Kvinner ­mindre maktsugne

De fleste ledere liker ikke å si at de har makt. Det er faktisk ikke alltid man føler seg særlig mektig som leder. Ledere kan også føle seg temmelig maktesløse. Derfor synes de fleste at ordet innflytelse eller påvirkningskraft er mest dekkende.

Det er likevel ikke til komme forbi at ledere har makt. Det er bare å spørre dem som er underordnet. Med mindre man har noe i nærheten av en pudding til leder, vil de si at en leder har makt. Med makt mener vi vilje, evne og rett til å treffe beslutninger, disponere ressurser og til å pålegge underordnede oppgaver de ikke nødvendigvis ønsker. I ytterste forstand har en leder endatil makt til å avslutte et arbeidsforhold eller omplassere en ansatt – «bruke styringsretten», som vi sier.

Vanligvis klarer en leder seg uten å løpe rundt og bruke makt. Det gjelder å skape forståelse, utløse innsatsvilje, motivere og overtale. Når makt brukes, vekkes det motmakt hos den som blir utsatt for makten. Makt skaper negative følelser. Det blir mye styr, ståhei, spenninger og sabotasjeliknende tilstander i det stille – og noen ganger i full offentlighet – når en leder bruker makt.

Frustrasjoner

Lederen blir objekt for frustrasjonene som oppstår når makt brukes. Derfor må en leder som bruker makt, regne med å bli sterkt kritisert. Kritikken kan være fullstendig urimelig og urettferdig. Slik blir det gjerne når følelsene koker.

Menn og kvinner forholder seg ulikt til makt. «Ferske studier, både fra Norge og andre land, viser at det fremdeles er store forskjeller mellom kvinner og menn i selve motivasjonen for sosial makt – muligheten til å påvirke andre. Menn flest har et sterkere ønske om makt enn kvinner, ikke minst i jobbsammenheng. Selv kvinner som har valgt å studere ledelse og økonomi ved en handelshøyskole har i snitt vesentlig svakere ønsker om makt enn sine mannlige medstudenter», skriver professor Linda Lai i et innlegg i Dagens Næringsliv.

Når det blir færre kvinner jo høyere opp i lederhierarkiet vi kommer, tror hun ikke det skyldes at kvinner blir holdt nede og ute av glasstak, gutteklubber, diskriminering og stereotypisering. Det er heller ikke en god nok forklaring at kvinner i praksis tar hovedansvaret for barn.

«Forskjellene i ønsket om makt er med på å forklare hvorfor det er færre kvinner enn menn i lederstillinger. De som har et sterkt ønske om makt, søker mer aktivt etter muligheter for makt, for eksempel lederstillinger. De jobber også hardere for å nå opp i konkurransen om slike stillinger. Selve konkurranseinstinktet er også viktig», skriver Lai og peker på at en rekke studier viser at kombinasjonen av maktbegjær og konkurranseinstinkt kan være avgjørende for å utvikle og velge å forfølge en drøm om å bli leder. Dette tiltrekker menn mer enn kvinner.

Maktbegjær

Maktbegjær gir også noen andre positive effekter for den som sikter seg inn mot toppen. Personer med sterkt maktbegjær legger større vekt på sine suksesser enn sine nederlag. Sterkt maktbegjær forsterker også læringen fra positive erfaringer og svekker tendensen til å gjenta adferd som har gitt uønskede resultater.

Lai trekker fram forskning som viser at menn med sterkt maktbegjær får høyere testosteronnivå når de lykkes med en utfordrende og gjerne konkurransepreget oppgave, og lavere testosteronnivå når de mislykkes. Hos kvinner finner vi ikke de samme mønstrene i endring av testosteron. Nivået av testosteron er uansett vesentlig lavere hos kvinner enn hos menn. Testosteron kan være godt å ha i en krevende lederhverdag.

Linda Lais egen forskning tyder på at kvinner har mer blandede og negative følelser enn menn når de får makt. Menn har mer positive følelser overfor det å ha makt. De opplever også makten de har oppnådd som mer legitim og fortjent. Kvinner setter i større grad spørsmålstegn ved sin egen rolle som «mektig». De føler seg ofte mindre bekvemme med å ha makt over andre.

Når kvinner bruker makt, vekkes det negative reksjoner på grunn av nedarvede forestillinger om at kvinner ikke bør ha så mye makt. Makt forbindes fortsatt sterkest med menn. Makt er liksom en mannegreie. Det finnes mange eksempler på at kvinner kritiseres hardere enn menn nettopp når de utøver nødvendig makt.

I hvor stor grad ulik holdning til makt skyldes biologiske eller psykologiske forskjeller mellom menn og kvinner, er ikke godt å si. Avgjørende er forskjellene neppe. For kvinner gjør det meget bra som ledere i flere sammenhenger. I politikken står kvinner på post i første rekke på lik linje med menn. I frivillige organisasjoner har vi også mange kvinnelige toppsjefer. Politikere må tåle hard kritikk og få mye negative følelser rettet mot seg Det kan også være tøffe spenninger toppsjefer i humanitære organisasjoner må leve med. Så kvinnene kan stå i krevende lederjobber der en må opptre med makt, om de vil.

Mannegreie

Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om kvinner i større grad enn menn etterlyser mening om de skal påta seg belastningene toppsjefstillinger fører med seg. Politikken og humanitære organisasjoner gir større følelse av mening og bredere perspektiv enn konkurransejaget etter overskudd som gjelder i bedriftene.

Ledere blir til tider satt på harde prøver, må tåle mye urettferdig kritikk og jobbe med stor usikkerhet. Er lederoppgaven verd prisen en må betale? Flere menn enn kvinner synes ikke det. Kvinner tar gjerne et tak som leder nede i organisasjonene, og gjør det utmerket, men det er for mye ved en toppsjefjobb i en stor bedrift som de ikke tiltrekkes av. Kvinner prioriterer annerledes enn menn. Derfor er det færre kvinner på toppen i de store bedriftene.