Norge tilskuer til utforming av egen handelsfremtid

Dersom du tror landbruksminister Sylvi Listhaug er det farligste som finnes for norsk landbruk, må du nesten tro om igjen. Og dersom fiskeriminister Elisabeth Aspaker er til skade for norske fiskerier – vel, så er det peanuts i forhold til hva som kan bli resultatet av de forhandlingene som nå pågår i Brussel og Washington. USA og EU har ambisjoner om at TTIP – Transatlantic Trade and Investment Partnership – skal gi økt handel på tvers av Atlanterhavet. Og dersom de blir enige, vil det kunne får store konsekvenser for Norge.

Samtidig, et helt annet sted: en ny forkortelse på fire bokstaver som skaper debatt – TISA. TISA står for «Trade in Services Agreement» og er en flerstatlig avtale om handel med tjenester som fremforhandles av mer enn 50 land – 24 WTO-medlemmer, og EUs 28 medlemsland. Norge er en del av TISA-forhandlingene, men står, som alle andre, på sidelinjen når EU og USA forhandler om TTIP.

Både TISA og TTIP er et resultat av at de globale forhandlingene om verdensomspennende handelsavtaler i regi av WTO – World Trade Organization – har stått nærmest på stedet hvil de siste årene.

For Norge, og de fleste andre små land er globale, eller multilaterale frihandelsavtaler sett på som en fordel. Da blir man ikke en liten partner blant noen få store.

Også USA har tradisjonelt ønsket mest mulig globale frihandelsavtaler. Men amerikanernes tålmodighet med WTO har bikket en topp, og USA forsøker nå få i stand handelsavtaler innen både ulike sektorer og med ulike geografiske partnere. En avtale som skaper mye større debatt i USA enn både forhandlingene med EU og TISA, er forsøkene på å forhandle fram en frihandelsavtale på tvers av Stillehavet – med USA og Japan som lokomotiv i en avtale mellom 14 land i Asia og Amerika og som vil omfatte mer enn 40 prosent av verdens BNP. TTP – Trans-Pacific Partnership – består av blant annet USA, Canada og Mexico, og Australia, Japan, Malaysia og Vietnam. Kina får ikke være med, mens Thailand banker på døra, opplyser eksperter Dagens Perspektiv har snakket med.

At amerikanerne nå forhandler på flere fronter – både med Stillehavslandene i TPP og med EU gjennom TTIP – handler om at USA ønsker å innta en bedre posisjon enn Kina i global handel. Kina og andre vekstøkonomiers økte økonomiske makt, gjør at USA føler seg truet. Det samme gjør EU. En frihandelsavtale mellom Vestens to giganter vil kunne bremse forskyvningen av det økonomiske verdensherredømmet fra vest mot øst.

The lands of free trade

Mens forhandlingene i TPP handler om tradisjonell handelspolitikk, som tollbarrierer og markedsadgang, går TTIP lenger. Tollbarrieren mellom USA og EU er allerede ganske lav, så hovedgevinsten skal tas ut i form av ensrettede regler og fjerning av handelsbarrierer.

For Norge vil en ferdigforhandlet avtale mellom EU og USA få store konsekvenser.

Fisk: Norsk fisk har ikke tollfrihet med verken EU eller USA, og EU har allerede i dag bedre avtaler med både Island og Canada på fisk. Dersom USA også får bedre adgang til Europa med sine fiskeprodukter – Alaska-torsken, for eksempel – vil norsk fiskeindustri merke det – big time.

Industri: Industrien i Norge vil svært gjerne være med på den avtalen EU og USA måtte komme fram til. Uten en egen avtale risikerer norsk industri å stå igjen hjemme når Europas industribedrifter inntar USA.

EØS: En handelsavtale mellom USA og EU blir fort viktigere for Brussel enn EØS-avtalen. Det kan innebære at Norges adgang til EUs indre marked i realiteten svekkes. Ikke fordi EØS-avtalen ikke gjelder mer, men fordi TTIP vil gå lengre, og at EØS-avtalen dermed må reforhandles for å ha samme effekt som i dag hva gjelder markedsadgang. Det er det langt fra sikkert amerikanere og tyskere vil EØS ha øverst på prioriteringslista når den tiden kommer.

Regelutvikling: En svakere EØS-avtale gjør at Norges mulighet til å bestemme utviklingen av regelverk for EUs indre marked blir dermed ytterligere svekket.

SVs utenrikspolitiske talsperson, Bård Vegar Solhjell, mener regjeringen opptrer svært passivt i de forhandlingene som pågår i TTIP.

– Regjeringen er uforståelig passiv, sier Solhjell til Dagens Perspektiv, og ber om at regjeringen inviterer Stortinget og resten av offentligheten til debatt om både TTIP og TISA (se egen sak).

Regjeringen på sin side hevder å følge forhandlingene mellom USA og EU nøye.

– Norges deltakelse i det indre marked betyr at Norge blir direkte påvirket av en avtale mellom EU og USA. Derfor er det så viktig for regjeringen å følge forhandlingene nøye. Vi innhenter informasjon og formidler norske posisjoner og interesser overfor EU og USA i alle relevante, politiske møter. TTIP var senest fredag tema for mine samtaler i Berlin med både tyske politikere og EU-kommissær Günther Oettinger, sier Vidar Helgesen, statsråd for EØS-saker og forholdet til EU.

EU-ministeren er fullstendig klar over at TTIP kan få store konsekvenser for Norge og norske eksportnæringer.

– TTIP vil kunne få omfattende konsekvenser for norske interesser, herunder hvor konkurransedyktig norske eksportnæringer vil bli og spesielt norsk eksport av fisk til EU. Det er imidlertid fortsatt vanskelig å vurdere hva utfallet av disse forhandlingene vil bli, sier han.

En eventuell avtale vil kunne få både positive og negative konsekvenser, ifølge Helgesen. Økt vekst og kjøpekraft som følge av et handels- og investeringspartnerskap mellom EU og USA vil være gunstig for norsk økonomi som sådan. Det er samtidig sannsynlig at konkurransesituasjonen for norsk sjømateksport vil bli forverret, siden Norge ikke har tollfrihet for sjømateksport til verken EU eller USA.

Industrien vil ikke svartmale

Administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, frykter i utgangspunktet ikke konsekvensene av en eventuell frihandelsavtale mellom USA og EU. Lier-Hansen ser det som usannsynlig at USA eller EU skulle ha noen interesse i å diskriminere Norge, selv om vi ikke er med i avtalen.

– Jeg håper og tror at EØS-avtalen vil holde, selv om USA og EU blir enige om TTIP. Jeg ser heller ingen grunn til at USA skal ha noen interesse av å diskriminere Norge selv om vi ikke blir en del av avtalen, sier Lier-Hansen.

Men han mener regjeringen må være våken. Det er ingen garanti for at man ikke vil kunne oppleve økt proteksjonisme mot land som ikke er en del av avtalen mellom USA og EU.

– Dersom det skulle skje vil jo EØS-avtalen være mislykket. Vi må ikke sove i timen, men jeg tror ikke Norge og norsk industri skal svartmale situasjonen, sier Stein Lier-Hansen.

Livsfarlig for landbruket

NHO og de store aktørene i norsk næringsliv vil svært gjerne henge seg på en frihandelsavtale mellom EU og USA. Men det vil i så fall kreve store endringer i norsk handelspolitikk. Blant annet vil landbrukspolitikken måtte gjennomgå en total makeover. Så hvis Norge ønsker å henge seg på EU og USA blir TTIP således mye farligere for norske bønder enn det Sylvia Listhaug noen gang kommer til å bli.

Kristin Ianssen, første nestleder i Norges Bondelag har ansvaret for internasjonale spørsmål i Bondelaget. Hun mener norsk landbruk har svært gode grunner til å frykte TTIP.

Selv om landbruket ikke er en del av EØS-avtalen, så vil en frihandelsavtale mellom EU og USA få store konsekvenser for norsk landbruk, ifølge Ianssen.

– Presset på det norske markedet vil bli enda sterkere, da økt frihandel mellom USA og EU vil kunne føre til at prisene på enkelte landbruksvarer i Europa går ned, sier Ianssen. Billigere matvarer i EU kan føre til økt import av matvarer til Norge. 

– Allerede i dag importerer Norge 60 prosent av maten sin. Og av denne importen kommer 70 prosent fra EU. Billigere mat i EU vil føre til ytterligere import og bli en stor utfordring for norske matbønder, sier «utenriksministeren» i Bondelaget. 

Dersom Norge i tillegg skulle ønske å bli en del av en eventuell frihandelsavtale mellom USA og EU, kan det få katastrofale følger for norsk matproduksjon.

– Handel på like vilkår i et så stort marked vil være livsfarlig for norsk landbruk. Kostnadsnivået og den norske topografien er årsaken til at vi har et beskyttet norsk landbruk. Vi har ikke sjans til å konkurerre med amerikanerne på pris, sier Ianssen, som minner om at norsk fisk og landbruk er verdiskapende for Norge. Norsk matproduksjon har 90 000 arbeidsplasser og en omsetning på 130 milliarder kroner. Det er ikke noe politikerne kan kimse av, sier hun. 

Matsikkerhet

Europeisk og norsk matsikkerhet og veterinærstandard er også noe som bekymrer Bondelaget ved en eventuell frihandelsavtale mellom USA og EU, siden dette i stor grad er regulert gjennom EØS-avtalen. Det er ifølge Ianssen svært ulike standarder for matsikkerhet og dyrehold mellom USA og Europa.

– Forskjellen er stor mellom EU og Norge allerede i dag. Men dersom vi får amerikanske standarder på det europeiske markedet er det alvorlig, sier Ianssen, og peker på tre forhold der forskjellene er store:

GMO: Genmodifisert mat er fullt lovlig i USA, men strengt regulert i EU og forbudt å produsere i Norge, selv om det tillates import av enkelte landbruksvarer til dyrefor, som for eksempel mais.

Veksthormoner: I USA er bruk av veksthormoner på storfe vanlig, det er det ikke i Norge og EU.

Klorvask av kylling: I USA vaskes kyllinger i klor når de er slaktet. Det er forbudt i både Norge og i EU.

– Matsikkerhet og etisk dyrehold i Norge og Europa vil utfordres dersom amerikanske standarder blir innført, sier Ianssen. Hun fremholder imidlertid at det ikke er sikkert forhandlingene mellom EU og USA vil føre frem.

– Det er sterke krefter innen landbruket og blant europeiske forbrukere som liker det som antas å kunne bli resultater av forhandlingene svært dårlig. Et stort problem er jo at vi, og heller ikke EUs innbyggere, får vite noe særlig om hva de konkret forhandler om, sier nestlederen i Bondelaget, Kristin Ianssen. 

Men foreløpig kan ikke Norge gjøre annet enn å sitte på gjerdet å se på at USA og EU – våre beste venner… – forhandler seg i mellom. Mange kritiserer at det ikke er så mye å se fra gjerdet heller. Det er kommet lite informasjon ut om hva man konkret forhandler om.

Hva gjør vi, nu, lille du?

Alle landene i randsonen til EU og USA er opttatt av hvordan TTIP-forhandlingene går. I Sveits, Tyrkia, Canada og Mexico er de like spente som i Norge.

Når avtalen er klar, har Norge tre valg:

1. Ikke gjøre noe spesielt, men legge til grunn at EØS-avtalen fortsatt gjelder. Problemet er at vi som EØS-land risikerer å komme i andre rekke for EU når unionen skal tenke handel i framtiden. Avtalen med USA blir mye viktigere å hegne om og følge opp.

2. Vi reforhandler EØS for å komme up to speed med TTIP-avtalen. Det innebærer at vi må gjøre samme type handelsavtale også med USA, dersom vi skal få fullt utbytte av en ny EØS-avtale på begge sider av Atlanteren.

3. Vi blir med. Norge og andre interesserte land blir med i TTIP på samme vilkår som USA og EU.

Problemet er at man vet svært lite om hvordan forhandlingene går, slik at det er alt for tidlig å si hva som blir resultatet.

Vidar Helgesen vil ikke konkludere med hva som blir regjeringens strategi når en avtale mellom USA og EU foreligger, men avviser ikke muligheten om at Norge kan bli en del av TTIP.

– Det jobbes med ulike tilnærminger, uten at det ene eller andre alternativet er avklart. Det er for tidlig å si noe om hvordan en TTIP-avtale vil se ut. Dermed er det også for tidlig å konkludere på om det vil være ønskelig for Norge å tiltre TTIP, eller eventuelt å fremforhandle en egen bilateral handelsavtale med USA. Vi må foreta en grundig analyse av den ferdigforhandlede avtalen, samt hvordan Norge best mulig kan ivareta sine interesser, sier Helgesen.

Mange kritiserer EU og USA for å holde forhandlingene hemmelige. Man kan snu det argumentet på hodet og spørre seg hvorfor Norge skal bli informert om utviklingen av en avtale mellom USA og EU. Men heller ikke en slik innfallsvinkel gir mer innsikt.

Ingen forhandlinger er fullstendig åpne, men det er ikke bare her i Norge de to partene har møtt kritikk. Også i enkelte EU-land murres det om at det kommer lite informasjon ut av forhandlingene.

Forhandlingene pågår i praksis mellom EU-kommisjonen og USAs regjering. Det er også kontakt med Europaparlamentet, samt med organisasjoner fra nærings- og arbeidsliv i både USA og EU. Forhandlingene kritiseres også for at store næringslivsinteresser får legge mye av premissene for en endelig avtale ved sine tette bånd til forhandlerne, mens folkevalgte politikere får lite informasjon.

EU-minister Vidar -Helgesen forsikrer at regjeringen følger godt med på TTIP-forhand-lingene mellom EU og USA.

Investorbeskyttelse

En ting TTIP vil føre til mer av, er nye arenaer for tvisteløsninger mellom land. Vi har allerede vi sett en utvikling der internasjonale aktører går til sak mot stater fordi et lands regjering endrer lovgivingen og dermed ogå grunnlaget for at en privat næringsaktør har investert i et land.

Disse uavhengige tvistedomstolene gir ofte stor erstatning til den skadelidende part, dersom den får medhold. Tvisteløsninger er jo en naturlig del av de fleste rettsstater, og alle parter som handler med hverandre ønsker å bli skikkelig og rettferdig behandlet. Det vanligste hittil er at slike domstoler er brukt i tvister mellom private investorer og stater i den tredje verden, der de politiske forholdene kan bli endret hyppigere og uten forvarsel. Men med økt handel og flere utenlandsinvesteringer, øker disse sakene også i den vestlige verden. En kjent sak er svenske Vattenfall som ble tildelt en stor erstatning av den tyske stat fordi tyskerne endret en lov. Debattvolumet i tysk offentlighet ble skudd opp på full guffe, da det ble klart at den svenske bedriften hadde vunnet over den tyske staten.

En avtale mellom EU og USA vil sannsynligvis inneholde en styrking og formalisering av slike tvisteløsninger. Kanskje gjennom etablering av en egen domstol.

Kritikerne mener økt bruk av domstoler i saker som omhandler utenlandsk næringsliv i et land, går på selvråderetten løs. Likheten til norske politikeres kritikk av menneskerettsdomstolen i Haag er slående.

Et annet delikat spørsmål som må løses i TTIP, handler om personvern.

Hvor skal data kunne oppbevares? Hvor skal serverne befinne seg? Skal alle data om alle mennesker, grupper og selskaper som blir involvert i business med amerikanere kunne lagres i USA? Og dermed gi amerikanske myndigheter og andre interessenter fri adgang til dem?

USA og Europa har ulik praksis når det gjelder personvern. En frihandelsavtale vil kunne føre til at nasjonale europeiske myndigheter ikke vil kunne regulere bruken av dataopplysninger like lett som før. Og med den amerikanske avlyttingsskandalen i Europa, der det ble avslørt at sikkerhetsmyndighetene NSA regelrett avlyttet europeiske borgere og politikere – ja, endog Angela Merkel – friskt i minne, er det tungt for EU-landene å godta «fri flyt av data» over Atlanteren.

Handel er geo-politikk

Debatten rundt både TTIP og TISA går ofte inn som en del av den generelle globaliseringsdebatten. De mest fundamentalistiske kritikerne mener at handelsavtaler er et knefall for markedsliberalismen og at folket vil lide. Men et annet interessant trekk er at handelsavtaler kan se ut til å være en forlengelse av den geo-politiske maktkampen.

USA posisjonerer seg gjennom TTIP, TISA og TPP-forhandlingene med Stillehavslandene.

Men hva med de andre stormaktene?

Hvis vi ser på de store handelsavtalene som er i ferd med å forhandle seg fram i verden, er Russland nærmest hektet av i kampen om avtaler med særlig stor rekkevidde. Russerne er ikke med i verken TISA eller TPP, kun i WTO, men har selvsagt flere bilaterale avtaler som de fleste andre land.

Kina er ikke med i gjengen som nå forhandler om verdens største frihandelsavtale målt i antall innbyggere som involveres, de asiatisk-amerikanske TPP-forhandlingene. Kineserne er heller ikke invitert inn i TISA-varmen. Men kineserne er med i en annen større asiatisk handelsavtale, der også India er med. I tillegg er både India og Kina med i WTO.

Både TTP og TTIP er forhandlinger om avtaler der et av motivene er å hindre at Kina får for stor økonomisk makt, hevder kilder Ukeavisen Ledelse har snakket med.

USA og EU ønsker å legge rammene for verdenshandel i sine verdensdeler, for å si det enkelt.

Forhandlingene om TTIP startet i et annet geopolitisk klima enn i dag. Når krisen i Ukraina kommer på toppen av kinesernes økende økonomiske styrke, gjør det TTIP-avtalen enda viktigere rent geopolitisk for de vestlige landene. En sterkere handelsakse mellom USA og Vest-Europa kan sette ytterligere press på Russland.

TISA tjener Norge

TISA består av drøyt 50 land som forhandler om en egen handelsavtale som omhandler tjenester – og kun tjenester. Forhandlingene er kommet i gang etter at fremgangen i WTO har stått så og si på stedet hvil de seneste årene. Norge er med i TISA-forhandlingene.

Av store land som står utenfor TISA finner vi Kina, Russland, India og Brasil. Brasil vil ikke være med, mens indierne er skeptiske, men har ikke konkludert. Kina vil gjerne være med, men her har USA sagt nei. Siste land med i TISA-gruppen kom for knappe tre uker siden: Uruguay.

Norges handel med tjenester er regulert i EØS-avtalen. TISA vil aldri kunne gå så langt som EØS når det gjelder liberal handel med tjenester, hevder våre kilder. For Norge betyr TISA i realiteten at en type avtale vi allerede har med Sør-Korea nå blir utvidet til å gjelde flere land.

Kjøp av offentlige tjenester er for eksempel ikke en del av forhandlingene. Det betyr at de fleste velferdstjenester, som helse, omsorg og skole ikke blir en del av TISA, ifølge regjeringen.

Men det trenger ikke være fullt så enkelt. Et begrep de handelsavtale-nerder ofte henger seg opp i er såkalt «skralling». Det betyr at dersom man åpner opp for en type tjeneste, så kan man ikke angre seg og siden gå tilbake på den uten å måtte reforhandle hele avtalen.

Hvis man altså gjennom TISA åpner et marked eller en sektor for aktører fra andre TISA-land, så kan man ikke gå tilbake på det senere. En ny regjering kan for eksempel ikke endre en slik avtale.

Dette er det største ankepunktet kritikere har mot TISA.

Entusiastene bruker da å si at skralling kun kan oppstå hvis man åpner opp et marked eller en sektor. Det er opp til det enkelte land å selv velge å åpne et tjenestemarked for andre land.

Frykten for at Norge skal selge ut velferdsstaten til andre land med billig arbeidskraft og helt andre standarder er nokså utenkelig, hvis vi skal tro regjeringen. Skralling-bestemmelsene dreier seg mer om at næringslivet skal ha forutsigbare rammer dersom de velger å tilby tjenester i andre land.

Mye av rammene for en ferdig TISA-avtale er klar, ifølge våre kilder. Forhandlingene har pågått siden 2011. Regjeringen har nylig lagt frem hva Norge kan være villige til å åpne for andre land.

Andre land har gjort det samme. Nå får vi krav tilbake fra de andre, mens vi kanskje har innsigelser til hva andre vil åpne opp. Så skal det forhandles videre om tilbud, krav og motkrav.

Når det gjelder TISA mener statsråd Vidar Helgesen at regjeringen sikrer norske interesser.

– TISA-forhandlingene er viktige for Norge. Tjenesteeksporten har en økende betydning for sysselsetting og verdiskaping, særlig innenfor skipsfart og maritime tjenester, energi-klyngen, sjøforsikring, og telekom. Vi har en klar interesse av en avtale som vil sikre forutsigbare spilleregler og åpnere markeder for vår tjenesteeksport, basert på likebehandling, sier Helgesen, som er klar på at TISA ikke vil true offentlige velferdstjenester i Norge.  

– Vi har ikke tilbudt å åpne markedene for sykehustjenester, offentlig utdanning, sosiale velferdstjenester og andre tjenestesektorer der vi ønsker å opprettholde politisk handlingsrom. Det er heller ikke vår hensikt å gjøre det, og det er ingenting som tilsier at det blir aktuelt i TISA-forhandlingene, sier Helgesen, som understreker at TISA verken pålegger privatisering, deregulering eller konkurranseutsetting av noen offentlig tjeneste på nasjonalt eller kommunalt nivå.

– TISA bygger på WTOs tjenesteavtale, som Norge har levd godt med siden 1995. Norge har omfattende plikter til å gi ikke-diskriminerende markedsadgang etter WTO-avtalen. Det er ikke tilfellet i mange andre land, selv ikke i sektorer hvor landene praktiserer frihandel med tjenester. Det er dette vi ønsker at TISA retter opp, sier Vidar Helgesen.

Nestleder og utenrikspolitisk talsperson i SV, Bård Vegar Solhjell, mener regjeringen bør involvere både Stortinget og opinionen mye mer når det gjelder forhandlingene i TISA og TTIP.

WTO opp av dvalen?

Alle de pågående forhandlingene om nye, store, regionale frihandelsavtaler kommer av at WTO-forhandlingene har stoppet opp. Årsaken til at det har låst seg i WTO er først og fremst at India og Kina fortsatt krever å bli behandlet som u-land, hevder våre kilder. Fattige land får spesielle vilkår i WTO, men Vesten – og i særdeleshet USA – vil ikke ha noe av at Kina og India ser på seg selv som fattigluser i verdensøkonomien.

Men, det er kommet signaler den siste tiden om at WTO så smått har begynt å røre på seg igjen etter å ha stått bom fast i flere år. Signalene går på at noen av aktørene har sagt seg villige til å justere sine krav ørlite. Og for forhandlingsdelegasjoner er det ikke store bevegelsen som skal til før man ser en såkalt åpning…

For Norge er i så fall dette godt nytt. WTO er det viktigste forhandlingsforumet for handel for Norge. De fleste som driver med disse tingene mener at handelsavtaler som inkluderer flest mulig land er en fordel for et lite land.

Likevel er det viktig for Norge at de store økonomiene går bra – det gir bedre muligheter for norske eksportbedrifter. Dessuten tjener Oljefondet bra hvis verdensøkonomien og de store selskapene gjør det godt.