Regjering på ­gyngende grunn

Erna Solberg oppsummerte denne uken regjeringens arbeid det siste halve året. Hun gir inntrykk av at hun har kontroll og avviser at regjeringen har problemer med samarbeidet med KrF og Vestre. Hun ønsker seg en noe roligere tone i debatten mellom de borgerlige, men det avgjørende er at de finner løsninger til slutt. Hun viser til at hun har vært så lenge i politikkens verden at hun vet at en ikke kommer i mål før på overtid i viktige forhandlinger og etter en god del støy. Det er normalt.

Hun lar seg heller ikke vippe av pinnen av dårlige meningsmålinger. Hun viser til at det går opp og ned og at det kan svinge fort. Ingen grunn til bekymring, sier hun. Hun vil gi inntrykk av å ha kontroll. Det er ikke sikkert hun sier noe annet på kammerset engang. Solberg har også erfart å være i bunnen av bølgedalen. Sterke krefter i partiet arbeidet for at hun skulle trekke seg som leder i Høyre i 2009 da partiet ikke hadde mer enn rundt halvparten av den oppslutningen de har i dag. Så snudde det. I 2013 ble «Erna stjerna». Redaktør Trygve Hegnar, som i 2009 skrev at hun burde trekke seg som leder, har det siste året berømmet henne for å være en samlende, framtidsrettet og modig leder.

Storhetstiden

Erna Solbergs storhetstid som politiker var i fjor høst. Hun beholdt denne posisjonen langt inn i 2014. Når det kom spørsmål om det ikke gikk vel smått med å få endret Norge i riktig retning, kunne både hun og Siv Jensen henvise til «bare vent til vi legger fram statsbudsjettet for 2015». Det ble skapt skyhøye forventinger. Endelig skulle landet få blå-blå politikk.

Da Solberg og Jensen la fram statsbudsjettet, struttet de av selvtilfredshet og pågangsmot. Ganske snart endte budsjettet opp som en ulykke for regjeringen. Dette hadde fint lite med kommunikasjon å gjøre. At regjeringen gjerne vil at det skal handle om det, er forståelig. Saken er at en relativ stor gruppe velgere som stemte på Frp og Høyre er i ferd med å si nei til regjeringens politikk.

Dette er budskapet til Erna Solberg fra velgerne i høst. Solberg har vanskelig for å ta det til seg. Hennes styrke er å holde fram som planlagt. Hun tåler motvind. Kritikk preller av på henne. Erna Solberg er en skipper som kan styre ei skute gjennom uvær og brenninger.

Da Erna Solberg møtte redaktørene i Oslo-avisene for et par uker siden, ble hun intervjuet av NRKs Ingunn Solheim. Solheim spurte Solberg flere ganger om hvorfor hun ikke var mer opptatt av følelser og stemninger blant velgerne. Solberg svarte at hun var opptatt av å gjennomføre det programmet hun var valgt på, og at det er en politikers oppgave å vurdere om det er saklig grunnlag for stemningene hos folket. Hun brukte vårens store aksjon mot legers rett til å reservere seg mot å henvise til abort som eksempel. Erna Solberg sa at argumentene om at abortloven kunne bli uthulet ikke holdt mål. Hun ville ikke jatte med og ri på en stemningsbølge. Erna Solberg er ikke ute etter å score billige poenger. Hun er ingen populist. Hun vil være en iverksetter av politiske programmer.

Ikke et siv

Om Erna Solberg og Siv Jensen fortetter med foreslå en reduksjon i formuesskatten i budsjettet for 2016, vil Ap kunne kjøre en ny runde på at regjeringen gir skattelette til de rikeste. Regjeringen klarer ikke kommunisere redusert formueskatt bedre neste år enn de har klart i år.

Erna Solberg er sannsynligvis såpass kald og rolig at hun ikke legger opp til noen snuoperasjon når det gjelder politisk innhold, kun bedre kommunikasjon. Det vil neppe hjelpe regjeringen til bedre oppslutning blant velgerne.

Flere av statsrådene kjører samme linje. Den som kommer i det sterkeste krysspresset neste år, er Siv Jensen. Frustrasjonen stiger i eget parti og hun har ikke særlig handlingsrom som finansminister til å drive markering av fanesaker for Frp.

Sylvi Listhaug er også i stand til å styre i motvind. Det ser ut til at hun klarer på sette spor etter seg i norsk landbrukspolitikk. Om det står strid rundt Listhaug, taper ikke Frp stemmer på det.

Jan Tore Sanner ser ut til å være godt i gang med kommunereformen. Han har møtt mindre mostand enn en kunne vente. Tiden er tydeligvis inne for å gjøre enn del endringer i kommunesektoren.

Kompromisser

Både Thorild Widvey, Solveig Horne, Bent Høie og Anders Anundsen har omstridte saker på sitt bord og kan vente seg tøffe runder med opposisjonen neste år. I utgangspunktet håndterer Høie og Anundsen velgersensitive saker, men stalltipset er at de vil klare å finne fornuftige kompromisser i Stortinget.

Arbeids -og sosialminister Robert Eriksson er i ferd med å bli regjeringens mest omstridte minister. Han vil pådra seg en generalstreik for de endringene i Arbeidsmiljøloven som han legger opp til. Endringene er ikke spesielt omfattende, men fagbevegelsen har bestemt seg for gi Eriksson kalde føtter. De bruker en sterkt emosjonelt ladet argumentasjon. Det kan likne litt på rgumentasjonen mot reservasjonsretten. Og den slags har Solberg ikke sans for. «Stå løpet ut», er nok den oppfordringen hun gir Eriksson på kammerset.

Det er ikke sikkert regjeringen taper på å utfordre fagbevegelsen på endringer i Arbeidsmiljøloven. Regjeringens problem er at de i disse Piketty-tider fører en politikk som et økende antall velgere mener vil gi økte forskjeller mellom folk.