Ekspertene og politikerne
Hvordan kunne skatteutvalget til Hans Henrik Scheel tro at det blir politisk mulig å fjerne fagforeningsfradraget og skattefordelen for dem som bor i Nord-Troms og Finnmark? Er det ikke i overkant naivt å tro at Siv Jensen og Fremskrittspartiet vil gå med på økt boligskatt? Spørsmålene har haglet etter at Scheel-utvalget tirsdag la frem forslaget til skattereform.
Mediedekningen i etterkant har forsterket inntrykket av at Scheel-utvalget har vært alt for teoretisk anlagt og at dets utredning vil føre til ingenting. Sin vane tro har journalistene stort sett valgt negative vinklinger – det er de som taper på forslagene som blir trukket frem, aldri de som vinner. Årsakene til at pressen vinkler som den gjør er flere, men det er verdt å minne om at det faktisk er umulig for journalistene å lage konkrete reportasjer på det som etter Scheel-utvalgets mening er den viktigste effekten av en reform – nemlig en bedre fungerende økonomi med økt økonomisk vekst som resultat.
Denne ukens forslag til skattereform kan dermed bli stående som et eksempel på at gapet mellom fag og politikk rett og slett er for stort, men en slik konklusjon kan man ikke trekke før etter mange år. Scheel-utvalget kan nemlig påvirke den politiske debatten selv om det ikke får fullt gjennomslag for sine forslag. Det er noe av hensikten med et ekspertutvalg.
Når regjeringen ber ekspertene om å utrede en sak og å lage en offentlig utredning, er det fakta og helhetlige kunnskapsgrunnlag de primært er ute etter. Norske politikere må bli trodd på at de faktisk er interessert i å føre en såkalte kunnskapsbasert politikk.
Det hender imidlertid at regjeringen også ber eksperter om råd når de har overveldende kunnskap om det som skal gjøres. Et eksempel er ekspertutvalget som ledes av Signy Vabo. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner kunne ha plukkket opp både den ene og den andre utredningen fra kontorskuffen for å få argumenter for og i mot større kommuner. Det er lenge siden sist gang det ble satt en nedre befolkningsgrense for velfungerende kommuner, men ellers var hovedtrekkene i Vabo-utvalgets rapport kjent for politikerne.
Likevel er det grunn til å tro at Sanner er særdeles fornøyd med at han oppnevnte utvalget. Han gir et inntrykk av at arbeidet med kommunesammenslåing ikke er motivert av ideologi, men av kunnskap. Dessuten gjør Vabo-utvalget det mulig for ham å fremstå som myk og kompromissvillig. Det siste er kanskje det viktigste. Den dagen ekspertutvalget lanserte sine forslag om at minstestørrelsen for en norsk kommune bør være 15 til 20 tusen innbyggere, uttalte Sanner at han ikke ville være så dogmatisk. Det viktige for ham var nemlig å være så fleksibel at det ble mulig å få til et bredt forlik om kommunestørrelse i Stortinget.
Noen måneder senere myket Sanner enda en gang opp sin holdning. Insentivene som var lagt inn for å få til kommunesammenslåing var nemlig modellert i forhold til ekspertutvalgets anbefalinger. De kommunenen som ikke kunne bli så store som ekspertene anbefalte, ville ikke få støtte ved en sammenslåing. Da Sanner så de negative reaksjonen fra spredtbygde strøk, endret han på forslagene sine. Det er lett å være moderat og fleksibel, når man har hatt hjelp fra et ekspertutvalg til å sette nye yttergrenser for det politisk mulige.
Helseminister Bent Høie kommer antagelig til å bruke Norheim-utvalget på samme måte. Professor Ole Frithjof Norheim har ledet utvalget som har foreslått nye kriterier for prioritering av helsetjenester. Kriteriene de foreslår er nye, men problemstillingene er blitt drøftet både av to foregående ekspertutvalg og et permanent råd for prioriteringer. Likevel er det nyttig for helseministeren at et ekspertutvalg sørger for å få frem en tenkning i offentligheten som kan virke kynisk. Er du gammel, får du automatisk mindre «helsegevinst» av en behandling enn om du er ung, og det kan medvirke til at du blir plassert bakerst i køen.
Så lenge Høie og fremtidige helseministere har en rendyrket prioriteringstenkning å forholde seg til, kan de fremstå som medmenneskelige, dersom de tillater små avvik fra prinsippene. Ønskesituasjonen for en politiker er at ekspertene må fronte vanskelige prinsipper, mens de kan markedsføre den menneskelige tilnærmingen.
Scheel-utvalget kan virke på samme måten. Ta bolig- og utleieskatt som et eksempel. Skatteekspertene foreslår mange tiltak for å gjøre det mindre attraktivt å plassere sparepengene i eiendom. Deres mål er nøytralitet – at det skal være akkurat like lønnsomt å investere i hus som i aksjer. Alle partier er i prinsippet enige om at dette er en god tanke. Problemet er bare at de fleste partier tror de vil tape valget, dersom de øker boligskatten. Men hvordan vil det gå, dersom de i samlet flokk tar et kraftfullt oppgjør med noen av Scheel-utvalgets forslag, mens de i det stille innfører en del av de andre? Eller dersom regjeringen kategorisk avviser forslaget om å sette ligningsverdigen av primærbolig til 80 prosent av markedsverdien, mens den i det stille setter den til 60 prosent. Det vil likevel være et langt skritt i retning av likebehandling av formuesobjekter, men det vil fremstå som ganske moderat. Takket være Scheel-utvalgets utredning.
Slik kan det gå, om politikerne er tilstrekkelig opptatt av å reformere skattesystemet. Det vet vi foreløpig ikke om de er. De første reaksjonene har vært sprikende og uforpliktende. Selv finansminister Siv Jensens kategoriske utsagn om at boligskatt ikke står på hennes dagsorden er uforpliktende. Hun sa bare hva som står på hennes dagsorden nå. Dersom økt boligskatt er nødvendig for å få gjennomført 15 milliarder i skattekutt, kan det hende at hennes dagsorden blir en helt annen.
