Offentlige anskaffelser: Ordfører med klare krav
Alfred Bjørlo var en gang i ur-tiden politisk rådgiver for Lars Sponheim i Næringsdepartementet. Kanskje tok han med seg noe derfra til vervet som ordfører i Eid kommune i Nordfjord i Sogn og Fjordane.
Neste år skal et nytt, moderne omsorgssenter med plass til 40 beboere stå ferdi i kommunen. Prislapp: 150 millioner kroner.
Målet er at Eid omsorgssenter skal være et av landets første omsorgssenter som tar i bruk spesialutviklede elektroniske overvåkings- og trygghetssystemer.
Dette har gjort Eid kommune til et nasjonalt pilotprosjekt i Nasjonalt program for leverandørutvikling. Eid skal vise resten av landet hvordan en kommune kan legge til rette for kommunikasjon med leverandørene og dermed kunne gjennomføre innkjøp av morgendagens teknologi og løsninger.
I fjor gjennomførte Eid kommune et dialogmøte der 40 ulike leverandører som er aktuelle for leveranser av produkter og løsninger til prosjektet fikk kunnskap om hverdagen og arbeidsforholdene til de ansatte og de kommende beboerne.
– Dialogmøtet var nødvendig. Den direkte dialogen vi opprettet mellom våre hjelpepleiere og elektrofirmaet som skal lage løsningene var meget vellykket, sier Alfred Bjørlo.
I dag er hele prosjektet ute på anbud, og for anbudskjennere kan Bjørlo opplyse om at kravspesifikasjonene til velferdsteknologi er vektet med 20 prosent i anbudet. Velferdsteknologien skal være fremtidsrettet og tilpasset bruk de neste 15–20 årene. Det innebærer at gode, innovative løsninger må leveres dersom man skal ha noe særlig håp om å få jobbe for Eid-ordføreren.
Utfordrende
Alfred Bjørlo sier kommunen må være innovative når de skal bygge nye velferdsløsninger for fremtiden. Men han erkjenner at han har møtt på utfordringer.
– Vi har stilt oss spørsmål om hvorfor vi som kommune må ta all risikoen i forhold til dette prosjektet. Det burde vært på plass et opplegg som kunne avlastet vår risiko noe. Kommunene trenger insentiver for å våge å være innovative, sier Bjørlo.
En annen utfordring i slike stor byggeprosjekter er at man plikter å kjøpe tekniske konsulenttjenester gjennom åpne anbud.
– Der sitter det noen svære konsulentselskap som ikke er interessert i innovasjon. De leverer hyllevare. Og det er et problem for en liten kommune. De rådgivende ingeniørene var det de som var den vanskeligste proppen for oss, sier Bjørlo.
Eid kommune har 6000 innbyggere. Det er kanskje en liten kommune, men den større enn halvparten av alle norske kommuner.
– Det sier litt om utfordringene i kommunesektoren, mener ordfører Bjørlo.
Varsler mer innovasjon
Alfred Bjørlo og hans våpendragere i Eid kommune har ikke fått skrekken for innovative offentlige anskaffelser av det nye omsorgssenteret.
Også i forbindelse med andre, kommende kommunale prosjekter vil eventuelle leverandører få krav til å tenke innovativt.
– I et nytt planlagt boområde i kommunen vil vi utforske muligheter med grønn energi. Og når vi skal utvikle en ny cruisehavn vil landstrøm og nullutslipp stå på kravlisten, sier ordføreren.
Ofte kommer slike innovative prosjekter i en svis mellom FoU og innovasjon i offentlige anskaffelser. Mellom forskning og utvikling og innkjøp. Det dreier seg om to helt ulike regelverk, og kan virke hemmende på framdriften.
Særlig grønne innovasjonsprosjekter risikerer gjerne å komme i en slik type skvis, påpeker Bjørlo.
Han frykter ikke eget ettermæle, men innrømmer at han ikke alltid velger enkleste løsning:
– Jeg risikerer jo å måtte stå foran innbyggerne i kommunen å si at «vel, jo… dette ble kanskje litt dyrt… Men om 10 år ser vi resultatene. Da blir det nok bra...» – Det er ikke lett for en ordfører å komme i en slik situasjon.
