Statsministerens asyltabbe

Foreløpig lukter det ikke statsrådsblod, men regjeringen har mye trøbbel i vente. Etter at Bergens Tidende (BT) for snart tre uker siden kom med den første avsløringen om uttransportering av såkalt lengeværende asylsøkerbarn, er det kommet stadig nye opplysninger som stiller både politiet og regjeringen i et dårlig lys.

Komplisert

Saken i seg selv er så politisk komplisert at det er nødvendig med en kort bakgrunn: Da regjeringspartiene fikk støtte fra Krf og Venstre til å danne regjering, ble det enighet om at man skulle lage en egen asylavtale der Frp fikk gjennomslag for noen innstramninger, mens støttepartiene sikret en mer liberal politikk overfor de asylsøkerfamiliene som har vært her så lenge at barna har fått en sterk tilknytning til det norske samfunnet.

Akkurat hvordan regelverket skulle mykes opp, skulle det forhandles nærmere om, og det har man gjort – i et helt år. Den endelige avtalen kom i boks sent på kvelden forrige fredag. Mens man ventet på en forhandlingsløsning er det mange ganger i Stortinget blitt stilt spørsmål om hva politiet gjør i ventetiden. Justisminister Anders Anundsen har hver gang sagt at han har endret sin instruks til politiet og han har gitt inntrykk at han ved hjelp av denne endringen har sikret at lengeværende barn ikke blir sendt ut.

Rabalderet

Det politiske rabalderet startet da BT kunne fortelle at Politiets Utlendingsenhet (PU) ikke oppfattet at det var kommet noen nye styringssignaler. De viste til at det i prioriteringsskrivet fra Politidirektoratet fortsatt sto at lengeværende asylsøkerfamilier skulle prioriteres når man valgte hvem som skulle uttransporteres. Politidirektoratet hadde rett og slett ikke fått med seg at justisministeren hadde endret sin instruks. Det kan forstås. Ministeren fjernet ordet «lengeværende», men behold beskjeden om at barnefamilier skulle prioriteres. Det var fortsatt viktig for ham at barnefamilier som fikk avslag på asylsøknaden ble sendt hjem igjen fort. I tillegg ga ministeren klar beskjed til politiet om at han ville ha et økt tempo på utsendelsen av asylsøkere.

Dobbeltkommunikasjon kalles slikt: Justisministeren har ikke sagt klart og tydelig til politiet at barn som har vært her i et visst antall år skal få bli i påvente av det nye regelverket. Det har han bare antatt at politiet har fått med seg på bakgrunn av den offentlige debatten og fjerningen av ett ord i et styringsbrev.

Det ene ordet «lengeværende» er viktig, og det er hevet over enhver tvil at Politidirektoratet gjorde en feil da det ikke oppdaget endringen. Men er feilen så stor at det er riktig av statsministeren offentlig å si at hun her har sett et eksempel på dårlig ledelse?

Det var det Erna Solberg gjorde i Stortingets spontanspørretime forrige onsdag. Hun skjøv all skyld over på Politidirektøren, samtidig som hun fortsatte sin politiske dobbeltkommunikasjon: Uttransporteringen av asylsøkere skulle nemlig fortsette som før. Kravene om å vente på det nye regelverket ble kontant avvist.

Da er det kanskje ikke så rart at Politiets Utlendingsenhet fortsatte uttransporteringer også i de ukene det var rabalder i Stortinget, og at de hevdet at det ikke var foretatt noen utsendelser som var i strid med vedtatte regler. Politidirektøren har også etter hvert endt opp med at den skriftlige feilen ikke har ført til noen gale handlinger. Hans konklusjon om at «styringssignalene fra departementet er blitt forstått og fulgt», vitner ikke om en særlig skyldbetynget sjef.

Dobbeltkommunikasjonen

Dobbeltkommunikasjonen er det først og fremst justisminister Anders Anundsen som må svare for. Opposisjonen i Stortinget kommer til å kjøre ham hardt, men den vet samtidig at denne saken ikke er vanskelig for justisministeren i offentligheten. Hans mandat fra Frp-utvelgerne er å få sendt ut flere asylsøkere. Hittil i år har politiet send ut godt over tusen flere enn i fjor. Dette er et tall Anundsen vil minne om hver gang han får et spørsmål om de lengeværende asylsøkerbarna. Han lykkes.

Erna Solberg, derimot, må svare for sin egen håndtering - ikke først og fremst av asylpolitikken, men av forholdet til politiet. Da hun beskyldte politidirektøren for dårlig ledelse, rippet hun opp igjen i gamle sår. I de to årene som er gått etter at Gjørv-kommisjonen la frem sin rapport om 22. juli, har politiet slitt enormt med troverdigheten. Politikerne har ikke hjulpet til. Først brukte de mye tid på å granske det som ikke fungerte på terrordagen for tre år siden, så har de brukt enda lenger tid på å finne ut av hvordan politiet skal reformere seg. Politiet har i over ett år ventet på beskjed fra regjeringen om sin nye organisering. Justisministeren har stadig utsatt beslutningen. Siste nå er at den skal komme før jul, men i forrige uke sa Anundsen at julepresanger også kan komme etter jul.

Trenger ledelse

I en situasjon der det er så mye som flyter, og der politiet sårt trenger ledelse, er det meget alvorlig at statsministeren sår tvil om sin tillit til politidirektøren. Det var det hun gjorde. I andre sammenhenger kunne man tenke seg at en statsminister enten var såpass raus at hun åpnet for at det faktisk er mulig at det oppstår menneskelige feil selv om ledelsen er god, eller at hun ventet med å uttale seg til alle fakta var kommet på bordet. Det spørs om hun denne uken ville ha erklært at politidirektøren utøvet dårlig ledelse når han selv fastslår at politiet både har fortsått og fulgt de politiske styringssignaler.

Erna Solberg overlever selvfølgelig hun også. Det er ingen som ønsker regjeringskrise nå, og da er det klare grenser for hvor langt stortingspolitikerne kan gå i sin kritikk av statsministeren. Men riper i lakken får hun. Og hun har svekket politidirektørens autoritet.