Fattigdommen er problemet

Uansett hvor handlekraftige politikerne i EU og Norge skulle vise seg å være i de nærmeste ukene, er det liten grunn til å tro at flyktningstrømmen mot Europa vil avta. En humanitær aksjon i Middelhavet er åpenbart riktig fordi vi plikter å hjelpe mennesker i nød, men den kan selvfølgelig føre til at enda flere flyktninger tar sjansen på å ta seg over havet i alt for skrøpelige og overfylte farkoster.

Dersom EU skulle bli enige om å opprette asylmottak i Nord-Afrika og Tyrkia, hindrer man kanskje de som er åpenbare politiske flyktninger i å betale menneskesmuglere for å komme seg inn til et EU-land. Men mange av de som nå kommer er økonomiske flyktninger – de vet at de ikke vil få asyl i et vestlig land og kommer derfor til å holde seg unna eventuelle asylmottak. Deres håp er at de kan være illegalt så lenge i EU at det blir umulig å kaste dem ut igjen – eventuelt at deres hjemland nekter retur og at de blir værende noen år i en limbo-tilværelse – helt inntil det oppstår en politisk stemningsbølge for å gi dem eller deres barn amnesti.

Ny tilværelse

Håpet om å få starte en ny tilværelse i EU er kanskje ikke så stort, men det er likevel mye større enn det de hadde i området de dro fra – enten det er i Syria, Afghanistan, Eritrea, Somalia eller Mali. Den direkte grunnen til at mange flykter akkurat nå er krig og konflikt, men det er også fattigdom. Mangelen på økonomisk utvikling er også en vesentlig årsak til krig og konflikt i mange land. Dermed kan det trygt fastslås at den som virkelig vil gjøre noe for å redusere flyktningestrømmen bør starte med å redusere verdens fattigdom.

FNs åtte såkalte tusenårsmål er en erkjennelse av at det nettopp er fattigdommen som må bekjempes. Selvfølgelig først og fremst for å gi folk et bedre liv der de bor, men også for å hindre at de tvinges på flukt.

Norske politikere snakker varmt om tusenårsmålene, men veldig sjelden. Det finnes ikke innenrikspolitisk konflikt om hvordan man skal nå målene og de angår ikke norske velgere direkte. Da kommer temaet langt ned på den politiske dagsorden.

Ett unntak

Med ett unntak: Hver høst, når det er budsjettbehandling blir det litt diskusjon om nivået på bistandsbudsjettet. Kristelig Folkeparti og SV kjemper en årviss kamp for å få bistanden opp til en prosent av landets Brutto Nasjonal Inntekt (BNI). Stort sett lykkes de, og de andre partiene sier seg i ettertid fornøyd med at vi er blant de landene som gir mest i bistand per innbygger.

Om det skulle dukke opp noen andre politiske bistandsdebatter i løpet av året, dreier de seg stort sett om hva som virker. Det har over mange år festet seg en forestilling om at veldig mange av de norske bistandsprosjektene ikke kommer lokalbefolkningen til gode og at de ikke tilrettelegger for vekst og velstand.

Selvfølgelig finnes det fortsatt bistandsprosjekter der det er all grunn til å problematisere effekten. Man kan også mene at absolutt all vestlig bistand er kontraproduktiv fordi den bare bidrar til å opprettholde korrupte og ødeleggende regimer. De aller fleste norske politikere mener likevel at bistanden skaper mer godt enn vond. Og da melder spørsmålet seg om hvorfor de ikke kan bevilge mer penger til bistand.

Ikke en gang SV eller Kristelig Folkeparti drister seg til å si at det burde være selvsagt at vi brukte to prosent av vår samlede verdiskaping på å utjevne forskjeller mellom den rike og den fattige delen av verden. Det virker som om ”bistandspolitikk” nå forbindes med så mye negativt at selv de mest positive lar være å snakke om det.

Andre forslag

I stedet kommer det forslag om at vi må investere mer i den fattige delen av verden og at vi må hjelpe dem til å hjelpe seg selv. ”Trade not aid” er et slagord som har stått sterkt i Norge også.

Ingen ting hadde vært bedre enn om den vestlige verden klarte å hjelpe de fattigste landene til å bli en mer integrert del av verdensøkonomien. Kina er det landet som definitivt har gjort mest for å løfte verdens befolkning ut av fattigdom og det har skjedd ved hjelp av en kraftig vekst og innveving i den vestlig-inspirerte forbruksøkonomien.

Mange afrikanske land forsøker nå å gjøre det samme – i mindre målestokk. Men det er også mange land som ikke er i nærheten av å ha forutsetninger for å bli med i den globaliserte økonomien – alternativt er de med i den forstand at de forsyner resten av verden med viktige råstoffer, mens fortjenesten går til et lite lokalt lederskap og multinasjonale selskaper.

I dårlig styrte land er det selvfølgelig også vanskelig å få gode bistandsprosjekter til å virke, men den vestlige verden har neppe noe annet valg enn å forsøke. Det er nettopp i de vanstyrte landene sannsynligheten for sult, krig og konflikt er størst – noe som i neste omgang fører til at folk flykter.

Dermed er vi tilbake ved de samtalene norske politikere skal føre i Stortinget neste uke. Ap-leder Jonas Gahr Støre tok denne onsdagen initiativ til en tverrpolitisk innsats for Syria-flyktninger og mot nye båtkatastrofer i Middelhavet. Samtalene vil bli videreført neste torsdag – etter at statsminister Erna Solberg har redegjort i Stortinget for situasjonen.

Vi vet allerede at de vil si ja til flere Syria-flyktninger og at de vil sende et skip til Middelhavet. Men de burde snakke litt om bistand også.

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.