Den nordiske modellen for fall?

– Overklassen rykker fra. Underklassen og arbeiderklassen blir mer og mer utrygg på om pengene strekker til. Den sosiale mobiliteten stanser opp, sier Lars Andersen, journalist og medforfatter av boka Klassekamp fra oven til Dagsavisen. Boka har skapt enorm debatt i Danmark.

Boken er full av tall og analyser som underbygger at det vi har oppfattet som en harmonisk samfunnsmodell er i ferd med å forvitre. I en global verden har oppfatningen vært at de nordiske landene langt på vei har klart å holde på sin modell preget av likhet, koordinert lønnsdannelse, gode og omfattende velferdsordninger, stabilt og velfungerende demokrati, og et organisert arbeidsliv. Spørsmålet nå er om denne modellen, som holdes frem som et forbilde av stadig flere, står for fall.

Omfordeling til de rikeste

I boken hevder de at siden finanskrisen har det funnet sted en voldsom omfordeling av midlene i Danmark. Store summer er flyttet fra vanlige lønnsmottakere til kapitaleiere, ledere og spesialister. Det innebærer at eliten nå har begynt å isolere seg i egne «elite-gettoer», spesielt i København og Aarhus. Mens utryggheten vokser for en stadig større del av den danske befolkning, som den altså også gjør i EU-området, blir den sosiale og økonomiske arven samtidig viktigere for den fremvoksende slekt. Det er dette som er hovedtesen i en av høstens mest omtalte og diskuterte bøker, Kapitalen i det 21. århundret, av den franske økonomiprofessoren Thomas Piketty. Her hevder Piketty at kapital, eksempelvis gjennom det du arver fra foreldrene dine, nå er viktigere enn vanlig lønnsarbeid. Avkastningen på kapitalinntekter, enten du har de i banken, aksjer eller eiendom, har særlig siden 1970-tallet vært med på å skape enorme forskjeller, som fortsetter å øke.

Dette er forhold som blir trukket frem i Fafo-rapporten Den nordiske modellen mot 2030, somble fremlagt tidligere i høst. Her beskriver forskerne Tone Fløtten, Jon Erik Dølvik, Jon M. Hippe og Bård Jordfald en utvikling hvor de med de høyeste (kapital)inntektene rykker fra, og mange med lav inntekt har sakket akterut.

– De seinere årene har elementer i flere av disse utjevningsmekanismene blitt svekket, og ulikhetene har økt raskere enn i de fleste sammenliknbare europeiske land. Særlig grupper/hushold med lav utdanning og lav yrkesdeltakelse hvor innvandrerbefolkningen er overrepresentert blant dem med lavinntekt, skriver Fafo-forskerne.

Forfatterne av den danske boken hevder at deres tall nå viser at det særlig etter finanskrisen har vært en ekstrem skjevfordeling av inntektene, hvor høye lønninger/inntekter har tilfalt direktører og spesialister i privat sektor. Samtidig står de to tredjedelene av befolkningen som tilhører arbeider og underklassen stort sett stille. Dette hevder de også gjelder lønningene i middelklassen. I Danmark operer man med følgende klasseinndeling: Overklasse (1,1 prosent), Høyere middelklasse (9,9 prosent), Middelklasse (23,3 prosent), Arbeiderklasse (44,3 prosent) og Underklassen (20,8 prosent).

Lars Andersen sier at de analysene de legger til grunn i boka, tilsier at antallet av det danskene kaller for «velhaver-enklaver» i hovedstaden er mangedoblet siden 1985. I disse områdene bor de to øverste gruppene i det nye, danske klassesamfunnet. Det får dem til å hevde at den danske samfunnsmodellen nå er under press.

Han mener at en av styrkene med den danske velferdsmodellen har vært at man har blandede boligområder og en folkeskole hvor ulike klasser og miljøer møtes. Det mener han har skapt sosial sammenhengskraft, noe som forvitrer når man får ghettoskoler med sosiale problemer i den ene enden og eliteskoler i den andre. 43 prosent av barna fra overklassen og den høyere middelklasse i København går i dag på skoler hvor deres egne er i flertall. Det mener Lars Andersen er en dramatisk forandring siden 1985, da tallet var 17 prosent. Han sier at det klasseskillet man nå opplever i Danmark har store konsekvenser for barnas oppvekst.

Konklusjonene i Fafo-rapporten kan tyde på at svaret er ja. Fafo-forsker, medforfatter til rapporten og daglig leder i forskningsstiftelsen, Jon M. Hippe, utdyper det slik:

Spleiselag

– Svaret på det er ja, det kan tenkes. Det ingen automatikk i at gårsdagens seire skal bli morgendagens seire. Ulikhet er en av bekymringene, men dette er sammensatt og komplisert, sier han.

– Vår kollektive forståelse av hvordan vi har organisert samfunnet påvirker blant annet viljen til å betale skatt. Det er en klar sammenheng mellom de landene som har høy likhet og et høyt skattenivå og befolkningens skattevilje. Det kan tyde på at likhet gir høy tillit og påvirker viljen til å ta del i fellesskapsløsninger, for eksempel skatt. Dette kan gjelde også på mikronivå. For store forskjeller i lønn kan for eksempel påvirke motivasjonen til de ansatte. Følelsen av dette er et spleiselag er viktig både i den enkelte bedrift og på samfunnsnivå.

De kollektive ordningene og trepartssamarbeidet i Norge har i hele etterkrigstiden vært svært avgjørende for lønnsdannelsen. Han mener derfor at ett av de viktigste grepene er å opprettholde en koordinert lønnsdannelse. I en global økonomi, som legger press på mange av våre tradisjonelle ordninger, mener han det må kraftige politiske grep til.

– Derfor mener jeg det må være en ambisjon å få til flere reguleringer som også er på et overnasjonalt nivå. Det er jo klart at venstresiden pådrar seg større ambisjoner ved at de fronter og ønsker å gjøre noe med dette og det vil være en krevende styringsutfordring. Samtidig er det viktig at de store fagforeningene med LO i spissen gjør tilstrekkelige grep for å tilpasse seg de utfordringene vi har og kommer til å få. Hvordan kan de få flere medlemmer og bli mer relevante ved å bli mer moderne?, spør han.