Mulighetene i ulikhetene

Jeg har hatt flaks, forklarer Milad Mohammadi og sikter til en dobbelt eksamen i henholdsvis juss og statsvitenskap, fjorårets utmerkelse som Sveriges supertalent og årets pris som Sveriges superkommunisator. Han fikk terningkast seks for talen på Friends Arena, er en av Skandinavias mest ettertraktede foredragsholder og gründeren bak det som skal bli Sveriges beste skole. Den unge iraneren vil gjøre noe for andre, gå inn der det brenner mest, bli et forbilde og intet mindre forandre verden.

– Jo, jeg har ADHD innrømmer Milad Mohammadi og går rett inn i diskusjonen om stempel, rykter og fordommer. Der er disse han vil til livs. Hvorfor denne trangen til å sette mennesker i bås? Hvordan akseptere at slitte system forblir og at makten går i sirkler? Milad lar høyre hand snurre, med store bevegelser understreker han egne ord, meninger og budskap. Gestikulasjonen kan til tider virke truende. Han veiver. Høyre armen går som en sveiv. Stemmen heves. Det sorte skjegget dirrer. Milad setter pekefingeren mot sitt eget bryst som var det en pistol.

– Det handler om liv og død!

Pirker i makten med store ord

Han anvender store ord denne 26-årigen og gir utrykk for å være så mye, mye eldre. Nesten gammel.

– Over alt hvor jeg kommer er jeg ung. Jeg har mye å lære.

Milad påpeker at han i forbindelse med åpningen av den nye skolen, kun er en igangsetter.

– Jeg vil bare være der og holde barna i handen og lytte til det de kan lære meg.

Opprinnelig ville han bli diplomat, men har nå senket ambisjonene. Etter endt utdannelse, vil han nå bli et medmenneske. Skjønt, om dette er å senke kravene til seg selv, kan saktens diskuteres. I følge Milad er dette en av våre største oppgaver, å være noe for andre, skape et selv vi kan være stolte av, være en våre foreldre kan være stolte av og som om så hele nasjonen kan være stolte av og samtidig se potensial i andre, løfte dem fram. På Milads skole er det etter disse prinsippene rektorer og lærere skal arbeide. Skolen plasseres i Jävraområdet, et distrikt preget av mange kulturer og dårlig rykte. Her skal Sveriges beste lærere ansettes, det skal bli leksehjelp, kveldstilbud, mentorskap, kontor for næringsliv, lag og organisasjoner. Skolen skal bli en modell for videre satsninger i Sverige og sågar Skandinavia.

– Vanlige skoler i dag er åpen bare halve året, påpeker Milad og synes det er bortkastet.

Han skole må være åpen og benyttes om så døgnet rundt. Ideen om å utnytte alle typer ressurser, gjennomsyrer også hans syn på selve mennesket.

– Vi har bygget et samfunn som ikke bejubler ulikheter, en hel del potensial forsvinner!

Sterk blir til svak, stor blir liten

Milad Mohammadi trenger ikke se til andre land for å finne gode eksempler. Han kan bruke sin egen far. Faren er ingeniørutdannet fra Iran. Høyt aktet.

For å gi bedre muligheter til sine to barn, flyktet han til Skandinavia og endte opp i Vesterås. Resten av familien, Milans mor, søster og Milan selv, kom etter. Den de møtte på veien beskrev Sverige som et paradis. Som selve Paradiset.

Paradis eller ikke. Vanskelig er det å tilpasse seg, så lenge en ikke kan språket. Høyt utdannede mennesker stilles bakerst i køen. De stemples ressurssvake.

– Statistisk sett tar det mellom 7 og 9 år før en utlendig får seg jobb i Skandinavia, opplyser Milad.

Faren hans fikk jobb, og mistet den.

– Når pappa hadde det vondt, hadde jeg det også.

Ikke bare hadde pappa Mohammadi et smittsomt tungt sinn, sønnen Milan var også fysisk tung.

De andre barna var ute og lekte. Milad stod inne alene. Ingen spurte han om han ville være med. Han følte seg rar. Utenfor. Han var 13 år og veide 100 kilo.

Hjerte, smerte

Når Milad Mohammadi spoler tiden tilbake, blir han på nytt liten. Sårbar.

Vi er så redde for det ordet, forklarer han selv, det handler om å vise sitt sanne jeg. Milad setter hendene opp mot halsen og bretter fingrene ut som om det var duer med utslåtte vinger.

Deretter følger læresetningen:

– Det handler om å kombinere det du står for og kunnskap. Hjertet vinner alltid!

– Hjertet? Sårbarhet?

– Vi trenger de store begrepene, forklarer Milad og er ikke en gang redd for å trekke inn sin egen mor. Nei, det er ikke for privat. Det er sannheten! Er det et menneske i denne verden som skal hedres, ja så er det henne. Alle andre mødre må også gjerne nevnes. Alle kvinner generelt. Ikke minst de utenlandske.

– Mine foreldre gjorde alt, de bar sorgen og jeg bærer fremtiden. Det gir en dyp kraft. Det er en plikt.

Milad har så langt sagt at han er bedre enn Martin Luther King og Gandhi. Heldigvis sier han det med en viss snert. Disse her han store helter, han siterer dem gjerne.

– Du må være forandringen du vil se i verden!

Om det er voldsomt? Nei, mener Milad og blir, om mulig enda mørkere i øynene. Snerten er borte.

– Alle kan forandre noe. Men en kan ikke forandre alt! Var det ikke det jeg sa? Det handler om liv og død!

Revansje

Det er på tide å gjøre noe på ordentlig, fastslår Milad Mohammadi. – Noe annet har vi ikke tid til. Ifølge den unge Iraneren, er det heller ikke tid til å være redd. For han er redsel som feber. Det er et tegn på at noe må gjøres. Noe må endres. Redsel kan bli en katalysator for handling.

– Jeg tenker på de menneskene som har ofret alt, de kan fortelle hva redsel virkelig er. Og motet?

Milad stopper opp noen sekunder. Enda et ord han liker. Hjerte, sårbarhet, redsel, mamma og mot.

– Motet finner du i deg selv. Det er så mye som er umenneskelig i vårt samfunn, så mye urettferdighet, så mye diskriminering, derfor er det nødvendig å ha et punkt i deg selv som er stabilt.

Selv finner han stabilitet ved å meditere, har forkastet all religion, men har definert sin egen visjon og budskap. Han skal lære alt om integrering og dertil sette kunnskapen ut i praksis. Elevene ved hans skole skal ikke konkurrere mot hverandre eller trampe på hverandre på vei mot karrieretoppen. I hans skole skal satsningen på egenverdi stå mye høyere enn karakterene. Det er en skole hvor det ikke er snakk om etniske grupper, men hvor du føler tilhørighet. Her skal du være stolt ikke av hva du har gjort, men av hvem du er.

Milad ser ned. Han innrømmer at kraften bak hans egen utdannelse opprinnelig hadde utspring i revansje. Han skulle vise dem. Bevise. Gi dem inn. På veien møtte han sine egne fordommer. På universitetet studerte han med ungdom i blå nystrøkne skjorter. Bluser. Selv gikk han i T-skjorter, dertil kopier av kjente merker.

– Jeg gjorde en oppdagelse! Jo mindre et menneske har av egenskaper jeg selv representerer, jo mer har jeg å lære av dette mennesket! Jo større fordommer jeg hadde, jo bedre venner ble vi. – Ulike barn finner på de beste lekene, nagler Milad Mohammadi fast. Han ler ikke. Det er ingen lek. Det er ramme alvor.

Han har klart det, men er aldeles ikke klar. Dette er bare starten. Milad et allerede stort forbilde, men mener på ingen måte at alle skal gjøre som han. Andre må gjøre som de selv vil, som de selv skal og hva hjertet forteller dem. – Men se mennesker for dem de er, avslutter Milad. Han omtaler seg selv som verdens mest fantastiske menneske, men utelater ikke at du er det samme.