Den ensomme observatøren

– Jeg ble ikke et annerledes menneske under mitt opphold i Hebron, men jeg har nok endret meg ut fra hva jeg lærte og erfarte. Det ble en veldig intens sist sommer i år, siden tre israelske ungdommer ble kidnappet og senere funnet drept av Hamas. Dette førte til en eskalering av voldsspiralen, og endte i en krig mellom Israel og Hamas på Gaza.  Det gjorde sterkt og uutslettelig inntrykk.

Christine Fossen gikk fra stillingen som politimester i Søndre Buskerud til å bli Head of Mission i Temporary International Presence in Hebron på Vestbredden, i Palestinske selvstyreområde. Hun ble leder av den internasjonale observasjonsstyrken i et av verdens mest kompliserte områder.

– Halvannet år på Vestbredden lærte meg mye om Midtøsten og kompleksiteten i område, den lærte meg mye om palestinere contra ­israelere. Og den lærte meg mye om å være kvinnelig leder blant menn, med ulik bakgrunn og kultur.

Trygg i kriser

– Jeg er glad jeg var trygg som leder, og har erfaring fra å lede i kriser. Jeg er trygg på å jobbe med mennesker, og er ikke redd for å ta lederansvar i krise. I kriser står jeg ganske stødig, jeg blir veldig engasjert og har hjertet med meg hele tiden, samtidig som jeg prøver å holde hodet kaldt, uansett hvor stort presset blir.

Christine Fossen er ikke av de som gir seg med det første.

– Jeg måtte jobbe hardt med meg selv i begynnelsen, jeg er jo den jeg er, lyshåret, glad og blid, men bestemt.

– Heldigvis hadde norsk politi fremsnakket meg før jeg kom til TIPH i Hebron, de hadde snakket varmt om meg. Mange italienske og tyrkiske politiobservatører tenkte nok: Hva kan den utadvendte, kvinnelige krølltoppen fra Norge utrette? Jeg var annerledes enn det de er vant med i det italienske Carabineri eller tyrkisk politi. Da de lærte meg å kjenne skjønte de at jeg sto for noe. Jeg måtte sende enkelte hjem fordi de manglet kompetanse eller fungerte dårlig i vår «setting». Det ble jeg respektert for. Jeg tok tak i problemer. Jeg hadde gjennomføringsevne.

Vennlig og blid

Christine Fossen er vant til å ha dyktige ledere under seg, når noe blir bestemt, så blir det gjort. I Hebron var det mange som hadde god kunnskap om Midtøsten, men enkelte kunne lite om ledelse, hadde lite eller ingen ledererfaring.

– Jeg er en type som sosialiserer godt, sier hun. – Jeg er vennlig og blid og liker å prate med folk. Det var nødvendig på en arbeidsplass hvor vi var tett sammen 24 timer i døgnet, hvor det jobbet sytti forskjellige mennesker fra seks forskjellige nasjoner, hvor det jobbet både politi og sivile, både vestlige og arabiske, hvor vi satt ved samme bord og spiste, møttes i vaskerommet eller i treningsrommet. Jeg måtte være den jeg er. Jeg oppnådde respekt. Men, det var krevende.

Hebron er militært okkupert av israelerne, og byen har mange israelske bosettere, noe som ofte førte til konfrontasjoner. Christine Fossens viktigste oppgave var å lede arbeidet med å få de israelske bosetterne til å leve i sånn noenlunde fred og fordragelighet med palestinerne. Samt å overvåke og rapportere på brudd Hebron-protokollen, internasjonale menneskerettigheter samt internasjonal Folkerett.

– Kort tid før jeg tok på meg oppdraget, gikk jeg på Forsvarets høyskole og hørte et foredrag av tidligere sjef for observatørkorpset i Midtøsten og FNs spesialutsending i Syria, general Robert Mood. Han hadde nettopp avsluttet sitt forsøk på å få til fred i området, og sa: skal man forstå Midtøsten og Syria eller andre konfliktområder, må man forstå historien.

Stolthet og religion

– Jeg har sett hvor lett det er å sitte hjemme i Norge og skråsikkert si at israelerne er de grusomme, at de må slutte med okkupasjonen, eller at palestinerne bare er voldelig Hamas. Det som skjer der nede er veldig komplekst. Det har med historie å gjøre, det har med grenser som er trukket opp, kriger som er utkjempet, med stolthet og religion og kultur i hele området.

– Oppe i denne heksegryten var det enklere enn det jeg hadde trodd å være nøytral.  Jeg så styrke og svakheter på begge sider.

– Når jeg sto midt oppe i de forskjellige problemstillingene, måtte jeg holde hodet kaldt og hjertet varmt, sier Christine Fossen.

– Vårt ansvarsområde var “to observe and report” på brudd på internasjonale menneskerettigheter, internasjonal folkerett, og Hebron- protokollen. 

– Vi samarbeidet både med både israelere og palestinere, og vi visste godt hvem og hva vi forholdt oss til. Vi forholdt oss både til lokale myndigheter, sikkerhetsstyrker og politi på begge sider, og IDF (Israel Defence Force) i Hebron, samt sentrale myndigheter i Jerusalem og Ramallah, samt våre eierland. 

– Det var krevende, begge parter har ulike agendaer i sitt syn både på historien og på ­politiske løsninger. TIPH er en observatørstyrke, og kan aldri gripe inn ovenfor det vi kan oppfatte som urett. Det er ofte krevende for våre observatører å observere og rapportere på arrestasjon av barn, av og til veldig små barn.  Eller observere «clashes» mellom steinkastende palestinske ungdommer og IDF, og rapportere på bruk av «maktmidler». Våre rapporter blir lest av begge parter samt våre eierland. Både Israel og Palestinske selvstyremyndigheter har akseptert vårt ­mandat, og ønsker vår tilstedeværelse, og mandatet fornyes hver sjette måned. TIPHs posisjon er ­ganske unik, derfor også viktig at man forholder seg ­nøytral i henhold til intensjonen i mandatet.

Dønn alene

– Er det håp for området?

– Norsk utenrikspolitikk har både tro for og håp om at en tostatsløsning er mulig selv om en enstatsløsning hadde vært det ideelle, en stat hvor alle kunne leve i ro og harmoni med hverandre, sier Christine Fossen. – Men det er utopisk å forvente en felles stat når mange arabiske stater ønsker Israel dit «pepper’n gror» og Israel på sin side ønsker å være en «jødisk stat», og da blir det vanskelig å leve med palestinere. Ser man for seg en enstatsløsning, vil palestinerne komme i flertall, og det vil ikke Israel akseptere.

– Hvordan skal man dele, ved å hive ut alle bosetningene, som er ulovlige og som i de fleste tilfellene tar seg til rette? Hvordan trekke grensene? Det mest frustrerende er at alt er så veldig komplekst. Derfor har jeg vanskelig for å se noen løsning akkurat nå.

Christine Fossen var tidligere vant til å ha en politidirektør og Politidirektoratet «i ryggen», eller gode politimesterkollegaer som hun kunne diskutere og sparre med. – I Hebron var jeg dønn alene, sier hun. - Den ensomheten var krevende. Derfor trakk jeg meg ofte litt tilbake, jeg spiste av og til middag alene. Krevende å være sjef 24 timer i døgnet, når du bor og jobber slik vi gjør i TIPH. Først da jeg kom hjem, merket jeg hvor sliten jeg var.

– Jeg involverte meg hele tiden, jeg var blid og hyggelig når det var nødvendig, og bestemt når jeg skulle være det. Jeg hadde få muligheter til å bevege meg ut av området. Før konflikten mellom Israel og Palestina eksploderte sist sommer, kunne jeg kjøre til Tel Aviv eller Jerusalem og sette meg på en kafe eller dra på stranden, og se på mennesker. Fra juni til jeg dro hjem til Norge i september, var jeg jeg kun ute av Hebron noen få dager.

Kvinnelig sjef

– Var det vanskelig å være kvinne i et arabisk muslimsk svært konservativt område?

– Så lenge jeg hadde integritet som leder ble jeg behandlet med respekt. Internt i TIPH var det enkelte som ikke var vant til kvinnelige sjefer, Jeg fikk også respekt fra de mest konservative muslimske miljøene i Hebron så lenge jeg hadde en posisjon og viste at jeg klarte meg. Våre israelske og palestinske samarbeidspartnere innen politi og forsvar, og lokale myndigheter var opptatt av rang.

– Jeg var ikke personlig redd, fortsetter Christine Fossen, – men jeg var redd for ikke å ta de riktige beslutningene, særlig i sommer med henhold til observatørenes sikkerhet, da vi hevet vårt beredskapsnivå. Mitt ansvar for dem var 24/7 så lenge de var i regionen. I denne periode følte jeg meg mye alene, men jeg knyttet til meg noen gode støttespillere i misjonen. 

– Jeg lærte utrolig mye, og mange av våre «arabic speakers» har en spennende bakgrunn fra konfliktområder. De bærer med seg mye kunnskap, annerledes erfaring og kompetanse. Ellers opplevde jeg mye annerledes både kulturelt og ledelsesmessig, og jeg lærte mye om Midtøsten, både om konflikt, kultur og politikk – og diplomati. Det var både trist og rørende og reise hjem til Norge etter endt oppdrag. Jeg fikk en fantastisk avskjed, alle møtte opp og det var applaus, medalje, flagg og klemmer. Jeg kan godt tenke meg å reise tilbake, kanskje…

Christines bror

Christine Fossen har en bror med downs syndrom.

– Jeg har lært mye av å være søsteren til Halvor, sier hun. – Jeg har lært mye om annerledeshet, om at vi alle er forskjellige. Jeg lærte tidlig å ta ansvar. Får jeg ansvar, er jeg «flink pike» og gjør det jeg får beskjed om. Jeg liker også annerledeshet i en ledergruppe, det er morsomt at medarbeidere er forskjellige, hvor man kan omgås mennesker, gi ris og ros og konstruktive tilbakemeldinger.

– Det kompliserte lederskapet pirrer deg?

– Når jeg blir konfrontert med vanskelige ting, tar jeg ett skritt tilbake og tenker over problemet. Jeg synes det er vanskelig å ta de vanskelige samtalene, jeg liker heller å gi ros! 

– Blir det konflikt, eller vanskelige saker, kan jeg bli som Fantomet, bli hard mot de harde og myk mot de myke. Jeg har lært mye av vanskelige personalsaker jeg hadde som politisjef i Drammen. Hvis det er krevet, blir jeg «den tøffe» og kommer ikke med klemmer eller oppmuntrende ord, nei, det er ikke min rolle i den situasjonen.

– Som leder må man vurdere hvilken situasjon man er i, og hvilke signaler man sender. Helst liker jeg å være den snille gode, rause lederen som klemmer og gir ros.

– Jeg har lært å være tydelig, og ikke utsette ting og tro det går over. I tillegg vil jeg helst ha med meg noen for å fordele oppgavene. Jeg liker å jobbe i team.

Annerledes erfaring

Ble Christine Fossen endret etter Hebron-oppholdet?

– Sikkert, for jeg har lært mye om meg selv, sier hun. – Om å være leder i en komplisert setting, om å være leder for både unge mennesker, sivile og sterke fagpersoner. Det er en annerledes erfaring enn bare å være «politisjef». 

– Når skuldrene senker seg og jeg lander mer og mer, så ser jeg hele oppholdet som en fantastisk flott lærerik opplevelse, som har styrket meg med både erfaring og kompetanse, og antagelig gjort meg til en tryggere leder. 

– Vi er heldig som bor i et land som Norge, fortsetter Christine Fossen, – her kan barna vokse opp i trygge omgivelser. Her er vi så fordømt rike. Jeg har vært i en av de eldste konfliktområdene i vår tid, og sett forholdene barna lever under, både blant jøder, settlere og palestinere. De vokser opp med å hate hverandre. Det er vi forskånet for her. Vi skal ikke ta freden for gitt.

 – De muslimske samfunnene er så mye mer religiøse. Jeg sto opp hver dag til lyden av høytalere i moskeene og på skolene, med små barnestemmer som ba til Allah. Religionen har så mye sterkere plass i deres liv. Det er en litt annerledes start på dagen enn vi er vant til her hjemme.

– Jeg er stolt over den aksept vi har i Norge for mangfold av kultur og religion. Allikevel synes jeg det er viktig at vi tar vare på vår kulturtradisjon, på våre kristne verdier og vår kulturarv. Vi må la de gode kreftene slippe til og sammen bekjempe de radikale motkreftene.