Mener norsk næringsliv er uforberedt

Den såkalte Vimpelcom-saken – der mobilselskapet Vimpelcom, som er eid av blant andre Telenor, er anklaget for å ha betalt Usbekistans presidentdatter for tildeling av svært lukrative mobillisens-avtaler – har snudd opp ned på Telenor den siste uken.

Telenors forsvar har hele tiden vært at de som minoritetseiere ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig for det som har skjedd i bedriften i forbindelse med tildelingene. Myndighetenes anklage er at Vimpelcom har bedrevet grov korrupsjon gjennom å betale for påvirkning av lisenstildelingsprosessen.

Samtidig er et annet selskap med norske Statkraft og Norfund på eiersiden, brasilianske Devsenix, involvert i sin egen korrupsjonsskandale i Brasil (se egen sak på side 26).

– Må forberede seg bedre

Guro Slettemark, generalsekretær i anti-korrupsjonsorganisasjonen Transparency Internationals norske avdeling, mener det viktigste for selskaper som vil gå inn i markeder med en stor grad av korrupsjon er at de må være forberedt på hva som kan møte en.

– Det rare er at slike saker som Vimpelcom-saken har en tendens til å komme overraskende både på næringslivet, de organisasjonene det gjelder og samfunnet for øvrig. Det kan med andre ord tyde på at norsk næringsliv i litt for liten grad er forberedt på hva som kan følge når man går inn i områder der det er veldig mye korrupsjon, mener Slettemark.

Et generelt første tips kan være å vite akkurat hvem du handler med, og hvem som faktisk eier selskapet som sitter på andre siden av forhandlingsbordet. Det kan noen ganger være lettere sagt enn gjort, sier generalsekretæren.

– Selskaper som Statoil sier jo faktisk rett ut at de enkelte steder ikke har full oversikt over hvem som eier partnerselskapene. Det å ha denne kunnskapen er et godt første steg for å unngå korrupsjon, mener Slettemark.

Vil at Norge tar ansvar

I tillegg til hva norsk næringsliv kan gjøre for å forberede seg på en hverdag i land der korrupsjon i mange tilfeller kan være systematisert, ønsker også Slettemark at Norge skal løfte temaet på den internasjonale agendaen.

– G20 diskuterte temaet på sitt siste toppmøte, og at man tok steg for å få til «beneficial ownership», altså regler om at et selskaps reelle eier skal oppgis. Det er selvfølgelig positivt, og et veldig godt første steg. Imidlertid har vi i Transparency International en hel meny av ting vi ønsker å få gjennomslag for, som kan bidra til å være en del av løsningen på korrupsjonsproblematikken, sier Slettemark til Ukeavisen Ledelse.

Hun mener også norske investorer kan gjøre mer for å løfte anti-korrupsjon på sin egen agenda. I dag er det et fåtall av de norske investorene som interesserer seg for disse problemstillingene når de investerer, mener hun.

– Det kan være på tide at også investorene begynner å vise muskler, for det kan være det som skal til for at selskapene begynner å bli mer aktive. Om pengestrømmene begynner å tørke inn kan dette være et signal om at man begynner å ta anti-korrupsjonsarbeidet mer alvorlig.

– Har et «pekefingeransvar»

Professor i forretningsjuss ved Handelshøyskolen BI, Tore Bråthen, understreker at ansvaret styret har for å sørge for at det som skjer i selskapet skjer i henhold til gjeldende lover og regler er høyst reelt. Men straffansvar er ikke særlig praktisk bortsett fra ved økonomiske misligheter.

– Man har et ansvar, men det tilhører sjeldenhetene at styremedlemmer straffes for brudd på styrets plikt til å føre kontroll med virksomheten, sier professoren i forretningsjus.

Derimot forekommer det noe hyppigere at styret har et erstatningsansvar i de sakene der kreditorer er påført økonomiske tap.

– Det avgjørende i slike saker er om det finnes grunnlag for å rette en pekefinger mot styret, og si at her burde man ha visst eller at her burde man ha ført bedre kontroll. Om det faktisk finnes grunnlag for den pekefingeren, kan styremedlemmene bli erstatningsansvarlig, sier Bråthen til Ukeavisen Ledelse.