Ap – det nye ­protestpartiet

Høyre og Frp har fått et sjokk denne uken - i hvert fall om man bruker ordet slik det brukes i politikken. Fallet på flere meningsmålinger er så stort at det ikke er rom for tvil: Mange velgere har flyktet, og selv om de ikke gir noen begrunnelse, så er det ikke mulig å finne noen andre grunner enn at de misliker regjeringens forslag til statsbudsjett. Eller for å si det mer korrekt: De misliker det budsjettforslaget de blir fortalt at regjeringspartiene har lagt frem.

De to første ukene etter at forslaget kom, var det fortsatt mange som satte pris på rekordbevilgninger til samferdsel, justis- og helsesektoren, men i de to siste ukene er det bare regjeringens usosiale profil det er blitt snakket om. Inntrykket av en regjering som gir til de rike og tar fra de fattige har festet seg.

Negative merkelapper er det vanskelig å bli kvitt for en regjering. ­Nesten like vanskelig som det er å komme seg opp igjen etter et markant fall på meningsmålingene. Stats­minister Erna Solberg husker helt sikkert det som skjedde forrige gang – da hun var kommunalminister i Bondevik-regjeringen. Etter et år med makten, omtrent da statsbudsjettet ble presentert, falt målingene ned til litt over 15 prosent for Høyre, og der ble partiet stående i det aller mest av fire-års ­perioden frem til 2005. Solberg ble heller aldri kvitt merkelappen som «jern-Erna». Den fungerte kanskje greit som en varedeklarasjon på innvandringspolitikken, men definitivt ikke på kommunalpolitikken. Erna Solberg ble stående som den stats­råden som ønsket å sultefôre kommunene.

Det kan selvfølgelig gå annerledes denne gangen. Både fordi regjeringen har mye mer oljepenger å bruke, og fordi regjeringskonstellasjonen er mer labil. Frem mot 2017 kan det hende at vi får testet ut enten en ettpartiregjering av bare Høyre eller en fireparti-regjering der de to støttepartiene er med. Det kan slå ut på ulikt vis på meningsmålingene.

Noe som kanskje er mer permanent, er Arbeiderpartiets rekordhøye oppslutning. Det kan synes tidlig å erklære Ap som den suverene meningsmålingsvinner allerede. Det er tross alt bare de to siste ukene partiet har sett 40-tallet på målingene, og det har skjedd før at målingene har vært rekordgode uten at det etterfølgende valget har blitt noen suksess. I 2000 – rett etter at Jens Stoltenberg dannet sin første regjering, kom det noen målinger på 40-tallet, men valget halvannet år senere ble det dårligste i moderne tid.

Likevel: Det er noe spesielt som skjer nå – Arbeiderpartiet ser ut til å ha etablert seg som det eneste alternativ til dagens to regjeringspartier. De som er misfornøyd med Høyre og Fremskrittspartet setter seg enten på gjerdet, eller de går direkte over til Arbeiderpartiet. Alltid før har det vært fløypartier som har fanget de misfornøyde.

Nå kan det virke som om velgerne har gitt opp både fløypartiene og de andre småpartiene. De kaver rundt, eller litt over, sperregrensen på fire prosent alle sammen. Venstre og KrF har massiv mediedekning, de fremstår som de besindige sentrumspolitikerne som akter å forandre den usosiale ­profilen på regjeringens budsjettforslag. Men det skjer praktisk talt ingenting på meningsmålingene. Endringene er alltid innenfor feil­marginene.

Tilsvarende er det med SV og Senterpartiet. De jobber hardt for å være synlig i mediene. De presenterer frisk og ny opposisjonspolitikk, men velgerne lar seg knapt affisere. Rasmus Hansson i Miljøpartiet de Grønne har heller ikke funnet koden foreløpig.

Dette er bakgrunnen for spådommen om at Ap kommer til å ligge høyt på meningsmålingene lenge. Den langsiktige trenden med at velgerne samler seg i to eller tre store partier fortsetter, om den ikke også blir forsterket. Om det blir to eller tre, er avhengig av Frps og Høyres manøvreringer. Selv om Frp har klart seg overraskende bra frem til nå, er det fortsatt en viss sannsynlighet for at det går med det partiet som med SV: Det blir liggende igjen med statsministerpartiet ved siden av seg.

En forklaring på at vi går mot et to- eller trepartisystem er at den politiske kampen fremstår som stadig enklere i de store riksdekkende mediene. Det er bare noen få enkeltsaker som blir omtalt og det er mye mer fokus på det regjeringen foreslår enn på opposisjonspartienes alternativer. I den nåværende situasjonen er det påfallende hvor lite oppmerksomhet det er rundt Aps alternative politikk. Jonas Gahr Støre får stort sett slippe unna med at han kritiserer regjeringen.

Når velgerne ikke får vite noe særlig om alternativene, er det naturlig at de plukker ut det største opposisjonspartiet som alternativ, dersom de er misfornøyd med dem som nå styrer.

Så skal det sies at ting endrer seg noe i valgkampene. Da kommer flere saker på dagsorden, og det kommer spørsmål om opposisjonspartienes alternativer. Derfor er det vanlig at de partiene som har ridd høyt på meningsmålingene frem mot valgkampen taper noe av sin oppslutning. Det er også håp for småpartiene om at de kan få oppmerksomhet om en sak og et standpunkt som gir dem et lite løft – i hvert fall i forhold til hvordan det har sett ut på menings­målingene.

Problemet er bare at småpartiene er blitt så små. Når de alle er i nærheten av fire-prosentsmerket, vil det hele tiden være tvil om de i det hele tatt klarer å få en slagkraftig stortingsgruppe. Faller de under sperregrensen på fire, kan de maksimalt få to representanter på Stortinget, og da blir de uinteressante i de aller fleste maktkonstellasjoner.

For velgerne fremstår det i en slik situasjon som tryggere å satse på det store, kraftfulle, opposisjonspartiet.