Eldre framfor unge

Arbeidsgivere opptrer slik det tjener den bedriften eller organisasjonen de har ansvaret for. Når politikere pålegger arbeidsgivere noe de er imot, forsøker de å kompensere for pålegget med tiltak politikerne ikke ønsker seg.

Ingen arbeidsgivere har bedt om at pensjonsalderen skal økes til 72 år. Enda mindre har de bedt om at det ikke skal være tillatt å ha regler på en arbeidsplass om at pensjonsalderen for alle skal være 67 år. Slik er det overalt i dag.

Regjeringen vil at alle skal ha rett til å jobbe til de 72 år. Dette er både LO og NHO imot. LO-leder Gerd Kristiansen sier til NRK at dette kan føre til lavere produktivitet fordi «arbeidstakere får mindre kapasitet desto eldre de blir». NHO-sjef Kristin Skogen Lund peker på at det er kostbart å ha for mange eldre arbeidstakere og at de ikke er like klare for omstillinger som yngre arbeidstakere gjerne er.

Femtiåringene

Størst konsekvenser kan 72 års aldergrensen få for hvem arbeidsgivere vil ansette. Professor Steinar Holden sier til Dagens Næringsliv at det er 50-åringene som vil får smellen. Mange arbeidsgivere vil sikre seg at de ikke får for mange eldre arbeidstakere. Da velger de heller å ansette en i tredveårene framfor en i femtiårene.

Når bedrifter må nedbemanne, må en regne med at det blir tilbudt enda flere sluttpakker til ansatte over 60 år. En av grunnene er at det blir for dyrt å ha for mange ansatte til de er 72 år. Lønna er høy og de skal ha flere feriedager.

I yrker som er fysisk krevende, vil arbeidstakere trekke seg før de er 72 år. Der vil ikke lovendringene regjeringen foreslår få nevneverdig betydning. Det vil neppe blir mer enn 10 prosent av arbeidstakere som står på til de er 72 år. Problemet er at en del av disse burde sluttet tidligere, enten fordi produktiviteten går ned, eller arbeidsgiverene ønsker yngre arbeidstakere med oppdatert kompetanse og annen erfaring.

Det er fryktelig vanskelig for unge å få fast jobb i mediene for tiden. Når journalister nå skal få rett til å arbeide til de er 72 år, betyr det at færre yngre får sjansen. Det samme vil skje ved universiteter og høgskoler.

Pensjonsreformen legger opp til at en kan opptjene pensjon inntil en fyller 75 år. Arbeidsminister Robert Erikssen sier det da er naturlig at også aldersgrensen blir hevet til 75 år.

Dette hører ikke nødvendigvis sammen. Muligheten for å opptjene pensjon skal stimulere folk til å jobbe. Noen annet er det å ha rett til å beholde den jobben en har til en er 75 år gammel.

Samfunnets interesse

Det er ikke til å komme forbi at å gi ansatte rett til å jobbe til en er 72 år, lett kommer i strid med det som er i arbeidsgiver eller samfunnets interesse.

Regjeringen begrunner utvidelsen av aldergrensen til 72 år med behovet for arbeidskraft. Det er ikke et argument for gi å gi alle rett til å arbeide til de fyller 72 år. Det er et argument for å gi arbeidsgiver anledning til å la ansatte over 67 år jobbe dersom en trenger deres arbeidskraft.

Vi må skille mellom å være aktiv og kunne å beholde sin faste stilling. Pensjonister over 67 år utgjør en stor ressurs for samfunnet. Så mange som mulig av dem bør jobbe, men ikke i fast stilling så lenge det passer dem selv.

Professorer bør for eksempel gå av når de er 70 år, men kan gjerne leies inn til forskningsprosjekter og undervisning, men da til lavere lønn. Yngre folk bør få de faste stillingene og god professorlønn.

I helse- og omsorgssektoren vil behovet for arbeidskraft øke framover. Innen akademia kan vi fort komme i den situasjonen at vi bør dele på jobbene. Situasjonen kan variere fra bransje til bransje. Framfor å dele ut enda en rettighet til alle, burde Stortinget åpnet for en fleksibilitet som kunne ha bidratt til verdiskapingen i samfunnet.