Piketty vil prege valgkampen 2015

Piketty og boken «Capital in the 21 century» slo ned i norsk offentlig ordskifte med en voldsom kraft tidligere i år. Ikke så rart, kanskje, det er en stor bok: 577 sider med tekst, 76 sider noter og 115 tabeller og grafer.

Ikke alle ekspertene vi har snakket med har lest den. Amazon har gitt matematikeren Jordan Ellenberg materiale til å regne ut at den gjennomsnittlige leseren av Kapital i det 21. Århundre (på lesebrett vel å merke) stopper på side 26. 

De som fortsetter gjennom de neste 551 sidene, får en innføring i flere hundre år med datatung historie. Men som tittelen avslører er boken vel så opptatt av fremtiden som historien.

Etter Pikettys syn skaper kapitalismen sakte, men sikkert mer ulikhet i samfunnet, gjennom en enkel mekanisme: Avkastningen på formue er høyere enn veksten i økonomien. Og siden arbeidsinntekten ikke stiger raskere enn økonomien som helhet, må resultatet bli at forskjellene øker. At forskjellene i USA først nå er på nivå med den såkalte «Guilded Age» rundt forrige århundreskifte, skyldes krigene: De som hadde mest å miste, mistet også mest. Men siden 1945 har ulikheten vokst igjen.

Ifølge Deidre McCloskey, professor i filosofi og økonomi ved Chicago University – en skole kjent for å ha fostret en rekke frimarkeds-tenkere – stammer idéen om at penger har en tendens til å reprodusere seg selv fra Aristoteles. Den gamle greker mente at den mest forhatte personen var ågerkaren, han som bare satt og håvet inn renter på utlån av pengene sine. «Siden har venstresiden alltid vært skeptiske til folk som tjener penger uten å jobbe», skriver McCloskey.

Deidre Mccloskey har en høne å plukke med Pikettys forutsetninger. For at modellen skal beskrive den faktiske verden, er det flere ting man må ta for gitt, påpeker hun. Det første er at bare de rike har kapital og at de faktisk investerer både den og avkastningen av kapitalen hvert år. Det andre er at det etiske målet for samfunnet er å minske forskjellen mellom fattig og rik, og ikke nødvendigvis å heve livskvaliteten for de fattigste – noe som også kan skje med økende ulikhet. 

Når man først har akseptert disse premissene, kan man se nærmere på den etter hvert så kjente matematiske ulikheten som utgjør kjernen i Pikettys argumenter: r > g. Altså at avkastningen på kapital (r) har en tendens til å være høyere enn vekstfaktoren i økonomien (g). 

Problemet, ifølge McCloskey, er at slik har det alltid vært, til alle tider og i alle økonomier – med et hederlig unntak: Kina de siste tiår. Og ulikheten har aldri vokst raskere der enn akkurat nå. Hun synes også det er rart at det er hovedsaklig i Canada, USA og Storbritannia at ulikheten har økt betydelig de siste 60 årene. I Europa og Japan er den økonomiske ulikheten lavere enn for hundre år siden, selv om «r» har vært større enn «g» også her. 

Hun konkluderer med at Pikettys bok er et betydelig bidrag, flott bygget opp, og imponerende gjennomarbeidet, men med feilaktig konklusjon. At den er hyllet av venstresiden skyldes først og fremst at «de endelig har fått en økonom, som siterer russisk litteratur, på deres side».

Uansett om Piketty har beskrevet verden slik den er eller ikke, tror noen av de mest sentrale stemmene i den norske debatten om ulikhet at vi kommer til å høre enda mye mer om Piketty i tiden fremover.

Tas mer på alvor

Professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, Karl Ove Moene, har forsket på økonomisk ulikhet i en årrekke. Han er ikke i tvil om at Piketty har fått stor innvirkning i det offentlige ordskifte i Norge. 

– Debatten om ulikhet startet ikke med ham, men at han har løftet den er åpenbart. Det gjenspeiles veldig tydelig i retorikken, visse typer argumenter går ikke lenger. Misunnelse har forsvunnet fra argumentasjonen. Før var det vanlig, men nå det er ingen som sier at ulikhet handler om misunnelse lenger, sier han. 

Moene forteller om økt vind i seilene for forskermiljøet han er en del av. 

– Jeg har jobbet med dette lenge, men jeg merker at feltet tas mer på alvor nå, sier han. 

En kollega av professor Moene, er Rolf Aaberge, forskningsjef i SSB. Han har selv vært delaktig i forskningen som omtales i Pikettys bok. 

– Har Piketty påvirket fordelingsdebatten i Norge? 

– Svaret på det er både ja og nei. Han har satt veldig tydelig ord på et par kjente fakta fra fordelingsforskningen, nemlig at formuer ser ut til å konsentrere seg og at andelen av inntekt som går til de aller rikeste har økt, spesielt i USA og Storbritannia, men også i Norge. Problemet er at vi jo ikke vet hva som ville ha skjedd dersom boka aldri hadde kommet ut. Men personlig tror jeg ikke man hadde fått den samme diskusjonen om formuesskatten i Norge uten boka, sier han. 

Men Aaberge er på ingen måte skråsikker. 

– Arveavgiften ble fjernet uten noen særlig debatt, og det kan derfor være fristende å vise til at dette skjedde før den engelske utgivelsen av Piketty-boka, legger han til. Og minner om at reglene for verdsettingen av det som skulle arves førte til at det stort sett var vanlige folk som betalte arveavgift, mens de mer velstående betalte relativt lite eller ingenting i arveavgift.

Han tror det  er vanskelig å kommunisere kompliserte skatteendringer til befolkningen, og bruker Scheel-utvalgets forslag som eksempel. 

– Folk flest tror de blir rammet av nye skatter, selv om det bare rammer en liten del av befolkningen. På grunn av store bunnfradrag er jo dette tilfelle med beskatningen av boliger i forslaget til endring av formuesskatten. Derfor vil de fleste boligeiere bli skjermet for formuesskatten, sier han. 

– Piketty er ikke lytefri. Han er for eksempel slumsete i bruken av begrepet «kapital» fordi han ikke skiller mellom kapital og formue i sin diskusjon av hvordan resultatet av verdiskapningen i samfunnet blir delt mellom arbeid og kapital. Derfor er han blitt kritisert for ikke å ta hensyn til at formuesøkningen de siste 20 årene først og fremst skyldes økning i verdien på eiendom og ikke minst boliger – og det er det jo flere enn de aller rikeste som har nytt godt av.

– Jeg synes det viktigste bidraget fra Piketty er hans initiativ til etablering av de historiske dataseriene som viser utviklingen av inntektsandelene til de rikeste i europeiske land, USA og andre OECD-land (se tekstboks). Tilgangen til disse dataene og oppmerksomheten de har fått på grunn av fordelings-boka til Piketty vil helt sikkert bidra til å inspirere flere unge talentfulle forskere til å arbeide med fordelingsspørsmål i framtiden, sier han. 

– Påvirket statsbudsjett

– Han har endret den internasjonale debatten om økende forskjeller. Det gjelder også i Norge, sier Marianne Marthinsen, finanspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet.

Hun mener Piketty gjennom sitt datagrunnlag viser hvem som eier hva, ikke bare hvem som tjener hva. 

– Piketty avkler høyresidens mantra om at økte forskjeller er nødvendig for å sikre fremgang. Tvert imot – når kapital konsentreres på få hender og arv spiller en stadig viktigere rolle, vil motivasjonen til å jobbe hardt, svekkes. «Trickle down»-teorien, om at hvis de rikeste blir enda rikere, så vil de med lite få det bedre, har med Pikettys bok fått seg et alvorlig skudd for baugen, sier hun.

Marthinsen tror dette kan ha påvirket regjeringens forslag til statsbudsjett, hvor hovedsatsingen var kutt i formuesskatten.

At Piketty er populær på venstresiden er kanskje ikke så uventet. Der i gården har man lenge ergret seg over økonomenes økende innflytelse i politikken. Nå har de selv en akademisk rockestjerne å vise til. For motparten har derimot Piketty vært mindre velkommen. 

Terje Breivik i regjeringens støtteparti Venstre var delaktig i budsjettforhandlingene. Han tror ikke Pikettys bok har påvirket budsjettforhandlingene.

– Piketty har unektelig ført til debatt i visse kretser, blant makroøkonomer og lignende. Det har vel kanskje også ført til økt debatt og interesse blant vanlige folk. Men jeg kan ikke si at vi som har jobbet med statsbudsjettet har brukt mye tid på idéene hans, sier han.

Også Høyre er lunkne.

– Spørsmålet om formuesskatten er blitt mer aktuelt i Norge med Piketty. Men han har nok hatt større effekt i andre land hvor inntektsfordelingen er mer ujevn, som i USA og Storbritannia, sier Rolf Erik Tveten, rådgiver for statsminister Erna Solberg.

Han er en av få som faktisk har lest hele boken. 

– Det jeg sitter igjen og lurer på er hvordan han vil skattlegge såkalte passive kapitalister, de som kun tjener penger på arven, uten å straffe de kapitalistene som skaper ny teknologi og innovasjon, sier han. 

Hardest til motmæle har Civita gått. Etter at Pikettys navn begynte å bli omtalt i den amerikanske prateklassen, har tenketanken publisert 19 artikler og rapporter om mannen. 

Fagsjef, Marius Doksheim, tror ikke Piketty vil få langsiktige konsekvenser. 

– Ulikhetsdebatten, både i Norge og internasjonalt, har fått en ny omdreining med Pikettys bok. Den har gitt oppmerksomhet om utviklingen, og inneholder interessante tolkninger og løsninger, som det naturlig nok har blitt mye diskusjon om. Hans arbeid var ganske godt kjent blant forskerne også før denne boken, men boken har gjort at debatten har spredt seg til politikere og andre som deltar i samfunnsdebatten. Men hans teori og ikke minst forslagene til løsninger har fått liten oppslutning, heller ikke i Norge, og vil derfor neppe gi konkrete utslag på politikken, selv om de bidrar til at vi diskuterer ulikhet, sier han.

Professor i skatterett, Ole Gjems-Onstad, tror boken har vært delaktig i å dreie debatten.

– Jeg synes det er uheldig at at Piketty har blitt brukt til å argumentere for formuesskatt i Norge. Hans forslag til formuesskatt er helt ekstrem, rundt 5 prosent, som er langt høyere enn noe vi noengang har sett. Med Piketty har debatten i for stor grad dreid fra verdiskaping til omfordeling, sier han. 

Om den effekten vil fortsette er usikkert. Men dette er antagelig ikke det siste vi har hørt fra den franske stjerneøkonomen. 

– Skattlegging av de rike ville blitt en debatt i Norge uansett. Det som best beskriver Pikettys rolle i den norske debatten er ordet «referansepunkt», sier valgforsker Frank Aarebrot. 

Han mener Piketty bidrar med en internasjonal dimensjon til den hjemlige skattedebatten. 

– Jeg tror vi vil høre enda mer til ham under valgkampen i 2015, sier Aarebrot. 

I 2015 er det kommunevalg og Arbeiderpartiet har varslet kamp om de største byene som Høyre historisk har kontrollert. Som «valgflesk» har Ap foreslått en skatt på formue i form av eiendomsskatt i Oslo.

At Piketty vil forbli sentral er oppfatning som deles av Gudmund Hernes, FAFO-forsker og forhenværende utdanningsminister for Arbeiderpartiet. 

– Piketty har fått presentasjon i flere av de største avisene i lang tid nå. Og jeg tror han kommer til å få enda mer å si for debatten om formuesskatt i tiden fremover, sier han. 

Siste ordet går til verdens rikeste mann, Bill Gates. I en omtale av Pikettys bok som han denne uken nominerte til en av årets beste, skriver han: «Selv om jeg har betenkeligheter med noen av poengene og de politiske virkemidlene, er jeg enig i hans viktigste konklusjoner: Ulikhet er et voksende problem og myndighetene burde bidra til å redusere den».