Kommuneforviklingene
Mandag denne uken skrev Nationen om en undersøkelse som viser at det nå er 47 prosent av befolkningen som ønsker at deres egen kommune skal slås sammen med en annen. For to år siden siden var det 36 prosent som mente det. Det er antallet velgere som stemmer Senterpartiet som i særlig grad er blitt mer positive til større kommuner.
Denne undersøkelsen bekrefter at regjeringen er på rett spor når de vil ha færre kommuner. Ap og Høyre er altså enige. De formulerer seg ulikt i spørsmålet om det i gitte situasjoner skal brukes tvang. Helga Pedersen gikk i 2013 mye lenger enn regjeringen i å snakke om tvangssammenslåinger av kommuner. Nå snakker Ap varmt om frivillighet. Retorikken avspeiler at de ikke lenger er i posisjon, men i opposisjon. Ap sier de også er redd for at regjeringen vil legge om støttesystemet slik at kommuner som ikke slår seg sammen straffes økonomisk. Dette bør regjeringen i dialog med de andre partiene klare å finne ut av. Vi må leve med at en del kommuner ikke er rede til å vedtak en sammenslåing i det tempo regjeringen har lagt opp til.
Ap har som mål å overta regjeringsmakten igjen i 2017. Da vil de ha fordel av å skulle styre landet med færre kommuner.
Ikke flertall for
Høyre ønsker seg rundt 100 kommuner og vil legge ned fylkeskommunene. Det har de innsett at det ikke er politisk flertall for. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner mangler en klar strategi i forhold til fylkene. Derfor dukke det opp forslag fra eget parti som kan bidra til å forkludre avklaringsprosessen i forhold de andra partiene. Sterke krefter i partiet vil gi de største byene økt makt og innflytelse.
Et utvalg i Høyre foreslår med støtte fra en rekke listetopper i byene å flytte ansvaret for videregående skoler og kollektivtransport fra fylkeskommunen til de store bykommunene. Flere vil også la de største byene få ansvaret for reiseliv, barnevern, kulturmidler samt næringsutvikling. Denne diskusjonen blir hengende i løse luften så lenge man ikke har avklart hva fylkene eller regionene skal ha ansvaret for.
Nå snakker Ap varmt om frivillighet. Retorikken avspeiler at de nå ikke lenger er i posisjon, men i opposisjon.
Partiets fylkesordfører går naturlig nok imot dette. Også andre i partiet er skeptisk til å tappe fylkeskommunen for oppgaver samtidig som de skal bestå som i dag.
I en modell der vi kun har to forvaltningsnivåer, stat og kommune, vil byene selvsagt måtte få ansvar for skoler de oppgaven som fylkene har i dag. Men dette er det ikke flertall for. Høyre trenger ikke bruke særlig mye tid på å snakke med seg selv om dette. De bør bruke tiden på å snakke med Ap.
Løsningen ligger i å slå sammen fylkene til regioner. Et av bidraget fra Ap til å få på plass en kommunereform med solid oppslutning i Stortinget, bør være å definer de nye regionenes rolle og oppgave.
12 distrikter
Det er ikke behov for å gå for radikalt til verks. Politiet har nå delt opp landet i 12 distrikter. Vi kan bruke samme inndeling på fylkene. Om vi skal kalle det fylker eller regioner, får en finne ut av. Disse regionene beholder i utgangspunktet de oppgaver fylkene har i dag, men de må gis et utvidet ansvar på samferdselsområdet.
Når de regionale helseforetakene legges ned, kan fylkene utgjøre helseregioner. Fylkene skal ikke ha driftsansvaret for sykehusene, men de bør gis en rolle i å følge med på det som skjer i sektoren og på behovet for utvikling av tjenestetilbudet.
I forslaget til ny politireform legges det opp til at kommunene kan anke til departementet beslutninger Politidirektoratet fatter om å legge ned politi -og lensmannskontor. Staten kan overlate til fylkeskommunen å bli ankeinstans dersom politidistrikter og fylke har sammenfallende grenser.
Framfor å dele landet opp i ulike regioner for de enkelte tjenesteområdene, burde det være mulig å finne en felles regions – eller fylkesinndeling.
