Ekstremismen og nasjonalismen blomstrer i Europa og Ukraina-krisen setter verdensdelen i alarmberedskap. EU vil gjerne bli mer demokratisk, men nesten ingen bryr seg om Europaparlamentet og EU-kommisjonen har aldri vært på valg.

I forbindelse med at det er 25 år siden Berlin-murens fall, inviterte den norske Europa-bevegelsen til konferanse om europeisk demokrati nylig. Der fikk Europa kjørt seg.

• Forholdet mellom Vest-Europa og Russland har ikke vært dårligere siden den kalde krigenes dager på grunn av Ukraina-krisen.
• I Ungarn har de fått en nasjonalistisk regjering med statsminister Urban som gammeldags «sterk mann» med blikket rettet østover mot en enda sterkere mann, nemlig Putin.
• I en rekke land er svake parlamenter og svake politiske partier er et økende problem.
• Valgdeltakelsen blir stadig mindre i mange europeiske land.
• Nasjonalisme, ekstremisme og radikalisering er på fremmarsj.
• Kriminaliteten blir mer organisert, og korrupsjonen er økende. 4 av 10 europeiske selskaper mener korrupsjon er et hinder for egen virksomhet.
• EU vil styrke demokratiet ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet, men velgerne gir blaffen og parlamentet befolkes av ekstreme nasjonalister, som gjerne er mot hele EU.
• Og i Norge har vi i stillhet nylig vedtatt vårt EU-direktiv nr. 10.000.

Man kan få inntrykk av at Europas levende lys brenner i begge ender. Og Europakonferansen mante til innsats for å finne en vei eller flere ut av uføret.

EU er en hybrid

Hvorfor må EU på død å liv være demokratisk? mener professor i internasjonal politikk og tidligere statssekretær Janne Haaland Matlary. Hun viser til at de andre 250 internasjonale organisasjonene som finnes ikke er demokratisk styrt.

– EU blir en hybrid, sier Matlary. De vil være litt demokratiske, men makten sitter hos de nasjonale parlamentene og hos EU-kommisjonen.

– Europaparlamentet skal få en sterkere rolle. Men hvem representerer egentlig parlamentarikerne i Europaparlamentet? Ikke den staten de er valgt fra. De representerer ulike politiske retninger i Europa. Få interesserer seg for dem, men de får stadig mer makt. Dette er en del av EUs hybrid-problem, sier Matlary, som mener det er EU–kommisjonen og EU-domstolen som er de verktøyene for EU. Europaparlamentet blir bare en slags ekstra kostnad.

Matlary tror ikke det er realistisk å bygge en paneuropeisk demokratisk union.

– Vi vil nok ikke se et føderalt Europa. Men EU er fortsatt et eksperiment. Et unikt sådan.

Det er helt klart krise nå. Men det er ingen vei tilbake, sier Janne Haaland Matlary.

Ulike land, ulike referanser

Heller ikke redaktøren av Eurozine – en europeisk nettportal for mer enn 80 europeiske tidsskrifter og magasiner – svenske Carl Henrik Fredriksson – har tro på at Europa og EU skal utvikle seg til en føderal, politisk union.

– Referansene for de forskjellige, europeiske landene er svært ulike. Vi er langt fra et paneuropeisk demokrati, sier Fredriksson. Eksemplene er mange. Når Tysklands forbundskansler skulle på møte i Athen om den greske gjeldskrisen, så ble hun møtt med bilder av seg selv i SS-uniform med hakekors på armen. I tyske aviser ble grekerne fremstilt som noen unnasluntrende latsabber.

– Men hadde vi visst mer om hverandre, kunne dette vært unngått, mener Fredriksson. Hadde tyskerne forstått gresk kultur bedre. Og hvis grekerne hadde visst hvorfor Tyskland har angst for konsekvensene av inflasjon.

Som kjent var hyperinflasjonen i Tyskland etter første verdenskrig en av årsakene til at Hitlers økende oppslutning.

Et annet eksempel er hvordan Østerrike kjempet i det lengste for at Tyrkia skulle få starte forhandlinger om et eventuelt medlemskap i EU. Referansene for østerrikerne gikk tilbake til Det ottomanske riket og beleiringen av Wien i 1638 (!), som østerrikerne den gang sto i mot. Og når Østerrike endelig måtte gi seg, og gå med på tyrkiske EU-forhandlinger, kunne man med samme referanse lese i tyrkiske aviser at «Vi er tilbake». Mens østerriksk media følte seg slått: «Wien har falt».

I andre land er referansene til andre verdenskrig velkjente. Når England møter Tyskland til landskamp i fotball bygges kampen opp i engelske aviser med «Vi slo dem i 1945 og vi slo dem i 1966» (fotball-VM).

Noen mener at økt reiseaktivitet og særlig internett og sosiale medier bidrar til å bygge ned disse nærmest karikerte inntrykkende ulike nasjoner har om hverandre. Blant annet setter Arbeiderpartiets generalsekretær Raymond Johansen sin lit til at sosiale medier vil kunne styrke de europeiske båndene på tvers av landegrensene. Carl Henrik Fredriksson er langt fra like optimistisk:

– Internett hjelper ikke. Det styrker din egen isolerte offentlige sfære. Ulike verdier finner sin egen sfære og sine egne meningsfeller via nettet. Det bidrar ikke til å utvikle noen paneuropeisk eller supernasjonal sfære, sier han.

Raymond Johannesen mener at man må ta grep for å øke valgdeltakelsen i Europa. Han viser til Norden som foregangsland, da vi her i nord har himmelhøy valgdeltakelse.

– Vi går fra økonomisk krise mot politisk krise i Europa, sier Johansen. For å øke den demokratiske deltakelsen må valgene i Europa, og særlig til Europaparlamentet gjøre lettere tilgjengelig for folk.

– 211 millioner europeere brukte ikke stemmeretten sin under det siste valget til nytt Europaparlament. Hadde de gjort det, ville de fått flertall. Så mange var hjemmesitterne, sier Johansen. Han mener at dersom folk ikke vil komme til valgurnene, så får valgurnene komme til folk. I Skandinavia har man hatt suksess med å innføre en lengre periode forhåndsstemming og flere steder man kan avgi sin stemme.

– Slike grep vi har gjort i Skandinavia, og valgdeltakelsen er høy her. Dette er ­lavthengende frukt som EU bør plukke, mener ­Raymond Johansen.

Best når alle er minoriteter

Det er ikke lett og være menneske i dag, ei heller europeer, mener professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen.

– Verden er overopphetet. Vi tenker ikke mye på fremtiden fordi den er så skremmende, sier Eriksen. Han mener vi lever i en tid med akselererende endringer, der ingen spør «hva jeg mener».

– EU ble dannet gjennom en tanke om at i Europa som helhet er vi alle en minoritet, sier Hylland Eriksen. Han minnes EU som et sivilisert prosjekt i begynnelsen.

– Men det er lenge siden vi tenkte slik. I dag er entusiasmen borte. Alle er mer kyniske. Valg vinnes på frykt, ikke på visjoner.

– Det er ikke bare i Europa dette er en utfordring, det er en utfordring for hele menneskeheten, intet mindre!

Ifølge Thomas Hylland Eriksen vil det bli veldig vanskelig å komme igjennom det 22. århundre uten å møte en mengde alvorlige kriser.

– For å ta ett eksempel: Klima. Det holder ikke bare å tenke litt grønnere. Vi må endre oss. Likevel snakker vi om økonomisk vekst. Men økonomisk vekst og bærekraft er motsetninger. Dette er bare en av flere store utfordringer.

I dette bildet er vi ikke i stand til å være de menneskene vi ønsker å være. Vi strekker ikke til. Ingen vil høre våre meninger. Dette søker mange til ekstremisme eller religion for å finne et fellesskap, mener sosialantropologen.

– Det er et stort gap mellom lokale problemer i eget personlig liv og europeisk økonomisk og politisk utvikling. «Det har ikke noe med meg å gjøre. Jeg har ikke noe jeg skulle sagt,» er svært mange menneskers holdning til utviklingen.

Hylland Eriksen mener man i stedet for å styrke ensrettingen, bør satse på ulikhetene.

– Alt er blitt globalisert i dag, unntatt demokratiet. Men felles identitet kan ikke vedtas, sier han, og spør: – Skal Europa bli et sted av mangfold eller ensretting? Grekerne vil aldri bli tyske. Og har noen over hode tenkt at tyskerne bør bli mer greske?

– Forskjellighet går ingen steder. Men å trekke seg inn i etniske, nasjonale identiteter er ingen god løsning i en global verden. Sivilsamfunnet bør handle om å organisere diversitet, ikke om å trygge identitet.

Alle tilhører en minoritet, påpeker Hylland Eriksen. Alle kan ikke få det helt som de selv vil hele tida.

– Vi må innse at vi bor i ulke verdener, men vi kan leve sammen og kommunisere på tvers av våre kulturelle og geografiske grenser. Det betyr ikke at vi må bli enige om alt. Men vi må likevel leve sammen.

Valg bremser demokratiet

Demokrati i Europa betyr valg av representanter til en forsamling som der skal representere sine velgere. Denne formen for demokrati har Europa med vekslende hell forsøkt å eksportere til hele verden i 50 år.

– Vi nekter å se på valgordningen som et av problemene for demokratiets utfordringer, sier den belgiske forfatteren og forskeren David van Reybouck. Han viser til valget i Kongo i 2006, som etter sterkt vestlig press og etter en europeisk modell endelig ble gjennomført i et land uten særlige demokratiske tradisjoner.

– Valget førte med seg mye vold, korrupsjon og nye etniske motsetninger, men veldig lite demokrati. Vi europeere eksporterer demokrati som om det var et Ikea-møbel, sier belgieren, som også har gode eksempler på demokratiske utfordringer fra eget hjemland:

For et par år siden var Belgia uten regjering i 1,5 år. Politikerne var ikke i stand til å bli enige om en styringsdyktig regjering.

– Ved valget i mai i år fikk vi ny regjering med flertall blant velgerne. Men denne uken var det massedemonstrasjoner og regelrette opptøyer i Brussel. Mot regjeringen, sier van Reybouck.

– Det neste valget er alltid det viktigste. Valgkampen er blitt permanent for politikerne, mener han. Og det er ingen styrke for demokratiet. David van Reybouck er en av grunnleggerne av prosjektet G1000, et innbyggerinitiativ der en gruppe vanlige borgere trommer sammen til «offentlig toppmøte» om konkrete politiske saker. I sommer deltok 700 innbyggere i Brussel på et slikt møte, og resultatet av diskusjonene skal tas videre til politikerne. G1000 er nå også etablert i Nederland.

Demokratisk innovasjon i Irland

Mens demokratiet i store deler av Europa sliter, går irene nye veier og lar et tilfeldig utvalg borgere ta direkte del i styre og stell.

Innovasjon er et begrep som gjennomsyrer alle samfunnsområder. Men sjelden når det er snakk om demokratiet.

I Irland har de tatt demokratiet et steg i en helt ny retning. «The Irish Constitutional Convention» er et demokratisk eksperiment – rett og slett demokratisk innovasjon.

Tilfeldig utvalg

I stedet for representasjon gjennom valg har man tatt et tilfeldig utvalg av befolkningen og latt dem diskutere aktuelle politiske saker. Kjønnsfordeling og geografi var omtrent alt som var av kriterier når 66 irer i 2012 ble plukket ut til å diskutere politikk med 34 politikere.

Dette er et eksperiment som er velsignet av politikerne, og man hadde plukket ut åtte temaer for diskusjon. Nesten hver helg i 14 måneder møttes de utvalgte og diskuterte politiske løsninger.

– Det viste seg at diskusjonene var svært gode, selv om folk hadde ulike politiske preferanser. Her var det ikke noe politisk spill. Det var lov å skifte mening og man lyttet til hverandre, Faktisk ble politikerne i gruppen og representantene fra folkedypet reelle gode venner, sier professor David Ferrel ved Universitetet i Dublin. Han leder et forskningsprogram som følger prosessene med den irske «konstitusjons-konvensjonen».

Folkeavstemming om forslag

Borger-konvensjonen i Irland har diskutert åtte ulike temaer. De har kommet med konkrete forslag på seks, sju av dem. Forslagene er overlevert regjering, som ikke er forpliktet til å gjennomføre dem, men som har forpliktet seg til å vurdere dem. Og to av forslagene skal legges frem for folket i en folkeavstemming:

Det ene dreier seg om å senke stemmerettsalderen til 17 år, mens det andre handler om å tillate homofilt ekteskap. Flere av de andre forslagene, blant annet om valgordningen i Irland, skal regjeringen jobbe videre med.

– Særlig dette med homofilt ekteskap er en sensasjon at blir gjenstand for folkeavstemming, mener Ferrel. Ingen irske politiske partier hadde våget å fronte en slik sak, da irske institusjoner er svært konservative i slike spørsmål, og sannsynligvis mer konservative enn den jevne ire.

– Irland har tatt demokratiet et steg videre, ved å la innbyggere delta direkte i å utarbeide reformer og endre politikk, mener professor David Ferrel.