Ingen byer, ingen valgseier

«Arbeiderpartiet vil utvikle de unike mulighetene som finnes i våre største byområder», står det i innledningen til «Framtidas Storbyer», partiets storbystrategi som ble vedtatt på landsmøtet i april.

– Vi skal ivareta mulighetene veksten gir, og sørge for at den blir positiv, samtidig som vi må løse oppgavene knyttet til å skaffe nok boliger, og gjøre det på en miljøvennlig måte ved at de ligger nær kollektivtrafikk, uttalte partiveteranen, Oslo-patrioten og Groruddalentusiasten Jan Bøhler, som ledet storbyutvalget.

Løsningen for å få til dette er at staten må ta mer ansvar – og en større del av regningen. Bøhler viser til forslaget om at staten må ta opptil 70 prosent av utgiftene for viktige prosjekter, mot at kommunene forplikter seg til omfattende boligutbygging nær traseene. 

– Kommunene har ikke mulighet til å ta milliardutgiftene det er snakk om når det kommer til å bygge bybaner og busslinjer med egne traseer, sier Bøhler.

– Veksten i byene må politikken planlegge for. Det er gledelig og inspirerende at vi går fram i mange større byer. Jeg tror velgerne ser at vi ønsker moderne, miljøvennlige og inkluderende byer og at flere derfor kan tenke seg å stemme på oss, sier nylig avtroppet partisekretær Raymond Johansen, som nå er Arbeiderpartiets listetopp i Oslo, og byrådslederkandidat i en by hvor Arbeiderpartiet ikke har styrt siden Anne-Marit Sæbønes og Rune Gerhardsen var innom fra 1992–95.

Hurragutter med folkelig profil

For i landets hovedstad er det særlig profilerte Høyre(-menn) som har dominert i hele etterkrigstiden med folkelige, men dog opphøyde hurragutter som Rolf Stranger (1956–59), Albert Nordengen (1976–90, den lengst-sittende av dem alle så langt) og Per Ditlev-Simonsen (1995–2007), før nåværende Fabian Stang overtok i 2007 og nå er inne i sin andre periode. Om han får en tredje periode etter høstens kommunevalg kan kjempepopulære Stang sette ny rekord med til sammen 21 år i det enorme ordførerkontoret (på mellom 50 og 60 kvm) i Vestre Tårn i Oslo Rådhus – et rom spesialtegnet med sans for pomp og prakt av rådhusarkitektene Arneberg og Poulsson. Selv om det ligger på samme plan som kommunestyresalen (i praksis første etasje over gateplan), går det en ganske smal balkong rundt bygget, hvor ordførerens plass er spesielt uthevet og utsmykket. Om ordføreren hadde ønsket det og 17-mai togets mange veier også hadde ledet forbi ordførerens kontor, kunne han stått og vinket på samme måte som Stortingspresidenten, som fikk bygget en balkong til store protester om stormannsgalskap (igangsatt av Jo Benkow) og Kongefamilien, som har vært utstyrt med denslags siden Slottet ble bygget.

Men ikke bare her. Norske storbyer har de senere årene vært styret av til dels svært populære og profilerte Høyre-ordførere, som Kaffe-Friele i Bergen, Trude Drevland (Bergen), Leif Johan Sevland (Stavanger), Marvin Wiseth (Trondheim) og Erlend Rian (Tromsø, satt i 16 år).   

Men å være ordfører i Oslo er ikke helt som andre ordfører-jobber. Dette vet både Høyre og Ap. Derfor har Ap nå satt inn alt på å tak makten tilbake. Men ikke bare her. Av Norges 10 største byer har Ap bare makten i tre av dem – Fredrikstad, Skien og Trondheim, hvor ordfører Rita Ottervik, som nå har sittet i 12 år, er svært populær. Like populær som den legendariske Høyre-ordføreren Marvin Wiseth – landskjent for sin lune humor. Trondheim er nå utstillingsvinduet for hva Ap er i stand til å få til i en norsk storby.

– Jeg har som et mål at vi skal ha styringen i flere av de største byene enn i dag når valget er over. Men jeg setter ikke noe tall, og vil ikke peke ut enkeltbyer, sier Ap-leder Jonas Gahr Støre til Aftenposten.

Blant Norges 20 største byer er det særlig èn som utmerker seg: I Sarpsborg har Ap hatt ordføreren sammenhengende siden 1913.

Men dersom de gode målingene til partiet holder seg – et halvt år før valget – kan de nå vinne Oslo, Bergen, Tromsø, Bodø og Stavanger.

Å vinne hovedstaden til høsten vil være symbolsk viktig for Ap, for det blir den første prøvesteinen i kampen for å ta tilbake regjeringsmakten i 2017.

Men hva er de bypolitiske vinnersakene? Hvilke byutviklingsgrep kan Ap vinne flere urbane velger med? Er det flere sykkelveier, mer grøntarealer, færre biler, flere cafeer, flere takterrasser, mer liberale skjenketider eller flere parsellhager for stadig flere kortreiste økodamer, som gjerne vil være hobbybonde i byen uten å måtte leve av det, med en tendens til å stemme til venstre/og eller grønt?   

Slik har man tenkt seg en av «by-gatene» i den planlagte bydelen Brøset utenfor Trondheim, som ikke er lagt på is, men venter på å bli realisert. Her er det planlagt at det skal bo 4000 mennesker – med minimal biltrafikk.

«Å Trondhjem, Trondhjem … »

Det er ingen som lenger betviler at fremtidens befolkningsvekst kommer i og rundt de store byene/regionene – enten Senterpartiet liker det eller ikke – det samme skjer i alle andre land også. Fremtiden handler om byer og regioner som vokser for hvert år. Andel av befolkningen som bor i tettsteder har ifølge SSB økt til 80 prosent per 1. januar 2014. De fem største byene har nå til sammen omtrent en tredjedel av Norges befolkning. Oslo er en av de raskest voksende storbyene i Europa, selv om Oslo aldri har vært i nærheten av noen topplassering i det internasjonale magasinet for urbanisme og byutvikling, engelske Monocle. I urbane kvaliteter rangeres vi langt bak våre nordiske kolleger, hvor alle tre – Stockholm, København og Helsinki – har vært blant de fem beste. Eier og sjefredaktør av ­Monocle, canadiske Tyler Brûlé, kan ikke få fullrost disse nordiske hovedstedene nok.

Aps «storbymelding», som ble vedtatt på landsmøtet i april, lister opp en sammensatt vifte av byutviklingsgrep. Blant de viktigste er:

• Kollektivt: Redusert bilbruken, bedre kollektiv­transport, tilrettelegging for miljøvennlig transport. Styrking av kollektivtransport, sykkelbruk, gange og tilgjengelighet, nye boliger og arbeidsplasser i nærheten av der folk bor slik at persontransporten kan gjennomføres til fots, med sykkel og kollektivtrafikk.
• Samordning: Mer samordning av ansvaret for virkemidlene i transportpolitikken i storbyene. Mer statlig ansvar for drift av bybaner og busslinjer med egne traseer. Utbygging av sammenhengende dobbeltspor rundt Oslo og de andre storbyene Bergen, Trondheim og Stavanger. Satsing på «stasjonsbyer»
• Energi og avfall: Redusere energibruken i eksisterende og ny boligbebyggelse, styrke bruken av fornybare energikilder Redusert avfallsmengde gjennom endret forbruks­mønster, gjenbruk, bedre kildesortering, ­resirkulering og økt material- og energigjenvinning

Mye av dette sammenfaller med hva norske forskere anser som viktig i dagens byutvikling, særlig spørsmålet om reduksjon av bilbruk.

Rita Ottervik, -Trondheims polulære Ap-ordfører.

Fabian Stang – populær høyremann i Oslo. 

 

 

Raymond Johansen – Ap-pampen som vil innta Oslo rådhus. 

Bilen er fienden

– Den desidert største byutviklingsutfordringen norske storbyer står overfor er å få redusert biltrafikken, ikke bare på grunn av store klimagassutslipp, men rett og slett fordi bilen legger beslag på altfor store arealer i byene. De voksende byene trenger mer plass, både til bolig- og næringsutvikling, men mer av gatene må også deles med kollektivtransporten og ikke minste gående og syklende, som det vil bli stadig flere av, sier sivilarkitekt og professor i planlegging ved Institutt for byforming og planlegging ved NTNU, Dag Kittang. Hans forsknings­felt er bærekraftig byutvikling.

I hvilken grad det er en politisk vinnersak for Ap er vanskelig å si, men han mener at redusert bilbruk, fortetting, bevaring av grøntområder, utbygging av sykkelstier osv. har økt folkelig oppslutning og ikke lenger er så markert som politiske stridsspørsmål.

– Bompenger er tradisjonelt ingen vinnersak, men jeg tror innbyggerne i Trondheim har skjønt at pengene kommunen får inn bidrar til en faktisk endring, gjennom oppgradering og utbygging av sykkelstier og gangstier, sier Kittang. – De ser at de utgjør en forskjell og bidrar til endring.

Under Høyre-styre har Kristiansand vært en foregangsby i forhold til utbygging av sykkelstier og kildesortering/ kompostering /gjenbruk for snart 30 år siden. Ap i Trondheim har under ordfører Rita Ottervik, som nyter stor personlig popularitet, gjeninnført bompenger, og kun møtt protester fra Frp og Pensjonistpartiet.

Og det var nettopp i Trondheim at man lenge planla det som skulle bli Norges mest radikale og klimavennlige bydel, Brøset, et område på ca. 330 dekar 3-4 km sør for Trondheim sentrum. Her er visjonen at hver innbygger ikke skal skape mer enn 3 tonn CO2 utslipp pr. år, mot gjennomsnittet på 8-10 tonn. I forslaget, som var Trondheim kommunes bidrag til det statlige prosjektet «Framtidens byer, som nå er nedlagt, har man lagt vekt på følgende:

• Folk og må bo tettere. Husene må ligge tett.
• Dele fremfor å eie (inklusive el-biler). Lite bruk av bil og få p-plasser.
• Ny teknologi for å skaffe og spare energi.
• Butikker og tjenester inne i selve bydelen. Grøntområder for aktiviteter og rekreasjon der du bor.

Men fire år etter ligger prosjektet på is i påvente av en avklaring mellom grunneierne, staten, fylkeskommunen og St. Olav Hospital, som eier og driver Brøset sykehus (tidligere Reitgjerdet psykiatriske sykehus). St. Olav ønsker å flytte sykehuset.

– Planene om utbygging av Brøset ligger der, og partene er enige om at området skal utvikles, sier kommunaldirektør for byutvikling i Trondheim kommune, Einar Aassved Hansen.

– Nøkkelen er å flytte Brøset sykehus, som også skal finansieres, så dette er ikke bare opp til oss. Kommunen på sin side har sagt at de kan betale seg inn til markedspris for en andel av området. Blir det enighet i løpet av året, er det mulig å starte arbeidet i løpet av kort tid, sier han.

Alle for, få imot

I til sammen seks år, fra 2008–2014, var staten på sporet av den «nye» byen gjennom prosjektet Framtidens byer, hvor Norges 13 største byer/regioner deltok: Oslo, Bærum, Drammen, Sarpsborg, Fredrikstad, Porsgrunn, Skien, Kristiansand, Sandnes, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Målet var å drive frem ny kunnskap om Framtidens byer, hvor de la vekt på følgende: en miljøvennlig bystruktur – og gode steder i strukturen.

Stikkordene for dagens byutvikling er altså miljø, klimanøytralt, færre biler, mer grønt og kompakt – saker som Ap har lagt inn i sin storbyplan for å vinne norske storbyer ved årets kommunevalg.

Dette kunne nok ha mobilisert og fått «grosserer»-Høyre på banen for 20 år siden. Men i dag er også de fleste moderne Høyre-velgere, og særlig de yngre, for alt dette – som for «bedre veier der vi trenger det». Nå er det stort sett bare Frp som får pustebesvær når man vil redusere bilbruken i storbyene. Tre av de partiene som antas å stjele de «grønne urbanistene», de med kortreiste parsellhager og egenprodusert økomat – litt Venstre, litt SV men mest Miljøpartiet – har en langt mer profilert og offensiv miljøprofil.  

Spørsmålet er derfor hva som er igjen til Ap? De kommer sent, men kommer de godt nok til byutviklingsfatet? I Trondheim er byens miljøpakke støttet av alle – bortsett fra Frp. Det var ingen tapersak å gjeninnføre bompenger. Ap i koalisjon har lykkes med en offensiv miljøsatsing; det samme som Høyre i Kristiansand og Stavanger. Heller ikke Oslo kommunes mest ambisiøse politiske mål – å øke sykkelandelen fra dagens 5 % til 16 % – for å få ned bilandelen er særlig kontroversielt.

Aps beste kort i Oslo ligger sannsynligvis ikke i Oslo, men i Høyre-bastionen Bærum, som har nærmere 120 000 innbyggere. Mens alle andre nabokommuner til Oslo er med på det kollektive løftet for Stor-Oslo med fortetning og mindre bil, stritter «nikkers-gutta» i sine store hager i Bærum imot. De vil bevare Bærum som «bygd». For Høyre – både i Oslo og Bærum – kan det være risikabelt å utfordre velgermassen i Bærum.

Tettere boligbygging og mindre boligareal er som å levere velgere til venstresiden – for eksempel til Ap. 

«Jeg tror velgerne ser at vi ønsker moderne, miljø-vennlige og inkluderende byer og at flere derfor kan tenke seg å stemme på oss»
Raymond Johansen, Arbeider-partiets byrådsleder-kandidat i Oslo