EU under press
I sitt stille sinn håpet nok EU-ledelsen i Brussel at David Cameron skulle tape valget i Storbritannia. Det hadde spart dem for mye uro og usikkerhet. For Cameron gikk til valg på at det skal holdes en folkeavstemning om Storbritannia fortsatt skal være med i EU innen utgangen av 2017.
Cameron har vesken full av saker det haster med å komme i gang med. EU er blant disse. Han har varslet at han snart vil besøke europeiske hovedsteder for å fremlegge Storbritannias behov for endringer i EU.
Motstanden mot EU er ikke blitt mindre i Det konservative partiet som han tilhører. Den er også voksende innen Labour. Det er en utbredt oppfatning av det vil bli et flertall i en folkeavstemning for at Storbritannia skal melde seg ut av EU dersom ikke David Cameron oppnår endringer i medlemsbetingelsene som flytter makt fra Brussel til London.
Angela Merkels ønske
Angela Merkel har tidligere gitt uttrykk for at Storbritannia må forbli i EU. Det ble tolket slik at hun er rede til å forhandle med Cameron. Men EU akter ikke å gi ved dørene. Tysklands finansminister, Wolfgang Schaüble, sier det ikke er aktuelt å la Cameron forstyrre prosessen med å føre videre det forpliktende samarbeidet som er på gang mellom euro-landene.
Målet for EU er en politisk union. De har alt innført euroen. På sikt må en valuta ha en sterk, uavhengig sentralbank som får støtte av EUs finansministre. EU har klart å komme seg ut av eurokrisen ved at sjefen for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, har styrt med hard hånd og blitt trodd på at han vil bruke alle virkemidler for å ha kontroll med euroen. Tyskland har da også måttet bevege seg i den retning Draghi har lagt opp til, å stille seg som garantister bak euroen. Tyskland vil ha en politisk union. Kun på den måten mener de euroen kan sikres. Unionstanken ligger imidlertid på sotteseng. Det er en sterk voksende motstand over alt i EU mot unionsplanene. Folk i EU vil ikke bli styrt av det parlamentet de velger i Brussel. De vil bli styrt av sin nasjonale regjering. Men når statslederne i EU samles, klarer de å lirke det til slik at man forplikter seg så mye som hensynet til euroen krever.
David Cameron må nå velge strategi. Vil han framstå som en som krever spesialbehandling for Storbritannia eller som en reformator for hele EU. Hvis han kjører spesialbehandlingslinjen, vil han møte motstand og lite forståelse. Hvis han tar mål av seg til å framstå som EUs reformator, vil han kunne få stor oppslutning. Cameron kan altså bidra til å øke motstanden mot dagens EU-politikk.
Siste avdrag
Ingen vet hvordan dette kommer til å ende. I første omgang gjelder det for EU å få løst krisen i Hellas. Hellas klarte i går å skrape sammen nok til å betale avdraget på lånet som IMF har gitt. Dermed ble krisen avverget enda en gang. Nå sier imidlertid finansminister Yanis Varoufakis at kassen vil være tom innen to uker. Blir ikke Hellas og EU enige, vil Hellas gå konkurs. Skjer det, risikerer de å bli kastet ut av euroen. Ingen vet hvilke konsekvenser dette vil få for euroen og de landene som må ta store tap fordi Hellas ikke er i stand til å gjøre opp gjelden sin.
Det kommer meldinger fra Tyskland om at de er luta lei av å bli gjort til syndebukk for alt som er galt i EU. Tyskerne får stadig høre at de er de som tvinger igjennom den harde kuttpolitikken. Den er det Tyskland som har fordel av, mens befolkningen i for eksempel Portugal, Spania, Italia og Hellas rammes. Regjeringen i Hellas har også provosert tyskerne med å hevde at de ennå ikke har betalt erstatning for ødeleggelsen under Andre verdenskrig.
Hvis det går galt i Hellas og det skapes økt usikkerhet om euroens framtid, er det ikke utenkelig at Angela Merkel kan komme til å styre mot en avvikling av euroen, vel og merke dersom dette kan føre til at Storbritannia forblir i EU. Slik situasjonen er i dag, vil Merkel prioritere euroen og la David Cameron gå sin egen vei. Men dette blir også et gedigent tap for EU. Det er Storbritannia og Tyskland som er de sterkeste landene i EU. Frankrike har svekket sin posisjon som følge av at de sliter med å oppnå økonomisk vekst og fordi landet preges at sterke politiske spenninger.
To store nederlag
EU-ledelsen frykter at de kan stå framfor to betydelige nederlag, at Hellas går konkurs og at Storbritannia melder seg ut. Det er enklest for EU å hindre et nederlag i forhold til Hellas. EU bør strekke seg og inngå et kompromiss. EU vil dermed vise at de har sin evne til kriseløsning intakt. Det burde ikke være umulig. Økonomer sier rett ut at Hellas aldri vil bli istand til å betale tilbake alt de skylder. Det er like godt å innse det jo før jo heller. Får Hellas ettergitt en del gjeld, vil Syriza-regjeringen kunne si de vant fram, men at de må kjøre en noe strammere økonomisk politikk enn de gikk til valg på. Det vil et flertall av velgerne akseptere.
Det blir betydelig vanskeligere å komme i mål med David Cameron. Vil EU beholde euroen, må de lage et A og et B-medlemsskap. Hvis Cameron lykkes med å brøyte vei for et B-medlemskap, kan det bli såpass interessant at det kan være noe for Norge å lukte på.
