Dragkamp om mer enn statsbudsjett

I 3. etasje i den nyere delen av Stortingsbygningen ligger Statsrådssalen – et gammeldags innredet møterom der regjeringens representanter formelt skal holde seg når de er i parlamentet. Det er der budsjettforhandlingene har pågått de siste to ukene, og det er fra korridoren utenfor at det har kommet utallige meningstomme reportasjer og direktesendinger om dragkampen mellom regjeringspartiene og støttepartiene.

Budsjettspillet

Ikke har det vært mulig å si særlig mye substansielt om hva som har skjedd i forhandlingene, og ikke har det vært lett å si noe om konsekvensene. «Alle» har visst at budsjettforhandlingene ville ende med enighet, noe som betyr at regjeringen blir sittende og at Venstre og Kristelig Folkeparti fortsetter som dens støttepartier.

Likevel er høstens medieovervåking av budsjettspillet logisk. En ting er at dramaturgien i slike forhandlinger passer til en moderne og kjapp nyhetsformidling, viktigere er det at de siste ukenes kompromissjobbing i praksis er en videreføring og utdyping av samarbeidsavtalen fra i fjor. Det er nå de fire samarbeidspartiene skal finne ut hvordan de kan profilere seg selv så godt at velgeroppslutningen øker – innenfor de rammene som ble satt da regjeringen ble dannet i fjor høst.

Hjertesaker

Da dreier det seg om å få gjennomslag for egne hjertesaker i statsbudsjettet for neste år, men det handler også om å få tegnet det store bildet. Fremskrittspartiet er avhengig av å få fortalt velgerne at de er med i en regjering som er for folk flest – det er derfor det er så viktig ikke bare å gi fordeler til bilistene, men også å forhindre at Venstre gjør det «mer ubehagelig» for folk ved å innføre grønne skatter.

Kristelig Folkeparti kan ikke ha det sittende på seg at de støtter en regjering som gir til de rike og tar fra de fattige. Venstre må kunne si til sine velgere at dagens regjering er minst like opptatt av klimaspørsmål som Arbeiderpartiet, mens Høyre må vise styringsdyktighet. Det siste innebærer at statsminister Erna Solberg vanskelig kan godta at satsnedskrivingen på formuesskatten blir nullet ut og at alle tiltak for å styrke arbeidslinjen blir utsatt. Etter at hun tilsynelatende ga seg i OL-saken, er det blitt vanskeligere for henne å frafalle andre Høyre-standpunkter.

Det store bildet

Når søkelyset blir satt på den store tegningen, og ikke på enkeltsakene, endrer også tidsperspektivet seg. Det blir vanskeligere å se en budsjettforhandling isolert. Det er derfor det denne høsten har vært så mye indignasjon hos støttepartiene over det de oppfatter som regjeringens forsøk på omkamper fra i fjor. De ville ikke ha det sittende på seg at de støtter en regjering som bare gir dem noen innrømmelse hver gang det må forhandles. De vil bare støtte en regjering som faktisk holder en politisk hovedkurs som de er rimelig fornøyd med. For å si det billedlig:

Om Venstre og Kristelig Folkeparti lykkes i å få regjeringsskuta til å svinge noen grader i en bestemt retning i ett år, så regner de med at skuta holder seg på den kursen, slik at de kan korrigere enda noen grader året etter. Og det er bare ett skip – støttepartiene kan ikke puttes i noen lettbåter som går i en annen retning.

Samarbeidsavtalen tilsier at det må være slik, i hvert fall leser støttepartiene den slik. Når de har undertegnet på at de skal være regjeringens støtte i Stortinget, skal de få noe mer igjen enn om de bare var en forliks- eller budsjettpartner – etter modell fra mindretallsstyret mellom 1985 og 2005.

Tolkninger

Høyre og Fremskrittspartiet leser samarbeidsavtalen annerledes – deres resonnement er at støttepartiene valgte bort regjeringssamarbeid nettopp fordi de ikke ville være med på å sette regjeringens hovedkurs. Det har de også fått bekreftet ved at Venstre og Kristelig Folkeparti har avvist alle invitasjoner om forhåndskonsultasjoner. Så lenge støttepartiene bare vil korrigere fra utsiden, må nødvendigvis regjeringspartiene alene fastlegge den politiske linjen de mener er best. Det ville være urimelig om de både skulle ta hensyn til støttepartiene i sine egne politikkfremlegg, og så forhandle med de samme partiene om å komme dem enda mer i møte.

Hvilken tolkning som får gjennomslag blir i en viss grad avgjort i disse ukene. De fire samarbeidspartiene er i ferd med å skaffe seg et utvidet grunnlag for å vurdere selve konstruksjonen. Som alle vet er den nye i det norske politiske systemet. Tidligere har man hatt enten koalisjonsregjeringer eller mindretallsregjeringer uten formelle støtteavtaler i Stortinget. Unntaket var en kort periode etter valget i 1981 da mellompartiene definerte seg som støttepartier for Kåre Willochs rene Høyre-regjering, men det varte ikke lenge - nettopp fordi de ikke hadde en avtale som i dag - en avtale som etter Venstre og Krfs mening gir dem innflytelse på helheten i regjeringens politikk.

Maktrelasjonene

Når de fire partiene nå forhandler om budsjett og samarbeidsavtale, er det selvfølgelig ikke avtalenes tekst som betyr noe - det er maktrelasjonene mellom partiene. Kristelig Folkeparti og Venstre har langt større makt enn dere størrelse skulle tilsi, fordi de hele tiden kan true med å hoppe over til den andre siden. Ikke i høst, men kanskje neste år.

Det er i dette perspektivet budsjettforhandlingene blir interessante og viktige. Det er her erfaringene som trekkes nå, som avgjør om Frp trekker seg ut av regjering, og om Krf og Venstre enten fortsetter som nå, eller går inn i regjering eller ber Jonas Gahr Støre om å overta

Medienes fotfølging av budsjettforhandlerne er forståelig.