Støres skattedisposisjoner

I en ny bok om Jonas Gahr Støre som ble lansert denne uka, antyder forfatterne Erik Aasheim og Nina Stensrud Martin at Støre bedriver skattesnusk. De skriver at han «med sitt selskap Fremstø har beveget seg i grenselandet mellom skatteplanlegging og skatteunngåelse».

Støre har, som mange andre, tatt opp lån i eget selskap og innløst det med penger fra det skattefrie utbyttet. Han har også tatt ut ekstraordinært utbytte for å betale formueskatten. Framfor å gå i detaljer om transaksjonene, kan vi nøye oss med skatteprofessor Ole Gjems-Onstad konklusjon i VG: «Støre har foretatt en skatteplanlegging som er uproblematisk i forhold til skatteunngåelse. Dette virker som standard skatteplanlegging, det eneste tankekorset er at han har sittet svært nær de reglene som har blitt utformet.»

Dermed skulle de skattemessige sidene ved saken være avklart. Støre er ikke i nærheten av å unndra skatt eller gjøre noe ulovlig. Han følger loven til punkt og prikke. Han opptrer slik lovgiverne forventer at han vil gjøre. Støre har ikke oppdaget et hull i skattelovgivningen som han har krøpet igjennom. Han har gått strake landeveien i fullt dagslys når det gjelder lån, utbytte og skatt.

Hva Gjems-Onstad mener med at det er et tankekors at han har sittet svært nær der reglene har blitt utformet, er ikke godt å si. Mener han virkelig at Støre har utnyttet sin posisjon i regjeringen til å sørge for at det blir utformet regler som han personlig har fordel av? Den slags halvkvedede viser burde Gjems-Onstad holde seg for god for.

Gjeldende regelverk

Støre sier til VG at han har «forvaltet familieselskapet i tråd med gjeldende regelverk». Han har gjort som alle andre ville gjort i tilsvarende situasjon og som lovgiver mener er helt ok.

Støre er en ivrig forsvarer av formuesskatten. Han forsvarer altså en ordning som koster ham selv noen millioner i løpet av et par stortingsperioder. Man må gjerne gi Støre ros for at han ivrer for en politikk som han selv taper på økonomisk. Det forventer ikke Støre. Han skiller mellom å være politiker og å forvalte sin egen formue. Primært er han en politiker som er opptatt av at det ikke må bli for store forskjeller mellom folk og at vi må ha et skattesystem der alle betaler skatt etter evne. Derfor forsvarer han at rike betaler mye i skatt selv om det rammer ham selv. Vi burde kunne forvente av alle politikere at de har perspektiver ut over egen lommebok.

Når Støre sier han er for at rike skal betale mye i skatt, betyr ikke det at vi kan kreve eller forvente at han skal disponere sin egen formue slik at det blir mest mulig skatt av det. Vi kan kreve at han følger det politikerne har bestemt, og det gjør Støre.

Det kan bli et politisk flertall for å droppe muligheten for å kjøpe taxfree-alkohol på flyplassene. Det er ikke noe i veien for at politikere som mener det, handler taxfree så lenge ordninger består. Det er ikke dobbeltmoral. Dobbeltmoral er å si en ting og gjøre noe helt annet. Et politisk standpunkt i form av en fremtidig endring forplikter ikke en politiker til å opptre som om endringer alt er innført. Det avgjørende er at politikere holder seg innenfor gjeldende lover.

Vi må forholde oss til de argumentene politikerne bringer til torgs for standpunktene de inntar. Det store, store flertallet av politikerne har valgt politikken fordi de vil bidra til å utvikle et godt samfunn. Det er kun et forsvinnende lite mindretall som engasjerer seg ut fra personlig egeninteresse.

Politikerne representerer imidlertid interesser. Mange Ap-politikere kjemper for det som er i fagbevegelsens interesse, KrF-ere kjemper for kirker og kristne organisasjoner de ofte selv er medlem av, Sp-politikere som er bønder på si, ivrer for bøndenes interesser osv. Det er legitimt å kjempe for en interessegruppe en hører til når det er kjent for alle. Noe helt annet er det å bruke politikken til å kjempe for egne personlige interesser. Vi har habilitetsbestemmelser for å hindre at det skjer.