Solberg fjerner seg fra målet

Høyres leder viste både før og etter at hun ble statsminister en imponerende vilje og evne til å bygge en bærekraftig allianse i norsk politikk. I hele fireårsperidoen fra 2009 til 2013 terpet hun inn budskapet om at Høyre ville bygge en bredest mulig regjeringskoalisjon. Da hun ble statsminister, fikk hun Frp, Krf og Venstre til å samarbeide så godt at det nesten ble en firepartiregjering. Istedet fikk hun en samarbeidsavtale med en miks av frihet og forpliktelser som så perfekt ut. Venstre og KrF fikk ikke totalansvar for regjeringens politikk, men de fikk gjennomslag for mange enkeltsaker som du kunne skryte av. Fremskrittspartiet kunne fortelle sine velgere rett ut at det var støttepartiene som gjorde det umulig å føre en mer offensiv Frp-politikk.

Sprukken idyll

Idyllen sprakk 8. oktober. Da regjeringen la frem sitt budsjettforslag for neste år, viste det seg at samarbeidsavtalen også var en konstruksjon som nærmest oppfordret de fire samarbeidspartiene til å snakke stygt om hverandre. Venstre og Krf hadde ingen insentiver for å snakke om de bra forslagene - all oppmerksomhet ble styrt mot det som ikke var bra. De to støttepartiene ble akkurat som de andre opposisjonspartiene, og dermed ga de en autensitet til opposisjonens kritikk som var ny. I alle år har det vært opposisjonens rolle å kritisere et budsjettforslag. Det er i en stor grad blitt betraktet som spill. Men når støttepartiene fremmet den samme kritikken, ble det oppfattet som alvor.

Høyre og Frp forholdt seg stort sett rolig i offentligheten, men i partiorganisasjonene og i Stortingets korridorer oppsto det misstemning. Noen oppfattet støttepartienes kritikk som dolkestøt i ryggen.

Svakheter

Samarbeidsavtalen viste denne høsten så store svakheter at det er vanskelig å tro at den kommer til å vare lenge. Men det forutsetter at det finnes bedre alternativer, og det gjør det kanskje ikke. Eller for å si det mer presis: Oppfatningene i de fire samarbeidspartiene om alternativer spriker. I Krf og Venstre er det folk som både ivrer for å gå inn i Erna Solbergs regjering og det er representanter som vil fristille seg og åpne for en reell opposisjonsrolle. I Frp er det noen få som allerede nå vil ta partiet ut av regjering, mens det er andre som vil ha støttepartiene inn og atter andre som synes det er bra at Krf og Venstre blir stående utenfor.

Resultatet kan bli at de fire samarbeidspartiene flikker litt på den avtalen de har og så fortsetter som før – ikke av entusiasme, men på grunn av mangel på samlende alternativer. Da kan Erna Solberg vinke farvel til målet om å stille til valg i 2017 som leder for en firepartiregjering. Hvis hun i tillegg fortsetter den politiske linjen fra det første året, virker det usannsynlig at hun får fornyet mandat av velgerne. Og er det én ting dagens statsminister har vært tydelig på, så er det at det er nødvendig med åtte år i regjering for å få til store endringer i landet.

Forbehold

Et så langsiktig politisk varsel fordrer selvfølgelig en rekke forbehold: For det første kan regjeringens politikk virke så bra og så raskt at velgerne strømmer tilbake. Det kan innen tre år bli en knoppskyting av nye bedrifter, nye rekorder i jobbskaping, suksessrike kommunesammenslåinger og en fornyet og forenklet styring av sykehusene.

Om ikke det skjer, kan utviklingen i og mellom støttepartiene hjelpe Solberg. Fremskrittspartiet kan gå samme vei som SV gikk. Høyre kan overta de aller fleste av partiets velgere og dermed fremstå som et enda mer troverdige styringsparti enn i dag. Venstre og Krf kan la seg tvinge til å velge side, og da vil usikkerheten om regjeringsalternativer forsvinne – uansett hvilken side partiene faller ned på.

Så mye kan skje at det fortsatt er grunnlag for regjeringsstrategenes nær sagt evige optimisme. Selv om meningsmålingene viser at hver femte av Frps og Høyres velgere har forsvunnet i løpet av to måneder, tror statsråder og rådgivere oppriktig at det kommer til å snu. For deres del er det å håpe at de ikke lar optimismen skygge for analysen av hva som gikk galt i høst.

I Høyre og Frp virker det som om det er én forklaring som deles av nesten alle. Det var dumt å forsøke å fjerne småbarnstillegget for uføre. Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson anklages for å ha satt dette inn i budsjettet uten å gi noen varsler til omverdenen om at det var kontroversielt. I ettertid så alle at det var et vesentlig bidrag til historiefortellingen om at denne regjeringen tar fra de fattige og gir til de rike.

Anklagene

Anklagene mot Eriksson følges gjerne opp med påstander om at regjeringen denne høsten var så dårlig til å kommunisere. Men hvordan skulle man egentlig ha gått frem for å kommunisere kutt i satsene på formuesskatt? De gir størst skattelette for dem som betaler mest skatt. Det kan ikke skjules, og det må man forvente at mediene blåser opp. Alternativet var å droppe lettelser i formuesskatten, eller bare å øke bunnfradraget. Men det ville ha vært et kraftig løftebrudd.

Og her er paradokset: Løftene i valgkampen om at Høyre og Frp ville gi skattelettelser var kanskje det som bidro til valgseier. Mange velgere trodde på budskapet om at skattelette var bra for verdiskapingen. Det tror de samme velgerne fortsatt, men nå ser de også skattelettelsenes bakside. Det blir mindre penger å bruke til andre gode formål. Realiseringen av valgkampløftet fører dermed til at denne velgergruppen setter seg på gjerdet eller går over til Arbeiderpartiet.

Det kan ikke Erna Solberg gjøre noe særlig med. Hun er bundet opp av sin egen valgkamp – i hvert fall var hun det i år.