Kontrollkomiteens maktesløshet

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite sa før jul de ville til bunns i hva som har skjedd i det russiske teleselskapet Vimpelcom, som etterforskes for korrupsjon. Den redegjørelsen næringsminister Monica Mæland hadde gitt, var ikke god nok.  

Telenor kontrollerer 43 prosent av selskapet og staten eier 54 prosent av Telenor. Konsernsjef i Telenor, Jon Fredrik Baksaas har sittet i styret i Vimpelcom i flere år, men gikk ut av styret etter at korrupsjonsanklagene dukket opp igjen seint på høsten i fjor.

Telenor har nulltoleranse for korrupsjon. Mye tyder nå på at Vipelcom er involvert i korrupsjon i Usbekistan. Selskapet blir for tiden etterforsket av nederlandske, svenske og amerikanske myndigheter. Da påstanden om korrupsjon ble kjent for første gang, fikk daværende justisminister Trond Giske forsikringer fra Telenor om at ingen ting tydet på at Vimpelcom hadde utbetalt bestikkelser. Overfor Mæland har Jon Fredrik Baksaas fremholdt at han har gjort det han har kunnet som styremedlem for å sørge for at selskapet ikke vikles inn i korrupsjon.

Taushetsplikt

Før helgen sendte Jon Fredrik Baksaas og styreleder Svein Aaser et brev til kontrollkomiteen der de gjorde oppmerksom på at de ikke ville bryte sin taushetsplikt når de skulle møte til høring i dag. Det mente komiteen var å vise manglende respekt for Stortinget. Senterpartiets Per Olaf Lundteigen gikk lengst i kritikken, og antydet overfor Klassekampen at hele ledelsen i Telenor kunne bli skiftet ut dersom de ikke besvarer spørsmålene.

Komiteen hadde på forhånd fått utstyrt seg med en juridisk vurdering fra professor Mads Andenæs som konkluderer med at Telenor ikke kan bruke taushetsplikten for ikke å informere. Han skiller mellom den informasjon man gir til en statsråd og til offentligheten.  Jusprofessor Beate Sjåfjell sier til Klassekampen at taushetsplikten brukes som en avledningsmanøver overfor Stortinget.

Andenæs og Såfjell mangler ikke juridiske kunnskaper som fungerer utmerket på kontoret. I politikkens verden er det andre lover som gjelder – og i næringslivet fortoner også verden seg annerledes. Dette vet jusprofessor på BI, Tore Bråthen, mye om.

– Den norske stat har ikke noe krav på å få informasjon om hvordan Telenor-sjefene opptrer som styremedlemmer i Vimpelcom, sier han til Klassekampen. Førsteamanuensis Morten Kinander ved BI peker på kravet om likedeling av informasjon. Det må sendes børsmelding dersom sensitiv informasjon skal offentliggjøres.

– Det er vanlig at det i store selskaper er en styreinstruks som inneholder taushetsbestemmelser. Å bryte denne medfører erstatningsansvar fra selskapet og deres aksjonærer, hvis det fører til tap og skade for selskapet, sier han til Klassekampen.

I mulige straffesaker skal dessuten aktører være meget forsiktige med å komme med opplysninger som kan påvirke etterforskingen. Dette har også Kontrollkomiteen glemt i farten – drevet fram som de er av sin tenking om egen fortreffelighet.

Men da Baksaas fikk ordet, innledet han med å si at han kunne legge taushetsplikten til side. Det må tolkes som uttrykk for velvilje overfor komiteen. Prinsippet har Telenor ikke gitt seg på. Baksaas har imidlertid skapt et problem for Monica Mæland. Hun har akseptert at hun ikke kan kreve at noen bryter sin taushetsplikt. Det har ikke kontrollkomiteen akseptert.

Å bryte taushetsplikten er i regelen er uetisk handling. Det bør ikke Stortinget oppfordre til. Skal en bryte taushetsplikten, må man ha en aktverdig grunn. Baksaas sier ikke at han har brutt noen taushetsplikt. Han har ikke fortalt noe som er taushetsbelagt.

Det som foregår i kontrollkomiteen er politikk. Stortinget kan ikke foreta seg noe som helst før politiet avslutter sin etterforskning. Det kom da heller ikke noe vesentlig nytt ut av høringen, ikke annet enn at et viktig tema blir satt på dagsordenen.

Etter høringen presterte Abid Raja (V) å konkludere med at «de vet om forhold de ikke vil opplyse om eller så har de bevisst vendt ansiktet bort mens transaksjonene foregikk» og kaller det «graverende og alvorlig». Han påstår i virkeligheten at Telenors ledelse står i Stortinget og lyver. Han nekter tydeligvis å akseptere at de har fortalt det de vet og at Baksaas grep inn da de ble kjent med transaksjonene.

Styreleder Svein Aaser velger å ligge lavt og sier til NTB at det er «veldig synd å ikke bli trodd».

Det skal noe til å meste den hybris og pompøsitet som preger flere av Kontrollkomiteens medlemmer. Telenor-ledelsen må selvsagt late som om de deltar på noe viktig. De deltar i virkeligheten i et politisk spill.

At Stortinget utstyrer seg med juridisk bistand for å utøve sin virksomhet, er et nytt eksempel på hvordan politikken viker plass for jusen. Hvis Telenor ønsker det, kan de klaske i bordet en juridisk betenkning som gir dem full støtte. Det vil ikke Telenor gjøre, for det vil bli oppfattet som om de legger seg ut med Stortinget.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har i virkelighet utfordret den juridiske ekspertise i departementet som statsråd Mæland lener seg på. Det skal mye til før Høyre vil kritisere sin egen statsråd for å misforstått hva taushetsplikten til styremedlemmer betyr i forhold til en eiergruppering. Her kan de få problemer med å skille snørr og barter – jus fra politikk.

Stortinget kan neppe mene at de har rett til å få vite noe som ikke en statsråd kan få vite. Derfor må regjeringen og Stortinget må bli enig. Vi kan ikke ha en juridisk om taushetsplikt i forvaltningen og en annen i Stortinget.

Det er grunn til å minne om striden rundt kundelistene til Sylvi Listhaug. Også her ble det forlangt at hun skulle bryte sin taushetsplikt. Det gjorde hun ikke, og det kan ikke politikere kreve. Det de kunne kreve var at offentlige kunder ikke hadde rett til å skjule seg bak taushetsplikt. Det er noe annet. Listhaugs kundelister er fortsatt hemmelige.