Politisk analyse: Presisjonsstyrt økonomi

Sentralbanksjef Øystein Olsen hadde det ikke enkelt i går da han skulle forklare hvorfor de overrasket markedsaktørene og beholdt styringsrenten uendret. Årsaken var, om vi forsto ham rett, at det ikke lenger er fare for en markert nedgang i norsk økonomi og at det kan oppstå finansielle ubalanser – les: boligkrakk. Samtidig ble praktisk talt alle prognoser for den økonomiske utvikling justert ned, og sannsynligheten for en svak utvikling er så stor at Øystein Olsen med hundre prosent sikkerhet kunne love at renten går ned i mai eller juni.

Når det gjelder boligmarkedet, var det også motstridende budskap som ble formidlet: Øystein Olsen er sikker på at vi ikke er i ferd med å blåse opp en boligboble av den typen som man har hatt i blant annet Irland og Spania, men han er samtidig bekymret for at husholdningene får for mye gjeld. Hans råd til boligkjøpere er at de må forberede seg på en rente på 6-7 prosent, men han legger frem prognoser som viser at styringsrenten vil holde seg på rundt en prosent i mange år fremover.

Doble budskap

De doble budskapene kommer fordi økonomien fordrer det. Den er både god og dårlig. Lave oljepriser fører til at tusenvis av arbeidsplasser forsvinner i olje- og gassektoren, men det gjenspeiles ikke i spesielt høyere arbeidsledighetstall. Arbeidsmarkedet er fleksibelt – blant annet fordi en del innleid arbeidskraft reiser ut av landet. Dessuten har nye oljefunn på Utsira-høyden gjort at det fortsatt kommer til å bli investert ganske mye i oljesektoren. I årene fremover vil investeringene være som de var i 2010 og 2011, og på den tiden var det et helt greit investeringsnivå.

Takket være at vi ikke er med i EUs valutasamarbeid bidrar også kronekursen til å stabilisere økonomien. Kronens verdi følger i stor grad oljeprisen. Det innebærer at alle de som selger varer og tjenester til utlendinger i det siste året er blitt mer konkurransedyktige, ettersom kronen har falt.

Langt fra krise

Enkelt sagt: Vi er langt fra en økonomisk krise, og det er fortsatt fare for at det er for mye fart i boligmarkedet. Samtidig er de økonomiske utsiktene så dårlige at optimismen blant alle dem som skal skape nye arbeidsplasser er lav. Og den ble antageligvis enda lavere i går da Sentralbanken viste at frykten for sterk vekst i boligmarkedet på kort sikt er større enn frykten for generelt økonomiske nedgangstider. Det førte til at kronekursen styrket seg med noen prosentpoeng, noe som i seg selv er negativt for eksportindustrien.

Om den effekten varer lenge, kan Øystein Olsen justere kursen på neste rentemøte. Verre er det for politikerne. De har færre muligheter til å finstyre, og de lever i et system der det er umulig å kommunisere doble budskap.

Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen forsøkte seg på denne øvelsen i midten av januar. Da innkalte de sentralbanksjef Olsen til et møte med derpå følgende pressekonferanse hjemme hos statsministeren. Det var så uvanlig at det åpenbart var for å markere at de var veldig bekymret for den økonomiske utviklingen. Samtidig sa de på pressekonferansen at norsk økonomi er god, at det ikke er noen krise og at vi nå bare er på vei over til en «ny normal» for den økonomiske tilstanden.

Ikke stor betydning

De retoriske krumspringene hadde antageligvis ikke så stor betydning. Verre blir det når regjeringen skal handle, og det er det den diskuterer om den skal gjøre nå. Boligprisutviklingen i pressområdene har vært så kraftig at den har bedt Finanstilsynet om å fremme tiltak mot en uforsvarlig vekst. Tilsynet har svart, og nå er det diskusjon internt om man skal skjerpe kravene til låntagernes egenkapital og om man skal forby avdragsfrie lån for dem som låner opp til pipa. Regjeringen skal også ta stilling til et råd fra Norges Bank om fortsatt oppbygging av økonomiske buffere i bankene – i praksis betyr det at de skal legge rammer for hvor mye og hvor dyrt bankene kan låne ut.

Høyres og Fremskrittspartiets instinkter er å satse på at bankene selv sørger for fornuftig drift. At de får fleksibilitet til å vurdere låntagernes betalingsevne og å vurdere selv hvor mye de kan låne ut. Men bankene har vært uansvarlige før, og hva skjer om de enda en gang bidrar til at en boligboble blåses opp?

Mye vil skje, men helt sikkert er det at Høyre og Fremskrittspartiet vil få skylden. Dersom de nå velger å se bort i fra Finanstilsynets råd, og det om et år eller to blir et boligkrakk, har de ødelagt alle muligheter for å presentere seg selv som økonomisk ansvarlige i valgkampen i 2017.

Dystre minner

En slik risiko fremkaller dystre minner hos mange Høyre-folk. Da Gro Harlem Brundtland overtok etter Kåre Willoch som statsminister midt på 1980-tallet, måtte hun etter eget utsagn rydde opp etter Willoch-regjeringens frislipp. Hun overdrev selvfølgelig, men det var ingen tvil om at Høyre faktisk mistet kontroll på den økonomiske styringen da de tok mellompartiene inn i regjeringen. Ved en av budsjettfremleggelsene, sa til og med den daværende finansministeren at han hadde undertegnet budsjettfremlegget med «påholden penn».

Det tok veldig mange år etter den tiden før Høyre gjenvant omdømmet som et økonomisk ansvarlig styringsparti.

Det må være fristende for Erna Solberg å stramme inn på boliglånene – for sikkerhets skyld. Men da kan hun bli beskyldt for å ha bidratt til den generelle økonomiske nedgangen ved å redusere boligbyggingen.

Hennes politiske motstandere og pressen vil i ettertid glemme at hun sto overfor vanskelige valg – det eneste som betyr noe er hvilken beslutning hun tok, eller hva hun ikke gjorde. Avveininger frem og tilbake, og presisjonsstyring er for sentralbanksjefer og ikke for politikere.

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.