Anundsen i motvind

Mullah Krekar er ikke en spesielt vanskelig sak for Anders Anundsen. Den er først og fremst en pinlig sak for Frp. Om det ender med at mullaen forblir i Oslo, er det ingen som dytter Anundsen ned av statsrådstaburetten av den grunn. Andersen har gjort det som står i hans makt. Han kan ikke trylle. Dessuten er han krystallklar på at en justisminister ikke kan bryte menneskerettighetene og sende Krekar ut av landet. Når Siv Jensen har fått tenkt seg om, er hun kommet til at heller ikke hun mener det. I alle fall mener hun ikke det som statsråd. Som partileder mener hun visst fortsatt at det må være mulig å sette til side menneskerettigheter for å ivareta et lands sikkerhet.

Når en statsråd får en vanskelig sak i fanget og kritikerne melder seg, skaper mediene alltid mer dramatikk enn det er det grunnlag for. «Statsråden er svekket» er gjerne omkvedet som brukes. Noen står fram som «halvveis-profeter» som sier hva de tror kommer til å skje eller hva som kan komme til å skje. Det skal ikke mye til før mediene lager et oppslag.

VG nøyer seg med å si at «dersom retten setter foten ned for å tvangsflytte Krekar til Kyrksæterøra, vil det være en alvorlig ripe i lakken for den hardt pressede justisministeren». Og de baserer seg på KrF’s justispolitiske talsmann Kjell Ingolf Ropstad som sier følgende: «Jeg forventer at dette vedtaket er så godt kvalitetssikret i departementet at det faktisk holder i retten. Det vil være uheldig for hele regjeringen, og øke presset mot justisministeren, dersom retten skulle komme til en annen konklusjon».

Dette er et press Anundsen ikke har noen vanskeligheter med å stå imot. Anundsen har gjort det klart at han vil forholde seg til rettsstatens regler. Er det ikke grunnlag for å sende Krekar til Kyrksæterøra, så vil han ta det til etterretning.

En undersøkelse som Dagbladet har fått gjennomført, viser at 65,3 prosent av Frps tillitsvalgte er rede til å bryte menneskerettighetene for å få sendt Krekar ut av landet. Igjen viser det at store deler av partiet lever i sin egen verden. Denne verdenen er det Siv Jensen må forsøke å styre.

Storberget beklager

For to uker siden sa også hun at hun var rede til å bryte menneskerettighetene, under visse betingelser. Hun nekter plent å beklage denne uttalelsen. Den er neppe så sjokkerende som noen vil ha det til. Knut Storberget sa omtrent det samme som Siv Jensen i 2003 da han var Aps juridiske frontfigur. Da dreide det seg om utlevering av to flykaprere som kunne risikere dødsstraff. Men nå tar Storberget avstand fra det han sa dengang for 12 år siden i går.

Siv Jensen vil gjerne diskutere menneskerettighetene i forhold til samfunnets behov for sikkerhet og trygghet. Det kan være nødvendig å gå noen runder på hvor langt samfunnet kan gå når det gjelder å sette inn maktmidler og frata mennesker en anser som farlige enkelte rettigheter. Det er høyst aktuelt i forhold til ekstremister og mennesker som deltar som frivillige krigere hos IS.

I Storbritannia har statsminister David Cameron gått mye lenger enn Siv Jensen med å legge opp til at menneskerettigheter skal kunne settes til side for å forbygge mot vold og terror. Han nekter å være et underbruk under Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i slike saker.

Problemet for Siv Jensen er at Frp sitter fast i «Krekar-fella». De opptrer som om denne kurdermullaen er det farligste vi har her i landet. Det er høyst tvilsomt.

Ikke mistillit

Krekar-saken vil rulle og gå uten at den skaffer Anders Anundsen store problemer. Anundsen har vært en lysende stjerne i Frp og ble satt på uriasposten i Justisdepartementet. Siv Jensen var overbevist om at Anundsen hadde kraft og kompetanse nok til å få satt Frp-preg på justissektoren. Det har han lykkes med, muligens for godt. Det er mye som tyder på at han har opptrådt for suverent i møte med Stortinget, eller i alle fall overfor KrF og Venstre. Behandlingen av asylbarna har provosert KrF kraftig. Venstre og KrF inngikk en avtale med regjeringen om at de på nytt skulle vurdere om det var grunnlag for at barn som hadde vært lenge i landet, kunne få bli. Det ser ikke ut til å ha skjedd. Justisministeren har vært opptatt av å nå målet for hvor mange som skal sendes ut av landet i løpet av 2014. I følge Bergens Tidende har regjeringen prioritert å få sendt ut flere asylbarn framfor kriminelle. Anundsen sto på Stortinget og kritiserte politiet for at de ikke hadde fulgt opp signalene fra regjeringen med hensyn til asylbarn. Erna Solberg fulgte opp og sa det var et eksempel på dårlig ledelse i politiet.

Onsdag ble mediene kjent med at regjeringen i Afghanistan har sendte et brev til den norske regjering der de truer med å lukke grensene for tvangsreturer. De reagerer på Norges iver etter å få sendt ut asylbarn. Anders Anundsen har ikke informert Kontrollkomiteen om brevet. Det reagerer Venstre og KrF sterkt på. UD har hemmeligstemplet brevet. Det kan være en forklaring, eller et halmstrå.  

Anundsen har kommet alvorlig skeivt ut i denne saken. Tillitsvalgte i KrF har tatt til orde for at han bør skiftes ut. Han må møte i Stortinget for å gjøre rede for hva som har skjedd. Der må han gi gode svar, og han må opptre på en måte som kan gjenopprette tilliten. Han får utrettet lite som justisminister dersom han legger seg på kollisjonskurs med KrF og Venstre.

Anundsen må regne med kritikk fra Kontrollkomiteen. Hvor saftig den blir, avgjør han langt på vei selv. Har han gjort vurderinger som han ikke kan stå for i ettertid, må han beklage det overfor komiteen.  

Det er fint lite som tyder på at Anundsen må fratre som justisminister. Det ville ikke Siv Jensen akseptere, i alle fall ikke slik saken står i dag. Men Anundsen har havnet i en situasjon hvor det innad i hans eget parti stilles spørsmål med hva han får til, mens KrF og Venstre har fått nok av det han har fått til.