Venstre avgjør fiskekrig

Utvalgsleder professor Ragnar Tveterås har uttalt at dagens reguleringsregime har en betydelig fordelingseffekt til fordel for kystflåten og små kystsamfunn, på en måte som svekker lønnsomheten og verdiskaping i industrileddet. Det vil han gjerne endre på ved å gi fiskeindustrien mer makt. Da blir det bråk. Bare en måned inn i høringsrunden til Sjømatutvalgets rapport om endringer i fiskeindustrien er partene i tottene på hverandre. Denne uken opprettet prominente fiskerieksperter en ny tenketank for kystfolk fordi tilliten til fiskerimyndighetene er sterk svekket. Stridens kjerne, som alltid, er hvem som skal eie fiskeressursene. 

• Fiskerne frykter for kvotene. Kystfiskarlaget ser ikke behov for å bedre fiskeindustriens lønnsomhet.
• Forskerne er misfornøyde med analysene. En rekke prominente fiskerieksperter stater tenketank i protest.
• Politikerne velger det trygge. Stortingsflertallet tar avstand fra de mest kontroversielle forslagene til utvalget
• Felles front mot EU. Kamphanene har dannet en felles allianse for å senke handelsbarriere i EU.

Dårlig lønnsomhet

Norge tjener allerede veldig mye penger på fisk. Den totale produksjonen av sjømat i Norge var på omlag 3,3 millioner tonn, og eksportverdien var på svimlende 61 milliarder kroner i 2013. Inklusive ringvirkninger i andre næringer skapte sjømatnæringen rundt 47.000 årsverk, og bidraget til BNP var i 2012 på rundt 46,5 milliarder kroner. 

Men så fort fisken kommer på land, forsvinner deler av lønnsomheten. Kun 20 prosent av årsverkene kan tilskrives sjømatindustrien, og kun 14 prosent av bidraget til BNP. Det er ikke så rart. I dag blir fortsatt villfisk filletert for hånd. En arbeidskrevende jobb som i konkurranse med Asia har gjort at antallet fiskemottak i Norge har sunkter fra 100 til 10 de siste 40 årene. Det var en av grunnene til at Stoltenberg-regjeringen nedsatte Sjømatutvalget i 2013, og for at Solberg-regjeringen videreførte mandatet etter regjeringsskiftet.

Slik utvalget ser det, er det mange grunner til at sjømatnæringen har lav lønnsomhet. Fisken selges på flere forskjellige markeder internasjonalt, og der er kundene krevende og konkurransen knallhard. Samtidig går utviklingen i et voldsomt tempo. Moter kommer og går, også i fiskedisken. Handelsbarrierer og nye reguleringer innføres med jevne mellomrom, og biologiske variasjoner kan endre tilgangen på råstoff uten varsel. I sum bidrar dette til at prisene svinger, og kan være svært vanskelige å forutsi.

At ansatte på fiskemottaket skal ha norske lønninger, stiller også svært høye krav til produktiviteten. Rett før jul vedtok Tariffnemda allmenngjøring av tariffavtalen for alle som jobber med fiskeforedling i Norge. Det hever minstelønnen som noen steder har ligget på 90 kroner timen, til rundt 170 kroner i timen.

Men utvalget finner også noen lyspunkter. Få andre sjømatprodusenter har så enkel tilgang på produktive farvann med store mengder fisk til høy kvalitet som de norske. Å heve lønnsomheten er derfor ikke helt umulig. 

Utvalget slår ettertrykkelig fast at reguleringer har stor effekt på sjømatnæringens konkurranse- og innovasjonsevne. Mens for eksempel lakseprodusenter har betydelig handlingsrom til selv å organisere forholdet mellom oppdrett og sjømatindustri, ligger hindringene i kø for villfiskprodusentene.

Oppskriften på en «robust» sjømatindustri er derfor som følger, mener utvalget: Politikken må legge færre restriksjoner på struktur og produksjon. Næringsaktørene må få handlingsrom, og forskning og utvikling må styrkes (se tekstboks). I klartekst betyr dette at fiskeindustrien gis friere tøyler: 

• Landindustrien skal få eie fiskekvoter
• Dagens begrensninger om antall kvoter på hver hånd skal oppheves 
• Leverings- og bearbeidingsplikten skal fjernes
• Fiskeindustrien må gå sammen med leverandører og forskningmiljøer, for å utvikle nye teknologiske løsninger og prosesser
• Det skal hentes kunnskap fra andre industrier som har lyktes bedre med automatisering av prosesser
• Næringsaktørene skal selv få velge sin geografiske lokalisering

Inspirasjonen kommer blant annet fra kjøttprodusentene i Danmark. Danish Crown, som er en av verdens største eksportører av kjøtt, har en omsetning på flere titalls milliarder kroner og 25.000 ansatte. Felles for mange av de enorme kjøttprodusentene er at de alle har høy grad av kontroll med råstofftilførselen, blant annet gjennom langsiktige kontrakter med bøndene. 

Utvalgsleder Ragnar Tveterås vedgår at det er radikale grep han har kommet med. 

– Vi har en full pakke som vi foreslår, en pakke som det er opp til en politisk prosess å avgjøre skjebnen til. Tiltakene vil i seg selv være vanskelig å reversere dersom de blir gjennomført. Du går ikke tilbake til det gamle regimet som ble etablert under helt andre forutsetninger enn de vi har i dag, sa han til NTB i etterkant av lanseringen.

Produsentene positive

Norway Seafoods sliter. I tredje kvartal 2014 fikk selskapet et driftsresultat på minus 7 millioner kroner på en omsetning på 346 millioner. Problemet er, ifølge konsernsjef Thomas Farstad, at det er lite tilgjengelig fisk og raskt stigende råvarepriser som skviser foredlingsleddet.Han er positivt til utvalgets rapport. 

Mens fiskerne tror forslagene vil styrke finansaktørene, ser Farstad annerledes på det. Som han forklarte det til NRK: «Det er først og fremst en mulighet for hele verdikjeden til å jobbe mye bedre sammen. Det er bedre om aktørene, og ikke politikerne bestemmer hvordan fisket skal gjennomføres, hvor fisken skal landes, hvilke produkter som skal lages».

Mindre kontroversielt enn å endre næringsstrukturen, men trolig også ganske effektivt, er satsing på automatisering. Norway Seafoods har gjennomført industriell testing av flere nyvinninger innenfor produksjonsteknologi med positive resultater, og planlegger for investeringer i løpet av 2015. I Hammerfest har selskapet startet arbeidet med å tilrettelegge fabrikken i Forsøl for automatisert filetering.

Markedet for hvitfisk ligger milevis bak markedet for laks på dette området. Men hvitfisk-folket kommer nå sakte etter: I fjor utviklet forskere ved Sintef, med støtte fra Nordic Innovation, fiskebeinfjerneren APRICOT som kan fjerne det notorisk vanskelige nålebeinet i en del hvit fisk. 

En utfordring med robotifisering av fiskeforedlingen har vært at fisken fra havet kommer i mange forskjellige størrelser. Det gjør at man har måttet utvikle avanserte sensorer for å kutte hver fisk på en økonomisk forsvarlig måte. 

Problemet er, ifølge Sjømatutvalget, at vellykket automatisering krever stordrift og vertikal integrasjon, altså at fiske og foredling foregår i samme selskap. 

Professor-skepsis og protest-tenketank

– Hvor er dokumentasjonen? spør professor ved fiskerihøyskolen ved UiT, Torbjørn Trondsen. Han tror konsekvensen av de regelendringene Sjømatutvalget har foreslått vil føre til en betydelig konsentrasjon av fiskerettigheter og at fordelingen av verdiskapning vil gå til færre fiskere og fiskevær.

At Island lykkes bedre i å selge saltet torsk til det spanske markedet enn Norge, noe Trondsens egen forskning har vist, skyldes ikke stordrift, men markedstilpasning og felles kvalitetsstandarder. Det skriver han i en kronikk på nettstedet iTromsø, der han også legger frem sine egne forslag til tiltak: Endring av kvoteåret, reduksjon av svingningene i kvotene fra år til år og fordeling av kvotene til de fangstredskapene som gir best kvalitet.

Denne uken var han sammen med andre aktører fra akademia og fiskeflåten med å starte tenketanken Kystsmia, som er etablert etter initiativ av Norsk Kystfiskarlag.

– Det er en protest mot fiskerimyndighetene som bevisst styrer premissene for debatten i en retning som vi mener ikke er i tråd med hva Stortinget har bestemt, sier han.

Kystsmia har ambisjoner om å sloss for kystsamfunnet i lang tid.

Massiv kritikk

I et forsøk på å komme flodbølgen av misnøye i møte, skriver utvalget at det forutsettes at fremtidige reguleringer skal sikre norsk eierskap til fiskeressursene, og at det skal settes grenser for hvor mye en aktør kan eie av kvoter. Men det har ikke stilnet kritikerne, som siden rapporten ble lagt frem har ropt i kor at forslagene bare vil omfordele overskuddet i næringen fra fiskerne til fiskekjøperne. Det er spesielt forslagene som omhandler deltakerloven og den ferske fiskesalgslagsloven som har satt sinnene i kok. 

Venstresiden frykter at fellesskapet skal miste råderetten over fiskeressursene. Om det høres kjent ut, er det fordi Høyesterett i 2013 med ni mot åtte stemmer avgjorde at staten ikke handlet i strid med Grunnloven, da de rødgrønne i 2007 innførte en forskrift som gjorde tildelte fiskekvoter tidsbegrenset. Høyresiden tok det som et tap. I regjeringserklæringen har Høyre og Frp gått inn for det motsatte, nemlig at kvotene skulle vare for evig.

Fiskeripolitisk talskvinne for Ap, Ingrid Heggø, mener utvalget åpner for at utenlandske selskaper kan kjøpe norske fiskekvoter. 

Hun har tidligere fått Stortingets utredningssekssjon til å utrede konsekvensene av en endring i deltakerloven. Konklusjonen var klar: Enhver endring vil åpne for utenlandsk eierskap i norsk fiskeflåte.

– Kravet om at kun aktive fiskere kan eie kvoter, og krav om aktivitetsplikt, var ikke en del av EØS-avtalen fordi dette har vært en del av den nasjonale fiskerilovgivningen i flere tiår. Endres disse mener jeg at EU gjennom EØS kan kreve å få kjøpe kvoter på linje med norsk industri, sier Heggø til Lofotposten.

Gått i skyttergravene

Fiskeriorganisasjonene er fortsatt ikke klare med sine høringsuttalelser. Det er heller ikke Geir Ove Ystmark i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL). Han er likevel klar på at bransjen må vurdere forsalgene seriøst.

– Vi må tørre å gjøre endringsgrep, sier han. 

Ystmark viser til at mange av forslagene til utvalget allerede ble innført for laksenæringen av Ap-minister Oddrun Pettersen så tidlig som i 1989-90. 

– Da havbruksnæringen åpnet for vertikal integrasjon, samling av konsesjoner i et selskap og avvikling av råfiskloven som inntil da også omhandlet lakseoppdrett, turte Pettersen å gjøre seg upopulær, sier han.

FHL skal nå ta en intern debatt om hvordan og hvor raskt sjømatnæringen bør endres. 

– Vi må ikke gå i skyttergravene så tidlig at vi skyter ned alle velbegrunnende forslag uten å ha sett skikkelig på materien, avslutter han, og retter med det et spark til enkelte av sine kolleger. 

En som umiddelbart føler seg truffet, er leder for Kystfiskarlaget, Arne Pedersen. Han frykter at kystsamfunnene skal bli skadelidende dersom kvotene blir fritt omsettelige ved tilsidesetting av deltakerloven.

– Dette er de samme argumentene som vi har hørt utallige ganger, det er ikke rart at vi går i skyttergraven, sier han. 

Pedersen har problemer med å akseptere argumentet om at sjømatprodusentene får høyere lønnsomhet hvis de får eie kvoter. 

– Det er grenser for hvor mye du kan øke lønnsomheten. Det kommer jo an på betalingsvilligheten til forbrukeren, alt annet blir jo et fordelingsspørsmål mellom aktørene i verdikjeden, sier han. 

I dag er det såkalte førstehåndsmarkedet for pelagisk fisk, altså makrell og annen fisk som lever i de øverste havlagene, på rundt 15 milliarder. Dersom industrien med tilgang på mye kapital får kjøpe kvoter, må innsparingene skje et sted. Det mest nærliggende er at fartøyene og fiskerne blir sittende igjen med mindre. 

Vanskelig fremtid i Stortinget

Etter planen skal fiskeriminister Elisabeth Aspaker legge frem en stortingsmelding i løpet av året. Det ligger antagelig ikke an for at Stortinget vil gå inn for endringer i Deltakerloven og den ferske Fiskesalgslagsloven. Ap, Sp og SV er mot. Krf har mye støtte i små kystsamfunn, og Venstre har uttrykt skepsis. 

Fiskeripolitisk talsmann i Venstre, Pål Farstad, viser til egen kronikk fra forrige uke i Fiskeribladet Fiskaren. Der gjentar han at det ikke er stortingsflertall for de mer kontroversielle endringene i utvalgets forslag. Med det mener han at dersom fiskesalgslagslov og vertikal integrering blir hovedtema, er debatten dømt til å foregå fra skyttergravene. 

Han peker på at det er viktig å legge de mest kontroversielle sakene til side, og gi plass for at andre viktige forslag kan diskuteres på en konstruktiv måte. 

Totalkapitalrentabilitet (3 års glidende gjennomsnitt, 2011). Lønnsomheten svinger år for år, men tørrfisken (figur til venstre) kaster i snitt mer av seg enn saltfisk. Laksenæringen (figur til høyre) har mye høyere lønnsomhet enn villfisknæringen Kilde: Sjømatutvalget 2014

Totalkapitalrentabilitet (3 års glidende gjennomsnitt, 2011). Lønnsomheten svinger år for år, men tørrfisken (figur til venstre) kaster i snitt mer av seg enn saltfisk. Laksenæringen (figur til høyre) har mye høyere lønnsomhet enn villfisknæringen Kilde: Sjømatutvalget 2014

Sjømatalliansen

I stedet for å endre næringens struktur, viser Farstad heller til den nyopprettede Sjømatalliansen som en mer farbar lei for de som ønsker å gi næringen bedre kår. Sjømatalliansen ble etablert i august 2014, som et interessefellesskap mellom organisasjonene i fiskeri- og havbruksnæringen. Hovedmålet er å redusere handelsbarrierne som møter norsk fiskeeksport i EU. 

Erling Holmeset i Fiskarlaget forklarer at alliansen ble til fordi man opplevde at skiftende regjeringer over mange år, på tross av høyt ambisjonsnivå, ikke klarte å prioritere næringens interesser i Europa på en tilfredstillende måte. 

– Vi må være tøffere og jobbe mer målrettet når mulighetsrommet faktisk er der, sier han. 

Holmeset liker ikke dagens utvikling. Både Chile og Canada har fått bedre betingelser for fisken sin i EU enn Norge. Med den nye frihandelsavtalen mellom EU og USA, vil også USA få lavere barrierer, tror han. 

– Vi opplever også at å ta opp saker i verdens handelsorganisasjon WTO har dårligere effekt. WTO leverer rett og slett ikke på frihandelsmandatet sitt lenger, sier han.  

Fiskeriministeren har møter med EU denne uken. I en drøfting av situasjonen med Tysklands fiskeri- og landbruksminister, Christian Schmidt mandag, foreslo hun at EU må senke tariffbarriere på norsk fisk som mottytelse for høyere norsk EØS-avgift. 

Sjømatutvalget foreslår:

• Dedikerte FoU-programmer
• Fortsatt generisk markedsføring
• Markedsadgang for sjømat må prioriteres foran landbruksinteresser
• Styrking av bestandsestimering for å redusere bestandssvingninger
• Gi fiskeindustrien adgang til å eie fiskekvoter
• Myke opp dagens begrensninger i hvilke teknologi som er tillatt å benytte
• Oppheve dagens begrensninger i kvotetak per fartøy, ressursrentebeskatning bør vurderes
• Fjerne leverings- og bearbeidingsplikt. Flertallet vil fjerne aktivitetsplikt
• På sikt opprette nøytral markedsplass for førstehåndssalg av villfisk
• Gi mulighet for jevn vekst innen havbruk
• Sesongutjevnning gjennom kvotefleksibilitetsordninger
• Økt koordinering av tilsynsmyndigheter
• Regelverkharmonisering internasjonalt