På vei mot skatteforlik

At det skulle være så vanskelig for et politisk parti å kutte skatter, det er nesten ikke til å tro. Fra før vet vi at strategene i de store partiene har bestemt seg for at det er umulig å vinne valg, dersom man kan mistenkes for å øke skattene. Men denne høsten er vi i ferd med å lære at det kanskje også kan være umulig å lokke velgerne til seg med kutt i skatter og avgifter.

Ser ikke kuttene

Årsaken er at velgerne i liten grad ser kuttene, mens opposisjonen og pressen sørger for at de hver eneste dag ser skattekuttenes bakside: Det blir mindre penger til statlig og kommunal velferd – i hvert fall på kort sikt.

Dette er blitt demonstrert denne uken når de rødgrønne partiene har presentert sine forslag til alternative statsbudsjetter. Mens budsjettforhandlingene mellom regjeringspartiene og Krf/Venstre har trukket i langdrag fordi partene ikke er blitt enige om hvordan de skal finansiere hvert enkelt partis profilsaker, har opposisjonspartiene strødd om seg med penger.

Årsaken er at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i store trekk beholder skattenivået fra 2013 – det siste året de var i regjering. Ettersom regjeringen senket skatter og avgifter med vel 7 milliarder for inneværende år og foreslår vel 8 milliarders kutt for neste år, har de rødgrønne opposisjonspartiene opp mot 15 milliarder kroner som de kan sjonglere med når de lager alternative økonomiske opplegg for neste år.

Et politisk ammunisjonslager.

Et alternativt statsbudsjett er for et opposisjonsparti først og fremst et politisk ammunisjonslager. Det er her de fleste argumentene for det neste årets politiske debatt blir produsert. Når kommunene til neste år ganske sikkert kommer til å klage over at regjeringen gir dem for små overføringer, vil Ap kunne vise til at de i sitt alternative budsjett foreslo nesten 3 og halv milliard ekstra.

I skoledebatten vil SV kunne vise til at de ønsket å bevilge halvannen milliard ekstra for å fase inn heldagsskolen. Når partiet blir beskyldt for å øke skattene, vil partiets talspersoner bla opp i det alternative budsjettet der tabellene viser at SV vil gi skattelette til alle dem som tjener mindre enn 600 000 kroner. At de med over halvannen million i inntekt får en kraftig skatteskjerpelse bekrefter inntrykket av at SV er det partiet som vil omfordele mest – fra de rike til de fattige.

Senterpartiet har slått sammen en rekke ulike tiltak i sitt alternative statsbudsjettet og konkluderer med at de vil bruke 10 milliarder kroner mer enn regjeringen på å styrke distriktene. En av milliardene skal gå til å forbedre fylkesveiene.

Fnyser

Uansett hvem som sitter i regjering, har de en tendens til å fnyse av opposisjonens alternative statsbudsjetter. Det er jo ikke virkelige penger det dreier seg om. Opposisjonspartiene kan alltid ta seg noen friheter når det gjelder inndekning av alle gode forslag, fordi de vet at pengene bare eksisterer på papiret.

Slik er det ikke denne gangen. Det er all grunn til å tro de rødgrønne partiene på at de ikke ville ha kuttet skatter og avgifter slik dagens regjering gjør. Det er reelt når de sier at de ville ha hatt råd til mye av det denne regjeringen ikke har penger til.

For regjeringspartiene og dets støttepartier er det ubehagelig når opposisjonspartiene så tydelig får vist frem alternativene til skattekutt. Kristelig Folkeparti blir minnet om alt det som var vondt og vanskelig da partiet var i regjering med Høyre fra 2001 til 2005. Da var det nettopp Høyres skattelettepolitikk som førte til at Krf ikke fikk penger nok til sine hjertesaker.

Smerter

Venstre har færre hjertesaker og større vilje til å kutte i statsbudsjettet enn det Krf har, men det smerter likevel for partiet når det må si nei til Aps forslag for å bekjempe klimaendringene. Selvfølgelig ville Venstre ha vært med på Aps forslag om å la staten finansiere 70 prosent av kollektivtransportutbyggingen i byene, om det bare ikke hadde vært for at partiet støtter en regjering som heller bruker pengene på skattelettelser.

Selv i Fremskrittspartiet og Høyre er det folk som mister lysten på å redusere skattene når opposisjonspartiene konfronterer dem med konsekvensene. Det er nok å minne om at det i mange Høyre- og Frp-styrte kommuner faktisk er kommunal eiendomsskatt fordi partiets lokalpolitikere velger å være pragmatiske. De ser at de trenger pengene.

Når Høyres og Frps ledelse skal oppsummere denne høsten, er det slett ikke usannsynlig at de kommer til å vektlegge pragmatismen de også. De kan komme til at det er nesten like vanskelig å senke skattene i Norge som det har vært å øke dem.

Redningsplanken er nær

Skulle Solberg komme til en slik konklusjon, er redningsplanken nær. Arbeiderpartiet og Krf har allerede invitert til et nytt stort skatteforlik på grunnlag av Scheel-utvalgets rapport. Som kjent skal sjefen i Statistisk Sentralbyrå, Hans Henrik Scheel, i starten av desember legge frem rapporten fra utvalget som har vurdert internasjonale tilpasninger av selskapsskatten og avskrivningsregler.

Rapporten vil også danne et godt grunnlag for å diskutere helheten i skattesystemet – ettersom personskatt og ulike former for formuesskatt må harmoneres med selskapsskatten. Da Jonas Gahr Støre på onsdag presenterte Aps alternative budsjett, sa han at tiden nå kanskje var inne for å foreta en totalgjennomgang av skattesystemet – slik at man kan gjøre det mer treffsikkert. Tankegangen er at flest mulig partier skal bli enige om systemet, så kan den politiske kampen stå om satsene – hvor mye som totalt skal betales inn.

Tipset denne uken er at Erna Solberg og Siv Jensen kommer til å si ja til invitasjonen.