Innskuddspensjon:Fortsatt store kostnadsforskjeller

På nettstedet Minpensjon.no som styres fra Finans Norge, fremgår den samlede oversikten over de forskjellige penjonsfondenes avkastning og forvaltningshonorarer. Mens de ansatte er opptatt av høyest mulig avkastning, må sjefen ta regningen.

Og honorarene varierer svært mye fra fond til fond. Mens de rimeligste fondene ikke koster mer enn 0,29 prosent av forvaltningskapitalen i året, finnes det pensjonsfond som forsyner seg med 1,8 prosent av forvaltningskapitalen hvert år. Og mens høye forvaltningshonorarer kanskje i større grad enn i fjor også gir høyere avkastning, er det på ingen måte gitt.

Som i fjor blir alle pensjonsfondene banket av Storebrands indeksfond Global. Ikke bare forvaltes fondet til 0,1 prosent av kapitalen, fondet har de siste fem årene gitt høyere gjennomsnittlig årlig avkastning enn alle de andre fondene i sammenligningen (se figur). Dessverre tilbys ikke dette fondet gjennom ordningen for innskuddspensjon.

DNB mangler

En endring fra sammenligningen i fjor er at DNBs fond ikke lenger oppgir forvaltningshonorar på Minpensjon.nos hovedside. Skal man finne honoraret må man gå inn på hvert enkelt fond og lete frem til det som kalles kostnad betalt av arbeids­giver. Her står forvaltningsgebyret oppført som 0,74 prosent for fondet DNB pensjonsprofil 80.

Kommunikasjonsrådgiver Vidar Korsberg Dalsbø i DNB gir denne forklaringen i en epost:

– Jeg ser at norskpensjon.no viser det slik ja. Her er nok visningen av forvaltningshonorar av en eller annen grunn falt ut (den har tidligere ligget inne), men det har ingen praktisk betydning for i en innskuddspensjon er det lovpålagt at arbeidsgiver betaler alle kostnader. Når det gjelder satsen på 0,74 % som er oppgitt her, gjelder den for foretak med 5-10 millioner i samlet medlemskapital. Vi har avtrappende satser, hvor satsen synker dess mer kapital det er i ordningen og derfor kan det være forskjellige satser. Det at bedriften betaler og medlemmet får avkastningen gjør jo at avkastningen i databasen går uavkortet til medlemmet. I et verdipapirfond, pensjonskapitalbevis eller private pensjonsprodukter ville avkastningen være eksklusivt forvaltningshonorar. Ettersom dette er en avkastningsdatabase som pt viser innskuddspensjonssatser, har vi valgt å ikke legge inn forvaltningskostnader for andre produkter. Pensjonsprofilene benyttes jo også i pensjonskapitalbevis, FMI og private pensjonsprodukter, hvor honorarstrukturen kan være annerledes og forvaltningskostnadene ligger på et annet nivå enn det som gjelder for bedrifter med 5-10 millioner til forvaltning.

Andre er kritiske

Problemet er at de andre tilbyderne av innskuddspensjon ikke har endret sin praksis. De oppgir fortsatt forvaltningsgebyret på hovedsiden og fremstår som dyrere enn DNB selv om også deres forvaltningsgebyr belastes arbeidsgiver.

Selv om det frivillig hvilken informasjon man deler på nettstedet minpensjon.no, synes informasjonssjef for bank og pensjon i Gjensidige, Christian Haraldsen, at DNBs forsvinningsnummer er kritikkverdig.

– Vi synes det er betenkelig at forvaltnings­honoraret ikke er oppført lenger. Det kan jo være at arbeidsgivere også bruken den siden til å orientere seg om kostnadene, sier han.

Forvaltningshonorar kan stikke av med halve pensjonen

Rekordlav rente presser stadig flere til å ta større risiko med pensjonspengene. Da er god spredning viktig, men det kanskje aller viktigste er å passe på forvaltningshonoraret.

Pensjon har blitt en stadig viktigere del av lønnsforhandlingene. Og det burde det være. Mens mange eldre pensjonsordninger garanterte avtroppende arbeidstakere opptil 70 prosent av lønnen utbetalt etter å ha gått av, gir dagens pensjonssystem mye mindre sikkerhet om fremtidige utbetalinger.

Vi er for passive

I dag setter mange arbeidstakere inn en liten del av lønnen, de fleste i overkant av 2 prosent, inn på en egen pensjonskonto hvor midlene blir forvaltet etter en ønsket risikoprofil som arbeidstaker selv bestemmer. Selv om det er mulig å sette det meste av kapitalen i aksjer, velger det store flertallet en mer konservativ strategi med stort innslag av svært sikre rentepapirer. Men med mindre man er svært nær pensjonsalderen, er det for passivt.

Sjeføkonom i Nordea Steinar Juel tror den lave avkastningen på kapital, altså renten, henger sammen med befolkningsendringer. Nå lever vi gjerne 20 til 40 år som pensjonister og sparer som gale. Samtidig har vi mindre bruk for ting som krever mye kapital, som bygging av dyr infrastruktur. Han tror disse kreftene vil fortsette å tvinge rentene nedover i lang tid ennå. I tillegg har myndighetene bidratt med å senke rentene ytterligere gjennom å tvinge banker og pensjonskasser til å øke egen beholdning av statsgjeld. Håpet er at det skal gjøre dem mer robuste, men det har også den heldige bieffekten at land som har lånt mye, altså de fleste unntatt Norge, ikke må slite for hardt med å betale tilbake. Men det gjør også at folk må ta større risiko for å få en levelig pensjon.

Vi lever altså i svært spesielle finansielle tider. Kredittanalytiker i Swedbank Pål Ringholm tror ikke rentene har vært lavere på 5000 år. I Danmark får man betalt av banken for å låne penger, eller mottsatt: man må betale for å ha penger på konto. Slikt blir det ikke mye pensjon av.

Det har mange etter hvert fått med seg. I en masteroppgave fra høsten 2014 så Espen K. Fauskanger og Kristoffer B. Husa ved NHH på hva som kjennetegner de som endrer risikoprofilen på innskuddspensjonen. Ikke overraskende er antallet raskt økende. Og de aller fleste ønsker seg høyere aksjeandel. Kanskje er det heller ikke overraskende at bror­parten som søkte høyere risiko var menn med lønn over snittet. Studentene tror skillet kommer av manglende kunnskap i resten av befolkningen.

Kunnskapen som mangler er at i det lange løp kan man godt ta litt ekstra risiko fordi det betaler seg i høyere avkastning. Bare sørg for å hold et øye på forvaltningskostnadene.

Mange av fondene for innskuddspensjon koster mer uten å gi høyere avkastning.

Honorarene viktig

I forskning fra finansanalytikeren Mebane Faber i Cambria Asset Management og omtalt i Financial Times går det tydelig frem at det er mindre viktig hvordan du plasserer pengene, spres de godt på forskjellige typer investeringer som for eksempel aksjer, obligasjoner og eiendom, vil de over tid vokse seg til om lag like store formuer. I hvert fall om fremtidens avkastning rimer på fortidens. Likevel er det en variabel som påvirker utfallet mer enn det meste annet: forvaltningshonoraret.

I forskningen sin tok Faber utgangspunkt i et knippe av de mest populære investeringsstrategiene og testet hvor mye en investor som fulgte hver av strategiene i perioden fra 1973 til 2013, ville sitte igjen med.

Den klassiske porteføljen med 60 prosent aksjer og resten i obligasjoner fikk, for amerikanske aktiva, 5,13 prosent gjennomsnittlig årlig avkastning. Med globale aktiva ble avkastningen litt høyere med 5,54 prosent. Det største årlige fallet i verdien på porteføljen ville blitt 39,4 prosent og inntruffet under finanskrisen.

En annen strategi oppkalt etter Mohammed El-Erian, tidligere kjendisforvalter av Harvards enorme legat og sjef for verdens største obligasjonsforvalter Pimco, sprer porteføljen på 51 prosent aksjer, 17 prosent obligasjoner og resten på en rekke forskjellige aktivaklasser som eiendom og råvarer. Denne porteføljen hadde gitt 5,96 prosent gjennomsnittlig avkastning i perioden, men økningen i risiko ville også blitt gjenspeilet i at det største årlige fallet ville kommet på 46,5 prosent.

I tillegg til disse to tok Faber for seg en lang rekke tenkelige strategier som varierte i sammensetning og risiko. Men likevel, og ganske bemerkelsesverdig kanskje, endte alle rett i overkant av 5 prosent gjennomsnittlig årlig avkastning etter 30 år. Hadde pengene blitt investert direkte i de fem hundre største selskapene, den såkalte S&P500-indeksen, hadde avkastningen blitt 5,71 prosent, men det største årlige verdifallet hadde også vært på 54 prosent.

Med andre ord er ikke sammensetningen av fondet det aller viktigste for pensjonssparingen. Men det viser seg at hvordan forvalteren tar seg betalt, kan være det.

Et årlig forvaltningshonorar på 2,25 prosent på vinnerporteføljen, «El-Erian», ville flyttet fondet fra førsteplassen etter 30 år til sisteplassen i sammenligningen. I stedet for at pensjonen ville vokst med ti-gangeren, ville forvaltningshonoraret forsynt seg med en så stor del av kaken at pensjonen bare ville vokst med fire-gangeren.

På lang sikt er det ingenting som er viktigere enn å holde orden på forvaltningshonoraret.