Rør om Støre

Mediene og opinionen er naturlig nok emosjonelt og ideologisk høyladet etter terroren i Frankrike. I en slik situasjon er det sikreste å bare ha en tanke i hodet for politikere som skal uttale seg. Statsminister Erna Solberg har kommunisert behovet for å verne om våre verdier og retten til ytringsfrihet. Alle er enige i det hun har sagt. 

I Klassekampen følger Hadija Tajik, lederen for Stortingets justiskomité, opp i samme spor og sier hun kjenner nordmenn som opplever vold fordi de ytrer seg offentlig og at hun er urolig for de frie ytringene i framtiden. Hvis ikke staten kan garantere for ytringsfriheten, er den ikke reell, sier hun. Hvordan den garantien skal kunne se ut, sier hun ikke noe om.

Jonas Gahr Støre kunne selvsagt valgt å si som Solberg og Tajik. Hvis han hadde framstått som sjokkert og opprørt og sagt «nå må vi kjempe som løver for ytringsfriheten» hadde alle vært fornøyd. Da ville Støre framstått på en annen måte enn han gjorde i 2005 da Norge ble rammet av karikaturstriden. I 2005 ble han kritisert for at han marginaliserte Vebjørn Selbekk som publiserte Muhammedtegningene i Magazinets som han var redaktør for.

I 2005 hadde Støre to tanker i hodet samtidig. Han forsvarte Selbekks rett til å trykke tegningene, men det ble skapt en inntrykk av at det ikke var lurt, for ikke å si ansvarlig å gjøre det. I flere muslimske land er mediene kontrollert av staten. Det var det maktpåliggende for Støre å få fram at norske myndigheter ikke sto bak publiseringen.

Kineserne

I en situasjon hvor norske ambassader ble angrepet, hadde Støre og regjeringen behov for å roe ned situasjonen. Enhver utenriksminister ville i en slik situasjon forsøkt å balansere ulike hensyn. Det er samme problematikk vi står overfor når det gjelder Kina. Kineserne stiller regjeringen til ansvar for hvem som får Nobels fredspris. Her har ikke regjeringen lykkes med å forene to hensyn, å forbedre forholdet til Kina og holde på Nobelkomiteens suverene rett til å gi fredsprisen til hvem de vil. Da storting og regjering ikke ville møte Dalai Lama i fjor, ble det tolket som om man logret for kineserne, sviktet Nobelkomiteen og pakket vekk ytringsfriheten.

Jonas Gahr Støre mener han forhindret vold med å uttale seg som han gjorde i 2005. Det tror vi han har rett i. I ettertid innser han at noen av de «talepunktene» Utenriksdepartementet sendte ut kunne vært formulert på en annen måte. Støre sier videre til Dagens Næringsliv at han etter terroren «forstår godt at andre medier trykker karikaturene og at det er et viktig uttrykk for å ta markert avstand fra den uakseptable voldsbruken». Støre kunne gitt seg der, men på spørsmålet om det er viktig å stå opp for retten til å drive blasfemi, svarer Søre nei.

– Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet. Det er verken et ideal å ytre seg på en måte som krenker eller et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes blasfemisk. Det er et ideal å forsvare ytringsfriheten, sier Støre.

Det er ikke vanskelig å forstå hva Støre mener, men det er mulig å misforstå hvis man vil bruke misforståelsen til å ramme en politisk motstander. Trine Skei Grande, leder i Venstre, gripe anledningen ­begjærlig.

– Uttalelsen er skremmende. Terroristene kan lene seg tilbake og si. Det funket, uttalte hun til DN sist helg. En overreaksjon de lux.

Redaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende og Per Edgar Kokkvold sier til Klassekampen at angrepet i Paris trolig ikke ville skjedd hvis flere medier hadde trykket Muhammed-karikaturene i 2005. Dette må kunne kalles avlevering av temmelig avanserte profetier. Som om Vesten skulle bli vaksinert mot terror ved at mediene intensiverer publisering som muslimer opplever som blasfemiske?

Ytringsfrihet er pressens spesialøvelse. I denne saken bør vi utvide perspektivet betraktelig. Dagsavisens korrespondent i Midtøsten, Roger Hercz, er på sporet når han skriver at «Paris-angrepene ikke først og fremst er en kamp mot ytringsfriheten, men at det dreier seg om å ta krigen til Europa».

Å skape mest mulig rør rundt Støres retorikk, er en avsporing av debatten. Støre har ikke sagt noe som kan tolkes i retning av at han vil innskrenke ytringsfriheten. Hans poeng er at ikke enhver som ytrer seg på en måte som andre opplever krenkende skal kunne innkassere støtte fra ledende politikere.

Støre fastholder retten til å krenke, men klapper ikke i hendene hver gang noen gjør det.

Vi bør være opptatt av de store spørsmålene, ikke Støres retorikk som denne gangen ikke var spesielt opplysende. Men å gjøre ham til en som svikter i forhold til Vestens verdier, er et eksempel på hvor provinsielle og navlebeskuende den politiske debatten i Norge kan bli.

Medieskapte ytringsfrihetsdebatter i redaktørers spesialøvelse. Men da må debatten ha et skikkelig innhold. Denne gangen handlet det om lysten til å ramme Støre.