EØS-trøbbel i arbeidslivet

Det ulmer i fagbevegelsen. Stortinget banker i disse dager igjennom endringer i arbeidsmiljøloven som de fagorganiserte har «generalstreiken» imot. Arbeiderpartiet har sagt at de vil reversere alle endringene om de kommer til makten i 2017. Det er slett ikke sikkert. Tiden er overmoden for flere av disse endringene. Flere av endringene er utvilsomt i arbeidstakernes interesser. Det er riktignok uklart hvordan midlertidige ansettelser vil slå ut. Hvis det fører til nedgang i bruk av bemanningsbyråer, er det ikke så sikkert Ap vil være mot det heller, men nøye seg med å stramme litt inn på den adgangen som er gitt.

Pilotene i SAS fikk bred støtte fra fagbevegelsen i en streik som etter deres mening handlet om å kjempe imot å frata ansatte innarbeidede rettigheter, fagforeningsknusing, forsøk fra arbeidsgiver på å organisere seg bort fra ansettelsesvernet og legge opp til at «billige piloter» skal overta arbeidsplassene til ansatte på norske lønninger. Pilotene oppnådde lite, annet enn å få en garanti for at de ikke mister jobben de neste tre årene. Norwegian flyr videre på de premissene Bjørn Kjos legger. Det går definitivt ikke pilotene og de kabinansattes vei. Det er uro overalt i luftfartsbransjen. For få uker siden var det streik i Sas som følge av at ledelsen tok grep for å få ned personellkostnadene. For tiden streikes det i Lufthansa.

Tause politikere

Det var lite å høre fra politikerne under streiken i Norwegian fordi de hadde lite å vinne på å blande seg inn. De akter neppe å gjøre endringer i Arbeidsmiljøloven i retning av det pilotene ønsker. Det gjør heller ikke politikerne i EU. Politikerne ønsker konkurranse i luftfarten. I et globalt arbeidsmarked der fly krysser alle kontinenter hele tiden, er det ikke enkelt å lage regler som låser fast lønnsnivå til nasjonale nivåer. Alt tyder på at luftfarten går samme vei som skipsfarten der det ikke lenger gir mening å snakke om et norsk lønnsnivå for alle ansatte på norske skip.

Mediene bringer jevnlig eksempler på sosial dumping i et arbeidsliv som oversvømmes av østeuropeere som er ansatt i bemanningsselskaper, stort sett uten noen form for jobbsikkerhet. De leies inn både til næringsliv og offentlig sektor. I bransjer der en har tariffavtaler som er allmenngjort, har en noenlunde kontroll. Da skal de utenlandske arbeiderne minimum ha minstesatsen i tariffen. I bransjer som ikke er regulert, er det lønninger som ligger skammelig langt fra et norsk nivå.

Anbudspåbudet fører til at norske firma taper og utenlandske får oppdraget fordi de har rimeligere arbeidskraft. Slik må det være. Det følger av EØS-avtalen. Norge kan ikke stenge ute bemanningsselskaper som ikke har lønn- og arbeidsbetingelser på norsk nivå. Dessuten er EØS basert på fri flyt av arbeidskraft. Det står arbeidstakere fra ethvert EØS-land fritt til å komme til Norge for å søke jobb eller de kan komme via et bemanningsbyrå som har jobb til dem, så lenge det varer.

Press på lønninger

Denne utviklingen fører selvsagt til et press på norske lønninger og arbeidsplasser. Dette vil El & IT-forbundet ha slutt på. De vil gå til roten av problemet; EØS-avtalen. Forrige uke vedtok landsmøtet at de skal arbeide for at Norge skal si opp EØS-avtalen. Det vil gi grunnlag for å føre en helt annen arbeidslivspolitikk.

Det jobbes målbevisst i kulissene for at flere fagforbund skal si nei til EØS. Får en Fellesforbundet med på laget, skal det store slaget stå på LO-kongressen i 2017.

De tror det er mulig og viser til det som skjedde i 2011 da landsmøte sa nei til EUs tredje postdirektiv mot AP-ledelsens vilje. Regjeringen ble tvunget til å meddele Brussel at Norge ville reserver seg. Saken ble løst ved å hale ut tiden. I fjor ga regjeringen beskjed om at Norge ikke lenger ville reservere seg.

Stille i båten

Jonas Gahr Støre ser ut til å kunne sitte rimelig stille i båten og se på at oppslutningen blant velgerne øker. Han kan ikke gjøre det samme i møte med den voksende EØS-motstanden i fagbevegelsen. Derfor stilte han på landsmøte i El & IT-forbundet med et varmt forsvar for EØS-avtalen. Støre framhold at EØS-avtalen har vært avgjørende for norsk næringsliv. Han argumenterte for at fri handel og fri bevegelse av arbeidskraft mellom landene er kommet for på bli. Er det noen som har hatt nytte av det, så er det Norge. Også i framtiden kommer vi til å trenge tilførsel av arbeidskraft utenfra. Støre mener vi har et tilstrekkelig handlingsrom innenfor EØS-avtalen for å ivareta arbeidstakerne interesser.

Støre talte for døve ører. EØS-motstanderne viste til at de rødgrønne i de åtte årene de hadde regjeringsmakten ikke i nevneverdig grad benyttet seg av de mulighetene for styring Støre nå snakker om.

EØS-avtalen har sin pris. Prisen vi betaler er den utviklingen vi ser på arbeidsmarkedet. Denne utviklingen er isolert sett ikke negativ for Norge som nasjon. På sikt kan økte lønnsforskjeller ødelegge noe av styrken og særpreget ved det norske arbeidslivet. Vi har fortsatt høy sysselsetting og lønnsnivået i Norge ligger skyhøyt over våre handelspartnere. Bemanningsbyråene og utenlandske arbeidstakere bidrar til et lavere lønnsnivå i flere bransjer. Det er ikke nødvendigvis negativt i høykostlandet Norge. Problemet er at arbeidsmarkedet endrer seg i en retning fagbevegelsen ikke ønsker. Dette kommer Jonas Gahr Støre til å måtte slite med i tiden framover.

De negative konsekvensene av EØS-avtalen er små for Norge. I Klassekampen onsdag pekte sivil -og sosialøkonomprofessor Erik Reinert på de dramatiske konsekvensene som kan ramme et land som følge av fri handel og fri flyt av arbeidskraft. Han bruke Ukraina som eksempel. Hvis landet skulle bli medlem av EU og utsettes for «de fire friheter», ville store deler av den hjemlige industrien ikke klare seg. Det skjer en avindustrialisering i periferien av EU. De store, etablerte selskaper i Sentral-Europa vinner fram. Når land og områder blir avindustrialisert og befolkningen ikke kan fortsette å leve på trygd som i Norge, forflytter de seg utenlands i håp om å finne en jobb. Reinert mener 10 millioner ukrainere kan strømme over Europa om EUs frihandelspolitikk skulle iverksettes i landet. Alternativet for EU er å suspendere frihandel inntil de fattige landenes industri tåler det. Den slags tenkning sitter langt inne i frihandelens mekka- Brussel.