Den nye forsvarsviljen

«Ekspertgruppen for Forsvaret av Norge» kan få et umiddelbart svar fra politikerne. Tirsdag la den frem sin rapport der den krevde 2 milliarder kroner ekstra til Forsvaret for å forsterke tilstedeværelsen i nord. Allerede på landsmøtene i Arbeiderpartiet og Høyre ble det slått fast at det kommer til å bli økte bevilgninger til Forsvaret neste år, og det er ikke umulig at politikerne fra de to største partiene vil mene at to milliarder er en passende sum.

Det har nemlig oppstått en konkurranse mellom partiene om å fremstå som mest forsvarsvennlige etter at Russland har vist at det er villig til å bryte folkeretten og å sende soldater inn på andre lands territorium for å ivareta det som sees på som russiske interesser.

Et av forsvarsminister Ine Eriksen Søreides mange svar på den russiske aggresjonen var å be en gruppe eksperter om å vurdere effekten av de sikkerhetspolitiske endringene, og å se på om det er samsvar mellom dagens innretning av Forsvaret og de truslene det møter. Gruppen består av statsvitere, historikere og en admiral. Den ble nedsatt i desember og kommer nå med klare anbefalinger – både om pengebruk og om nye forsvarskonsepter

Dvelte ikke ved fortiden

Ekspertene valgte eksplisitt ikke å dvele ved fortiden. Likevel kan gruppens rapport leses som en krass kritikk av norske og vestlige forsvarsplanleggere på 1990-tallet og frem til siste halvdel av 2000-tallet. Det var den gangen man ikke så på det nye Russland som fiende, og da Afghanistan-innsatsen konsekvent ble fremstilt som en viktig del av det nasjonale forsvaret. Politikere og forsvarsledere fortalte folket at de sikkerhetspolitiske utfordringene var knyttet til terrorisme og destabilisering. Truslene var globale og kom fra stater eller landområder med aggressivt eller ikke-eksisterende lederskap.

I tillegg påsto både politikere og forsvarssjefer at det ikke var noen motsetning mellom forsvaret av norske landområder og utenlandsoperasjonene. Det ble fremstilt som om vi stort sett trengte den samme typen soldater og utstyr enten vi var i Afghanistan eller skulle forsvare Nord-Norge.

Sikkerhetstrussel

Terror fremstilles fortsatt som en sikkerhetstrussel. I tillegg peker ekspertgruppen på cyberkriminalitet og langtrekkende missiler som mulige fjerne farer for norsk sikkerhet. Men det er ikke det som er viktigst. I et forslag til et nytt operativt konsept legger ekspertgruppene ensidig vekt på tilstedeværelse i nord slik at vi kan svare på den konstante trusselen fra øst. Og denne trusselen er ikke spesielt knyttet til Putin-regimet og hendelsene det siste året. Tankegangen er at Norge er en småstat og at Russland er stormakt, og at den asymmetrien alltid vil gjøre det nødvendig med et sterkt og troverdig forsvar i nord.

Ekspertgruppen erkjenner at hæren nå er så liten at vi ikke lenger kan ha et invasjonsforsvar som vi hadde under den kalde krigen, men vi skal likevel gjøre umiddelbar motstand både på land, fra luften og fra sjøen, dersom vi blir angrepet.

Ny basestruktur

I klartekst betyr det at om russerne krenker grensen i nord, skal vi ha soldater i Finnmark som på meget kort varsel kan gå i strid – i tillegg til at fly, nye ubåter og andre marinefartøy skal være så nær at de straks kan svare på aggresjonen. Dette krever en ny basestruktur, det krever flere og større øvelser og at fly og fartøy må brukes langt mer enn i dag. Det blir dyrt, og det binder det aller meste av de norske forsvarsressursene til nord-områdene. I den grad vi skal delta i klassiske utenlandsoperasjoner for å forsvare Norge mot mer indirekte trusler, gjør vi det fordi NATO og USA krever det av oss.

Det er liten grunn til å vente at politikerne vil komme med sterke innvendinger mot ekspertgruppen, som ble ledet av historikeren Rolf Tamnes. Det er så åpenbart at dagens forsvar – sett fra russisk side – er relativt lite avskrekkende. Men hva gjør vi om det blir et regimeskifte i Russland? Den økonomiske krisen kan føre til at det kommer enda mer nasjonalistiske og uforutsigbare regimer til makten, men det kan også gå den andre veien. Russland kan bli så avhengig av vestlige økonomiske vekstimpulser at landet tiner opp forbindelsene til EU og NATO.

Like sannsynlig er det at sikkerhetstrusselen fra land i Afrika og Asia om en stund kan fremstå som enda mer reell. Selv om vesten har lyktes dårlig med å stabilisere Afghanistan, Irak og Libya, så er det verdt å huske at det heller ikke har vært særlig lurt å holde seg unna Syria. Det skal ikke mer til enn en ny spektakulær terroraksjon før kravet kommer om å gå inn i et fjernt land for å rydde opp. Man skal heller ikke utelukke at EU kan komme til at det blir nødvendig å bruke militæret for å hindre flyktningestrømmen til Europa.

Dyrt

I en slik situasjon kan man selvfølgelig endre forsvarskonsept igjen, men det svekker Forsvarets generelle troverdighet, og det blir dyrt.

Og dette er den store faren ved dagens politiske kamp om å fremstå som mest mulig opptatt av å styrke Forsvaret mot den store naboen i øst. Er det én ting vi har lært av de siste tiårene, så er det at vi i for stor grad har latt forsvarsplanleggingen styres av stemningsbølger. Vi sjanglet ned i en grøft for 15 år siden og står nå i fare for å sjangle over i den andre.

Det er ikke særlig smart, og det kan unngås, dersom politikerne legger opp til en reell og nyansert debatt om koblingen mellom sikkerhetspolitikk og forsvarsplanlegging. 

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.