riktig å nekte kvinnen abort, dersom det ikke er et ordentlig støtteapparat rundt henne. Det er avgjørende for Bollestad at det er så mange helsesøstre, så godt helsepersonell og så gode fødselsordninger at det blir mulig og riktig for den enkelte å bære frem barnet.

I de aller tyngste symbolsakene skjer det samme som har skjedd i Krfs familiepolitikk – man går fra å være dypt skeptisk til offentlige ordninger (les: barnehage) til å bli varm tilhenger. Man ser at enkeltmenneskene og familiene trenger offentlig hjelp for å være frie og gjøre gode livsvalg.

Denne utviklingen borger for at Kristelig Folkeparti på et eller annet tidspunkt skifter side i politikken. Hver gang partiet støtter, eller er med, Høyre i regjering, kommer det skattekutt som i neste omgang begrenser satsingen på offentlig velferdsordninger. Det liker ikke Krf.

Likevel er det ikke denne regjeringens skattekutt som virker sterkest for å drive Krf over mot den andre siden. Den viktigste driveren er ikke-materiell. Krfs velgere og tillitsvalgte føler ikke at de er en del av Høyres og Frps verdifellesskap. Tvert i mot, de får et sterkt behov for å vise at de i verdimessig forstand er Frps motsats.

Det spesielle, og forvirrende, med Kristelig Folkeparti er at den udefinerbare størrelsen «verdier» av og til overstyrer det som gjelder for alle andre partier – hvordan kan man få mest og best gjennomslag for egne standpunkter. De som i disse dager hevder at Krf fortsatt er solid plassert i borgerlig leir, viser til at partiet har fått – og kommer til å få – gjennomslag for mer enn man kan vente seg i et Ap-samarbeid. De som mener at Krf er på vei over mot Ap, peker på at de to partiene nå har nærmet seg i verdiståsted.

Men hvor lenge vil Ap kunne fortsette å flørte med Kristelig Folkeparti? Den viktigste grunnen til at Jonas Gahr Støre i det siste året har virket så forlokkende for Krf’ere er at han ikke trenger å ta hensyn til SV. Dersom Audun Lysbakken lykkes i å få sitt parti betraktelig over sperregrensen, vil Ap igjen måtte balansere i to retninger. Da vil hans parti også fremstå som kulturliberalt – noe som er akkurat like lite tiltrekkende for Krf som Frps verdisyn.

Konklusjonen er da at enhver vurdering av Krfs plassering i det politiske landskapet må ta hensyn til de store partienes ytterpartier. Om Frp skulle bli knust av regjeringssamarbeidet, og SV igjen skulle bli en aktuell regjeringsdeltager, vil Høyre igjen fremstå som Krfs foretrukne samarbeidspartner.

Så vanskelig og så lett er det å si noe om hva som vil skje frem mot valget i 2017. Et ekstra kompliserende element er at Miljøpartiet de Grønne (MdG) kan komme over sperregrensen i neste stortingsvalg. På partiets landsmøte i helgen ble alle forsøk på å plassere dem i blokk konsekvent avvist. Om MdG skulle komme inn på Stortinget med en egen stortingsgruppe, vil den antagelig stimulere dagens sentrumspartier til å rendyrke sentrumsidentiteten.

Dette har betydning for Venstre og Krf allerede i dag. Selv om de kanskje har fjernet seg fra hverandre både i standpunkter og i verdier siden valget i 2013, tenker de strategisk frem mot neste valg. Og da kan MdG være med på å gjøre sentrum til en maktfaktor i politikken igjen – om bare Venstre og Krf klarer å holde seg samlet frem til 2017.  

«Den viktigste grunnen til at Jonas Gahr Støre i det siste året har virket så forlokkende for Krf’ere er at han ikke trenger å ta hensyn til SV.»