Venstreradikalisme

Politisk ledelse utfordres. Venstreradikalisme vis a vis høyreradikalisme. For en tid tilbake skrev jeg i en kronikk om høyreradikalisme. Jeg skrev omtrent slik: Høyreradikalisme i Europa, kan vi si, er en samlebetegnelse på partier og bevegelser til høyre for den parlamentariske konservatismen. Høyreradikale partier kan anta nynazistisk eller nyfascistisk form, avhengig av de politiske tradisjonene i vedkommende land. Eller de opptrer som legale politiske partier, som det norske Fremtidspartiet. Høyreradikalismen bør ikke blandes sammen med høyreekstremisme, for de høyreradikale, som de venstreradikale, fungerer innenfor ordinære demokratiske rammer, og aksepterer ikke åpent bruk av vold i politisk øyemed.

Venstreradikalisme er motsetningen til høyreradikalismen. Den er også en samlebetegnelse på partier og bevegelser, men til venstre for den liberale sosialdemokratiske tilnærmingen. Det må også her skilles mellom venstreradikalisme av typen partiet Rødt i Norge og venstreekstremisme av type «Rote Armé Fraktionen» i Tyskland, som voldelig herjet landet for noen tiår tilbake. Det er den radikale parlamentariske venstresiden som er aktiv i Europa. I Europa er det jevnlige streiker og demonstrasjoner i en rekke av de større hovedstedene basert på venstreradikal sosialisme. Demonstrasjonene retter seg mot regjeringenes truende nyliberale politikk og kamp mot fellesskapsløsninger, individorientering, nedskjæringspolitikk, bankenes og de multinasjonale selskapers makt – og det etiske fravær. Partier og bevegelser på den radikale venstrefløy vinner fram, og sosialismen hylles på gatene. Eksempler er partiet Syriza i regjering i Hellas, Podemos vinner fram i Spania, og den såkalte Occupy Wall Street-bevegelsen fører i over 80 land an i protesten mot finanskrisen, og de nyliberale mottiltakene som ensidig er innrettet på å redde bankene med skattebetalernes penger.

I den intellektuelle verden forsøker brede, innflytelsesrike kretser å gjenoppvekke gammel ideologi man for lengst trodde var begravet, nemlig kommunismen. Og de synes å ha held med seg. Tallrike bøker og tidsskrifter utgis av ledende intellektuelle som den slovenske filosofen Slavoj Zizek, den franske eks-maoisten Alain Badiou, den amerikanske litteraturprofessoren Michael Hardt og den italienske marxisten Toni Negri. Det nektes ikke for at kommunisme er en ideologi som i nyere europeisk historie har vært kilde til ufattelige lidelser. Sovjetkommunismen er død. Men kommunismens etikk, fellesskapsideal, kampen mellom sosiale klasser og kapitalismens elendighet, med Karl Marx’ tenkning i bunnen, holdes det fast på av de venstreradikale.

Man kan si at mange venstreradikal forfattere har utviklet en ideolog som er basert på en etisk utfordring. Det kommer bl.a. fram i forsøket på at skape et rettferdig samfunn i oppgjør med den strukturelle kapitalismen, som det hevdes avhumaniserer samfunnet og gjør mennesker til spillere på de mange konkurransearenaene. Dette medfører umoralske konsekvenser i form av urettferdighet og ulikhet. Det skapes vinnere og tapere.  Dette blir så kombinert med oppfattelsen av at liberale argumenter for etikk og moral, for eksempel at vi er alle er født likt med like muligheter. Det er ikke sant, og dessuten tjener det et instrumentelt formål, nemlig å opprettholde et absolutt konkurransesamfunn og et voldelig sosialt system. Av samme grunn ser man hos venstreradikale intellektuelle som Georg Lukacs og Jean Paul Sartre at de oppfattet politikk som en fundamentalt sett tragisk aktivitet. De krever en suspensjon av den borgerlige etikken – av etiske grunner.  De venstreradikale kritiserer dem som ønsker å opprettholde moralen for å kunne legitimere grunnleggende umoralske systemer. Moralen bak fri markeds- og samfunnskonkurranse, frie individuelle valg og sosial dumping er umoralsk, fordi den skaper sosiale tapere, fattigdom og urettferdighet.

De høyreradikale er skeptiske til det liberale demokratiet, og ønsker et korporativt styringssystem, en reguleringsstat, med næringslivsinteresser som de bærende. De hyller derfor nyklassisk liberal økonomi med sin vektlegging av markedskonkurranse, og er i mot stat, skatt og innvandring. De framhever nasjonal identitet som bærende kraft i samfunnet og snakker om truende islamifisering av vestlig land. Derfor er verdimessig tradisjonalisme og støtte til tradisjonelle elementer i samfunnet (som bønder, arbeidere og selvstendig næringsdrivende i små bedrifter) et framtredende trekk. Eksempel er Front National i Frankrike som står for kvinnens tilbakevending til familien og sterk understrekning av orden, disiplin i familie og skole, samt kritikk av moralsk utglidning i samfunnet. I Norge gjenkjennes slike oppfatninger i Fremskrittspartiet, sist med sin kritikk av Kvinnedagen 8. mars og dens protestfaner og slagord for likestilling.

De venstreradikale kjemper imot markedets makt og framveksten av den korporative stat. De anerkjenner betydningen av nasjonal identitet, men krever internasjonal solidaritet og fellesskapsløsninger både nasjonalt og internasjonalt. Det venstreradikale standpunkt er at markedsløsninger og privatisering skaper den udemokratiske regulerende korporative stat. I dag er det verken marxistisk eller venstreradikal idepolitikk som skaper regulering, men tvert i mot nyliberalismen. Forskningen viser at privatisering og markedsorientering av offentlige tjenester, velferd og individuelle «frie» valg har skapt et enormt behov for ny regulering og kontroll. EU står fram som et eksempel. Slik sett fremmer høyreradikal politikk framvekst av nettopp en sentralisert korporativ statsform, noe som de venstreradikale bekjemper med de midler de har tilgjengelig – kritikk, demonstrasjoner og partidannelser.

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høyskolen i ­Lillehammer.