Har coaching blitt et tomt begrep?

For eller mot selvutvikling? Skal jeg akseptere min skjebne eller streve etter noe bedre? Psykolog Svend Brinkmanns bok Stå imot – si nei til selvutviklingen skapte diskusjoner i norske medier. Kadra Yusuf tok til ordet for å kvitte seg med selvhjelpsboken Bli best med mental trening i påsken og valgte sofaen. 

Mytene om coaching er mange. Gjennom aviser og sosiale medier får man inntrykk av at yrkeskategorien favner alt fra psykologer til healere og idrettstrenere, lett flankert av den selvlærte næringslivskonsulenten med enkeltforetak og lederutvikling på menyen. «Alle kan vel coaching – det er bare å spørre noen spørsmål» er mantraet. Selve kjendisutvikleren, Erik Bertrand Larsen, setter sin egen standard. Med sine klare forventninger om at kunden skal lykkes, sprer han om seg med tydelige instrukser om at hår må klippes, tanker endres og kropper trenes dersom man skal nå, usikkert hvem sine, hårete mål.

Spørsmålet er om coaching har blitt et tomt begrep med vide fortolkningsmuligheter, avhengig av eget ståsted eller ledelsesfilosofi? International Coach Federation (ICF) Norge mener tvert imot. ICF definerer coaching som en kreativ og bevisstgjørende prosess der fokuspersonen inspireres til å bruke sine ressurser for å nå personlige eller profesjonelle mål.

To særtrekk ved coaching utpeker seg. Det ene er utviklings­aspektet og det andre er en sterk ressursorientering, som en motsetning til fokus på feil eller svakheter.  

Enhver coachingsamtale, enhver team- eller organisasjons­prosess skal føre til utvikling. Coachen forteller deg ikke hvilken vei du skal gå, slik rådgiveren eller konsulenten gjør. I stedet vil han eller hun skape et rom for refleksjon og læring som åpner opp for dine egne målbilder, visjoner og strategier. Slik forankres endringsprosesser. Coachen er nøytral, har en fleksibel samtalestil og er en jevnbyrdig samarbeidspartner. Han eller hun lytter, stiller åpne spørsmål og hjelper deg å se nye perspektiver. En forutsetning for at coaching kan skje, er gjensidig tillit og respekt. En rolle som står i sterk motsetning til den autoritære og rådgivende coachskikkelsen som fremstilles i media.

Det andre aspektet ved coaching, er en sterk ressursorienter­ing og fokus på styrker. Gallups undersøkelse 2015, The State of American Manager, viser at det å bygge på arbeidstakerens styrker er langt mer effektivt enn å fokusere på feil og svakheter. En styrke­basert organisasjonskultur har lavere turnover, arbeidstakeren forstår jobbrollen bedre, har bedre prestasjoner og høyere jobbengasjement. 67 prosent av arbeidstakerne med ledere som fokuserte på deres styrker, var i stor grad enige i at de hadde engasjement på jobben. (HBR  2. april 2015)

ICF har i samarbeid med Human Capital Institute undersøkt hvilke muligheter som ligger i en coachende organisasjonskultur. Rapporten fra 2014 Building a Coaching Culture viser også her at 65 prosent av de spurte arbeidstakerne i en coachende jobbkultur var svært engasjerte i jobben sin.

ICF – coaching er en klart definert metode for leder- og medarbeiderutvikling som i stadig større grad benyttes for å utvikle relasjonell og motiverende ledelse i næringslivet og i offentlig sektor. Forskning viser at støttende ledere med gode relasjonelle ferdigheter skaper de beste resultatene. Og motsatt, studier viser at det er sammenheng mellom sykefravær og dårlig ledelse: «Arbeidstagernes oppfatninger om lav støtte fra ledere, rollekonflikter og høye følelsesmessige krav i jobben har stor betydning for det legemeldte sykefraværet», sier forsker ­Cecilie Aagestad fra STAMI til Aften­posten 21. oktober i fjor.

ICF Norge holder høyt at coaching er en metode som står godt på egne ben. Vi har en internasjonal standard med klare kjennetegn og etiske retningslinjer. Hvis ikke coachen kan utvise ferdig­heter i ICFs kjernekompetanser – ja, da er det ikke coaching.

Guro Hildre er cand.mag og sertifisert coach ACC nestleder, ICF Norge.