Politisk analyse: Frps forvandling

Det var stort sett bare harmoni på Fremskrittspartiets landsmøte på Gardermoen forrige helg. I den generelle debatten var det ikke en eneste delegat som tok til orde for å trekke partiet ut av regjering. Noen få syntes at statsrådene kunne ha vært enda flinkere til å få gjennomslag for egne saker, men forøvrig dreide det lille som var av kritikk seg om at markedsføringen av partiets gjennomslag var for dårlig.

Bildet kan forandre seg fort. Allerede i neste måned kan det oppstå regjeringskrise fordi flertallet på Stortinget tvinger regjeringen og Frp til å finansiere mottaket av flere tusen syriske flyktninger, men det er ikke sannsynlig. Og det er nettopp stemningen på landsmøtene til de fire samarbeidspartiene som gjør at sannsynligheten vurderes som liten. Vi kan få et litt annet inntrykk etter KrFs landsmøte denne helgen, men frem til nå virker det som om både de to regjeringspartiene og deres to samarbeidspartier har bestemt seg for at de vil forsøke dagens regjeringskonstellasjon litt til.

Landsmøtedelegatene i Fremskrittpartiet var nok til en viss grad preget av at de siste meningsmålingene har gått litt opp – etter at partiet denne vinteren har satt stadig nye bunnrekorder. Men den viktigste forklaringen på den gode stemningen er at også Frp har fått veldig mange drevne politikere i sine rekker. I landsmøtesalen satt det lokal- og regionalpolitikere som er vant til å kompromisse, og som er vant til å juble for de seirene de får. Den beste illustrasjonen på de tillitsvalgtes profesjonalitet var at de jublet hemningsløst da partileder Siv Jensen skrøt av gjennomslaget for en prøveordning med statlige overslagsbevilgninger i den kommunale eldreomsorgen. Man skal være godt inne i den politiske sjargongen for å forstå at det kan føre til at tilbudet til syke gamle blir bedre enn i dag.

Frps tillitsvalgte har også lært seg at det i politisk kommunikasjon kan være enda viktigere å jobbe med historiefortelling enn enkeltsaker. Det er derfor de er så begeistret for landbruksministeren.

Nøkternt sett er det nemlig ikke mye Frp-politikk Sylvi Listhaug leverer. Da hun tirsdag la frem statens tilbud i årets jordbruksforhandlinger, fikk hun kritikk for å sultefore og å sanere deler av norsk landsbruk, men kritikken var ikke verre enn den har vært ved mange tilsvarende anledninger – med statsråder både fra Senterpartiet, Venstre, Krf og Arbeiderpartiet. Hvis det blir en enighet om jordbruksavtalen mot slutten av neste uke, kommer helt sikkert det prinsipielt viktige spørsmålet om å lempe på den geografiske styringen av melkeproduksjonen til å være lagt bort. Dessuten kommer det til å bli en økonomisk ramme som gjør at landbruksoverføringene i statsbudsjettet i hvert fall ikke går særlig ned – kanskje de til og med øker.

I fjor ble det heller ikke store kutt i regjeringens tilbud til bøndene, og da det ble brudd i forhandlingene, sørget stortingsflertallet for at det ble en avtale der bevilgningene til bøndene i statsbudsjettet økte. For Frp-velgere flest må dette være overraskende. De stemte for et parti som regelmessig gikk inn for å kutte milliarder i jordbruksstøtte – variasjonene i partiprogrammet og i de alternative statsbudsjettene har vært om man skulle ta bort absolutt all støtte eller bare store deler av den.

Landbruksminister Listhaug blir sjelden konfrontert med dette løftebruddet. Antageligvis var det få av velgerne som virkelig brydde seg om jordbruksstøtten. De var mye mer opptatt av å bli kvitt bompengestasjonene. Derfor må da også samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen svare jevnt og trutt på anklagene om at han ikke har holdt ord.

Sylvi Listhaug er også så heldig at hun administrerer en jordbruksavtale som dreier seg om veldig mye mer enn støttebeløp. Hun klarte i fjor å få til noen strukturgrep som førte til at store bønder fikk mer enn små. Det er i tråd med Frps ideologi om å satse på større og færre gårdsbruk. Grepene var ikke dramatiske, men bøndenes organisasjoner fremstiller dem som kraftige – noe som igjen gjør at Listhaug ser ut som en mye mer ideologisk statsråd enn hun egentlig er.

Aller mest fascinerende er det at Listhaug etter fire år i landbruksministerstolen kanskje kan bli anerkjent som en god reformator av landbruket – av mange flere enn egne velgere. Når hun tvinges av stortingsflertallet til å gi relativt mye penger til sektoren, samtidig som hun gjennomfører ganske små strukturgrep hvert eneste år, kan resultatet bli at hun får til en omstilling som mange av aktørene i næringen etterhvert begynner å tro på. Landbruket kan bli en av de meget få samfunnssektorene hvor man faktisk smører en reform med ganske mye penger, samtidig som man går sakte fremover.

Dette er noe å tenke på for Norges Bondelag og de partiene som har hatt for vane å anklage henne og partiet for å rasere norsk landbruk. De kan i valgkampen i 2017 bli møtt av bønder som er ganske fornøyd med tingenes tilstand, og som synes at den rødgrønne retorikken fra noen år tilbake var alt for negativ.

Forutsetningen er at Sylvi Listhaug ikke gjør noe vesentlig med den delen av landbrukspolitikken som Frp også pleide å snakke stygt om – nemlig importvernet. Årsaken til at dagens landbruksminister kan reformere så langsomt og kontrollert, er at hun i stor grad kan fastsette prisene på landbruksvarer uten å ta hensyn til prisene på verdensmarkedet. Det gjør det mulig å la bøndene hente en del av sine inntektsøkninger fra oss forbrukere, og det gjør det mulig å beskytte storbøndene. Er det noen som virkelig vil tape på at importvernet svekkes, så er det de som har en stor del av inntektene sine fra ­markedet – nettopp den typen bønder Listhaug kan tenkes å lokke til seg i årene frem mot neste stortingsvalg. 

(Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.)