Banebrytende om Hovedavtalen
Straks kruttrøyken etter Norwegian-konflikten hadde lagt seg og med ny og interessant streikebryterproblematikk, utkom en bok som kunne besvart mange av de stridsspørsmålene som oppsto i den konflikten, f.eks. om streikebryteri.
Kommentarer til Hovedavtalen
I februar 2015 utga NHO nemlig et stillferdig lite hefte som fortjener langt mer oppmerksomhet enn det har fått i riksdekkende media, nemlig advokat Erik C. Aagaards bok: Kommentarer til Hovedavtalen. Det er første gang noen har gitt seg i kast med en helhetlig beskrivelse av Hovedavtalen og dens forskjellige bestemmelser med en betydelig gjennomgang av rettspraksis knyttet til den enkelte bestemmelse. Boken inneholder også en god og etterrettelig artikkel om streikebryterbegrepet som fremstår som objektiv i tilnærmingen. Det er m.a.o. ikke noe partsinnlegg det heller.
Boken er trykket i et beskjedent opplag på 1000 eksemplarer, som antagelig er myntet på medlemmer. Den fortjener et langt større publikum, ikke minst blant arbeidsrettsjurister som daglig steller med kollektivrettslige spørsmål.
Historisk instrument
Hovedavtalen, som er et historisk instrument mellom partene i arbeidslivet, ble inngått første gang i 1935. Den har i stor grad beholdt sin form og status siden den gangen, selv om avtalen ser ganske annerledes ut i dagens utforming enn i 1935. Likevel er mange elementer stadig gjenkjennbare. Mange revisjoner gjorde at avtalen ble uoversiktlig, og den har siden vært gjenstand for flere revisjoner. En hovedrevisjon – den første og mest omfattende fant sted i 1986. To mindre revisjoner fant sted henholdsvis i 1994 og 2014. Samtidig har dette vært gjennomganger av rent teknisk karakter. Realiteten i bestemmelsene har det ikke vært meningen å endre noe på.
Det nye med Erik C. Aagaards bok er at den i særlig grad går gjennom rettspraksis knyttet til de enkelte bestemmelser. Det er et arbeid med betydelig verdi som kan være til nytte for samtlige parter i arbeidslivet i tvistesituasjoner rundt avtalebestemmelser.
Åpenbart
For en kyndig leser er det også nokså åpenbart at selv om Erik C. Aagaard har vært advokat tilknyttet NHO i flere tiår, har han beflittet seg på å la fremstillingen ha en først og fremst faglig forankring. Boken fremstår derfor ikke som et propagandistisk partsstandpunkt, men mer som en rettslig gjennomgang. Også der hvor det foreligger rettspraksis, hvor arbeidsgiverorganisasjonen NHO og tidligere Norsk Arbeidsgiverforening har gått på nederlag, er dette lojalt og etterrettelig beskrevet og omtalt. Et slikt eksempel er den såkalte «Transocean-dommen» av 1996 (Arbeidsrettens domssamling 1996, side 130).
Det gjør at boken vil bli stående som en rettskilde med høy troverdighet, en rettskilde av betydning.
Det er svært fortjenestefullt at Erik C. Aagaard har tatt seg bryet og møyen med en å lage en slik fremstilling. Det bør stå som en oppfordring til andre i arbeidslivet om å gjøre noe lignende, ikke minst i LO-hovedkvarteret på Youngstorget.
Ansvarlighet og samarbeid
Tankevekkende er også omslagsillustrasjonen til boken, et fotografi av to fjellklatrere som klatrer sammen. De er forbundet med hverandre med sikringstau. Det er grunn til å tro at for Erik C. Aagaard har denne illustrasjonen vært ment bokstavelig. Som klatrerne er avhengige av hverandre, er også partene i arbeidslivet avhengige av hverandre. Det krever evne og vilje til å opptre med ansvarlighet og samarbeid. I vårt særnorske arbeidsliv har vi jo mange gode eksempler slikt fruktbart samarbeid. Ikke minst så man det da NHO og LO samarbeidet utmerket i kriseårene som oppsto fra 1989 – 1992/93. Det er undertegnedes og manges overbevisning om at det samarbeidet bidro til å løse den økonomiske krisen arbeidslivet i Norge var inne i og kanskje forkortet krisen med flere år. På ny fikk vi demonstrert dette ved siste lønnsoppgjør. Det er derfor grunn til å gi komplimenter til forfatteren for omslagsillustrasjonen alene.
Arvid R. Ødegård er partner og advokat i advokatfirmaet Storeng Beck og Due Lund.
