Samordnede konger på haugen
22. juli 2011 handlet blant annet om «ressursene som ikke fant hverandre», slik Gjørv-kommisjonen formulerte det. Det var først og fremst politiets innsats de hadde i tankene, men det sviktet også på samordning mellom departementene da krisen var et faktum. Da Grubbegata ikke ble stengt og det ble avdekket beredskapsmessige hull, hadde dette også sammenheng med manglende samhandling mellom departementer og etater.
Norsk forvaltning står overfor voksende samordningsutfordringer på flere nivåer, viser en ny rapport fra Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Den ble lagt fram denne uken i forbindelse med at landets toppbyråkrater samlet seg til den årlige «Forvaltningskonferansen» der samordning var tema.
Rapporten «Mot alle odds? Veier til samordning i norsk forvaltning» belyser forvaltningens evne og vilje til samordning, med særlig vekt på departementsnivået.
– Rapporten viser at forvaltningen kan utnytte mulighetene til å samordne bedre enn den gjør i dag, sier direktør Ingelin Killengreen i Difi. En mulig løsning er at departementer og direktorater får sterkere samordningsfullmakter. Hun peker på at en bedre samordnet forvaltning er helt nødvendig for å løse utfordringene en står overfor.
Forvaltningene er organisert ut fra sektorer der en statsråd har ansvaret for alt som skjer innen sektoren. Både media og opposisjonen henger over statsrådene til alle døgnets tider for å følge med i det som skjer i stort og smått. Hvis noe ikke er som det skal, holdes en statsråd ansvarlig, langt ned i detaljene.
Rundt en statsråd opererer rådgivere og embetsmenn som passer på hva deres departement har ansvar for og hva de ikke har ansvaret for. Slik skapes det Difi-rapporten kaller en «sterkt sektororientert organisering og kultur». Dette er det viktigste hinderet for samordning.
Den bærende ideen er også at forvaltningen skal styres ut fra mål- og resultatstyringssystemer som følger sektorgrensene. Det er ikke like enkelt å sette mål for aktiviteter som går på tvers, for disse kjennetegnes nettopp av et delt ansvar. Samarbeid handler nettopp om dele ansvar. Der det samordnes og samarbeides er det ikke enkelt å finne den katten som bjella skal henges på.
Forvaltningen utfører det politikerne bestemmer. Politikk handler både om å ta ansvar og å skyve fra seg ansvar. Det blir sjelden så tydelig som etter budsjettforliket der alle de borgerlige partiene nektet for å ta ansvaret den nye poseavgiften. Vanligvis skjer ansvarsfraskrivelser på mer kryptiske måter.
Målrettet forvaltning
Hvis politikerne blir tydeligere, får vi en mer effektiv og målrettet forvaltning. Noe av samordningsproblematikken skyldes manglende politisk prioritering og at forvaltningen må jobbe etter delvis motstridende mål. Det er lett å ønske seg. I politikkens verden må det ofte inngås kompromisser for å komme videre. Når kompromissene skal snekres sammen, bør politikerne trekke inn embetsverket som kan belyse hva som «grå bra og som ikke går dårlig» for de som skal sette et vedtak i kraft.
Vi har utviklet enorme høringsprosesser med diverse innsigelsesrettigheter og ankemuligheter som trer i kraft i omfattende saker. Noen saker utvikler seg til langdryge interessekamper som det ikke er enkelt å få noen samordningsgrep om. I slike saker er det nødvendig å gi støtte myndighet til en instans for å drive saker raskere igjennom.
En kan komme et stykke på vei med å forsøke å nedbygge silotenkningen i forvaltningen og gi sterkere samordningsfullmakter til enkeltdepartementer og direktorater. Det som ville skapt vei i vellinga var å redusere antallet departementer. Det er bra at vi har fått et kommunal- og moderniseringsdepartement som skal følge opp samordningsrapporten. Jan Tore Sanner bør vurdere å slå sammen departementer hvor man oppnår en stor samhandlingsgevinst.
