Et virvar av regioner

Forrige fredag la moderniseringsminister Jan Tore Sanner frem en stortingsmelding der han varslet at fylkene eller regionene i fremtiden skal være samfunnsutviklere. Denne fredagen legger kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen frem en melding der han fratar regionene et av de fremste utviklingsverktøyene.

I fremtiden skal NTNUs sykepleierutdannelse være både i Trondheim, Ålesund og Gjøvik og universitetet skal samarbeide både med Helse Midt-Norge og med Helse Sør-Øst. Og når de to trøndelagsfylkene antagelig blir slått sammen til en trønder-region, kan man ikke spille på høyskolemiljøet i Nord-Trøndelag – det skal underordnes Bodø. Når Narvik og Harstad ved hjelp av nye broer og felles flyplass vokser nærmere hverandre, kunne det vært naturlig at de to høyskolene slo seg sammen, men det vil de ikke, og dermed blir de begge filialer til Universitet i Tromsø.

Beholde fagmiljøene

Nå er uttrykk som ”filialer” og ”underordnet” slikt som ikke hører hjemme i det politiske vokabular. Alle de høyskolene som slås sammen med universiteter skal selvfølgelig fortsette med alt de er gode på. Fagmiljøene skal beholdes, de skal bli mer livskraftige, og de kan selvfølgelig spille en minst like viktig rolle i sin region som de har gjort frem til nå – i følge den politiske retorikken. Men man kommer ikke unna at regionale politikere som vil ha høyskolemiljøet med seg på en kraftsatsing for egen region i fremtiden må henvende seg til ledelsen i en helt annen by. Og hvor interessert vil rektoren på NTNU i Trondheim være i å la høyskolemiljøet i Ålesund bli en motor for regional utvikling?

Svaret er at han verken vil eller skal være interessert i det. Hans oppdrag er å legge til rette for best mulig forskning og høyere utdanning. Regjeringens mål med universitets- og høyskolereformen er å styrke kvaliteten og å få frem flere verdensledende miljøer i forskning og undervisning. Den har eksplisitt sagt nei til fylkespolitikere i Møre og Romsdal som ville skaffe seg et utviklingsverktøy ved å slå sammen høyskolene i Volda, Ålesund og Molde. Rektorene ved disse tre lære- og forskningsstedene motsatte seg tanken fordi det ikke finnes noe faglig fellesskap mellom dem. Regjeringen har sagt seg enig med dem og prioritert fag fremfor geografi.

Støtte

I store trekk vil regjeringen få støtte fra Arbeiderpartiet i Stortinget. Det virker nå som om det er bred politisk enighet om å forlate deler av den opprinnelige tanken bak distriktshøyskole-utbyggingen. Da skulle man lage sterke kunnskapsmiljøer over hele landet, slik at lokale myndigheter og næringsliv hadde noen å spille på når de skulle utvikle ny virksomhet og skape nye arbeidsplasser. Den andre viktige tanken bak høyskoleutbyggingen var at man skulle gi høyere utdanning i den delen av landet hvor folk kom fra, slik at de ikke slo røtter i hovedstaden eller i de andre store byene. Den tenkning står fortsatt sterkt, derfor vil sykepleieutdanningen i Ålesund og Gjøvik helt sikkert bestå, selv om høyskoleledelsen nå flyttes til Trondheim.

Slik det ligger an nå, ser Torbjørn Røe Isaksens reform ut til å bli den mest vellykkete av regjeringens mange strukturreformer. Sammenslåingsprosessene er allerede i gang, det er foreløpig ikke brukt tvang og Arbeiderpartiet er positive. Hvor mange høyskoler som bør slås sammen for å sikre høy kvalitet, er det høylytt diskusjon om, men den går like mye internt i sektoren som mellom regjeringen og universitets- og høyskolefolkene.

Statsråden bør få pluss i boken, vel å merke dersom han vurderes som fagstatsråd. Men han er også en del av et kollegium og regjeringen som sådan kommer ikke godt ut av det samlede arbeidet med strukturreformer. Årsaken er at den har valgt den mest opplagte, og kanskje eneste mulige løsning, i arbeidet med å restrukturere kommuner, politi og høyskoler. Den vil la strukturene vokse frem nedenfra – ut fra en vakker tanke om nærhetsprinsipp og at den som har skoen på best vet hvor den trykker.

Resultatet

Resultatet vi nå ser på Røe Isaksens felt, kan vi om noen år kanskje se innenfor politiet og kommunesektoren: De lokale ledernes faglige preferanser og ujevnt fordelte handlings- og sabotasjekraft fører til man oppretter nye skillelinjer og nye ulikheter. De som er raskest og flinkest velger også for naboen. Høyskolen i Ålesund minsket handlingsrommet til dem i Molde og Volda da de gikk for NTNU. De kommunene som er raske til å slå seg sammen med en nabo, kan ødelegge for den andre naboens ønsker. Vi kan også få politi- og lensmannsdistrikter som ikke passer med regioner, kommuner og helseforetak, og vice versa.

Fra før sies det å være rundt 20 ulike statlige regioninndelinger, noe politikerne har sett på som et problem i mye mer enn et tiår. Det er for eksempel upraktisk dersom de statlige barnevern-regionene ikke passer sammen med helseregionene og politidistriktene. Det er vanskelig nok å få ulike sektorer til å snakke sammen, om man ikke også skal måtte forholde seg til hovedkvarter og sjefer i skiftende byer.

Styrke den statlige styringen

En løsning på problemet er å styrke den statlige styringen. Jo mer som bestemmes lokalt, jo mindre viktig blir region- og kommuneinndelingene. Politikerne vil imidlertid gå i en annen retning. Stadig mer skal skje lokalt og regionalt. Og nesten alt som skjer bør være frivillig. Enhver politiker og norsk leder vet at tvangsbeslutninger sjelden fører til noe godt.

Konklusjonen er antagelig at samfunnet må leve med det virvaret av geografiske inndelinger som vokser frem, og at en byråkratisk kjernekompetanse må være å få til samarbeid og konstruktiv tenkning på tvers av grenser og sektorer. Grand design er antagelig umulig i et land som Norge. 

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.