Død vindvisjon
Til tross for at vindvisjonen har gått som en stafettpinne fra statsbudsjett til statsbudsjett skjer det imidlertid forsvinnende lite.
De som engasjerer seg konkret i sektoren går utenlands, til land som Storbritannia, Tyskland eller Frankrike hvor havvindkraften har konkrete prosjekter og ikke bare tomme ord å støtte seg til.
I budsjettforslaget som H/Frp-regjeringen la frem i begynnelsen av oktober står det at Norge skal være en «foregangsnasjon innen vannkraft, vindkraft, bioenergi og andre fornybare energiformer.
Da en revidert energi-strategi (Energi21) ble lagt frem tidligere i høst, stod havvind høyt på listen.
Kraft- og finansanalytikere Ukeavisen Ledelse har snakket med er enige om at norsk havvind har potensial, men at listen over det som hindrer norsk vindkraft er lang – og øverst på den listen troner kraftprisen.
Hjemmemarked søkes
Forskningsleder John Olav Tande ved Sintef
– Konkurransesituasjonen er imidlertid svært krevende. Uten et hjemmemarked for utvikling og kvalifisering av nye løsninger, stiller norsk næringsliv med et handikap i forhold til konkurrenter i andre land som har ambisiøse programmer for utbygging av offshore vindkraft, for eksempel Tyskland og Storbritannia, sier Sintef-forskeren.
– Dersom vi bygget en demonstrasjonspark eller to basert på denne beregningen ville norske leverandører kunne kvalifisere ny teknologi som offshore vind sårt trenger for å bli effektiv, ikke minst kostnadseffektiv.
Tande, som har forsket på vindkraft i en årrekke, mener at norsk industri har store muligheter til å prege utviklingen av offshore vindkraftproduksjon dersom vi utnytter kompetansen som er opparbeidet innen offshore og subsea. Han peker på at mange allerede bidrar med fremtidsrettede tekniske løsninger, men at mye mer norsk ingeniørkraft kunne bidratt dersom Norge hadde hatt et hjemmemarked å tilby bransjen.
Selv om det er mange med bakgrunn fra oljebransjen som allerede engasjerer seg innen fornybart, er det også noen som holder seg unna.
Etter å ha brent seg på prosjekter sør i Nordsjøen har Kværner, som eier verft i Verdal og på Stord, et styrevedtak om at bedriften ikke skal påta seg oppdrag innenfor fornybart. Fornybarmarkedet er for risikabelt, ifølge Kværners visepresident Sverre Myklebust.
– Dette markedet er for umodent. Derfor besluttet vi oss for å gå ut av det. Vi bruker ikke ressurser på dette markedet over hodet, uttalte Myklebust til Offshore.no tidligere i år.
John Olav Tande legger ikke skjul på at et nytt marked i etableringsfasen også byr på muligheten til brente fingre, men minner om at det er mange som har brent seg også i olje og gass opp gjennom årene.
– I et marked under utvikling er det jo også betydelige muligheter til å være med til å påvirke. Hvis man er fraværende må man ta det som kommer, sier han.
Offshoreklynge i vest vil inn
ECOWindS er en bransjesammenslutning som arbeider for å åpne et marked for leverandører til fremtidens havvindindustri. ECOWindS samler aktører og forskere fra Norge, Danmark, Storbritannia og Tyskland og tar ikke minst for seg de høye kostnadene knyttet til etablering og drift av havvind. Stian Nerland er prosjektkoordinator i ECOWindS, med daglig tilhold i Ålesund Kunnskapspark og tilknytning til offshoreklyngen NCE Maritime på Sunnmøre.
Kombinasjonen av kostnadsreduksjoner og økt offentlig satsing vil ifølge Nerland kunne føre til utbygging også på norsk sokkel.
– Når det gjelder Tyskland og Storbritannia så bør kostnadene ned med opp mot 40 prosent for at parkene skal bli lønnsomme. Det er variasjoner mellom landene siden man har forskjellige avskrivnings- og subsidieordninger. Kombinasjonen av økt offentlig vilje, gjennom bedre ordninger, kombinert med kostnadsreduksjoner i hele verdikjeden vil kunne gjøre en norsk satsing mulig.
Men en norsk satsing er ingen primærmålsetning for prosjektet.
– De tre andre klyngene, Storbritannia, Tyskland og Danmark, er allerede godt i gang med havvind i sine land. For vår del handler det først og fremst om å undersøke om vi kan overføre elementer fra 40 års erfaring med avanserte maritime operasjoner i Nordsjøen til havvindsektoren. Det er også et mål å vise flere maritime bedrifter hvilke muligheter som finnes i de andre markedene rundt Nordsjøen.
Grønn kapitalmarsj?
Thina Saltvedt, oljeanalytiker i Nordea Nordea
En undersøkelse av hva som finnes av fornybare investeringsmuligheter på det norske kapitalmarkedet gir imidlertid ingen grunn til grønn pengeoptimisme. Hva er forklaringen? Har Saltvedts klimaoptimisme vunnet over hennes vanligvis nøkterne analyser?
– Nei, sier Saltvedt, dagen etter den nevnte frokosten, når Ukeavisen møter henne i Nordea-bygget på Majorstua.
– Men det har vist seg vanskelig å starte grønne fond i Norge rett og slett fordi det er så få selskaper her. Det er for få grønne bedrifter med aksjekapital her i landet, slår hun fast.
Da er det ifølge Saltvedt enklere å etablere såkalte bærekraftige fond. Da kan man nemlig inkludere mye mer enn kun grønn energiproduksjon.
Nordea-analytikeren har gått gjennom globale indekser for grønne aksjer de siste ti årene og registrerer at de gjorde det veldig bra fram til 2007, for så å falle som en følge av finanskrisen.
– Det var en voldsom vekstperiode før finanskrisen. De grønne aksjene vokste mer enn totalindeksen. Men disse selskapene har ofte ny teknologi som mange ser som mer risikable.
Når krisen rammer, som den gjorde i 2007, styres investorene av ryggmargsrefleksen: Ut av de nye og usikre og inn i trygge, store og gamle selskaper.
– På den tiden var de grønne aksjene enda nyere enn det er nå. Så finanskrisen, og det mislykkede København-møtet i 2009, gikk hardt utover de grønne investeringene.
Opp igjen
Ifølge Saltvedt har det grønne hjørnet av aksjemarkedet gjort det veldig dårlig helt fram til 2014, men nå slår det tilbake, og så langt i år har de hun kaller «den grønne indeksen» vokst mer enn aksjemarkedet forøvrig.
Også når det gjelder grønne obligasjoner har interessen ifølge analytikeren vært stor. Det bekreftes av mottakelsen BKK (Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap AS) fikk da selskapet i midten av oktober ble det første til å notere grønne obligasjoner på Oslo Børs.
BKKs obligasjonslån skal finansiere vannkraftprosjekter.
Saltvedt peker på en uklarhet i det fornybare kapitalmarkedet. Det mangler rett og slett en definisjon på hva som er grønt.
– Det er viktig at vi blir enige i bransjen slik at alle er innforstått med hva man forstår med dette ordet. Dette må være internasjonalt så investorene med sikkerhet vet hva de får, sier hun.
Her blåser det bra
15 mulige lokaliseringer for norske havvindsprosjekter.
Havvind er dyrt. Men NVE mener teknologiutviklingen og økt konkurranse vil redusere investeringskostnadene betraktelig etter 2020. Blant annet mener NVE at flytende vindturbiner vil kunne konkurrere kostnadsmessig med bunnfast teknologi for dybder over 50 meter etter 2020.
Kilde: NVE
Til tross for veksten ute, er det trolig lenge til det første havvindprosjektet blir ettertraktet i aksjemarkedet. Mangelen på utvikling av vinden som blåser utenfor den værharde norskekysten forklares av Saltvedt med en helt annen og mer suksessrik norsk sektor – vannkraften.
– Det er så lite havvind i Norge fordi vi har tilgang på så mye energi allerede. Vi sender mye elektrisitet ut i Norden, men det er likevel så mye på det nordiske markedet at prisene holder seg lave.
Saltvedt tror at Olje- og energidepartementets vedtak om å gi Statnett konsesjon til å etablere strømkabler til henholdsvis Tyskland og Storbritannia, kan gi norsk vindkraft et dytt framover. Kablene ventes å være i drift i løpet av seks år. Ifølge Saltvedt øker dette konkurransen om norsk kraft, med den følgen at kraftprisen øker. I neste omgang vil dette stimulere utviklingen av ny teknologi og nye løsninger for fornybar energiproduksjon, blant annet offshore.
– John Olav Tande i Sintef ber om at det blir etablert et hjemmemarked for offshore vind, gjerne i form av demonstrasjonsparker ute i havet. Er du enig?
– Ja, jeg ser at flere etterlyser dette. Det er vel bare å minne om den betydningen sokkelen har hatt for utviklingen av en verdensledende norsk offshoreteknologi innen olje og gass, for å se at dette ville vært klokt, sier Saltvedt.
– Liten effekt av kabler
Kablene er ikke nok. De kommer neppe til å påvirke kraftprisen nevneverdig, mener analytiker Ole Løfsnæs i Pöyry Management Consulting.
Løfsnes slutter seg til Thina Saltvedts analyse om årsakene til at utbyggingen av norsk vindkraft offshore lar vente på seg. Men han advarer mot forventningene til at strømkablene Statnett skal bygge til Tyskland og Storbritannia vil spille særlig rolle.
Han sier at «kraftprisen nok er den viktigste grunnen til stillstanden i norsk havvind», men han mener at andre årsaker også spiller viktige roller.
Løfsnes minner om at havbasert vindkraft konkurrerer med landbasert vindkraft.
– Havbasert vindkraft er dyrere enn landbasert. Kablene er ikke nok. De bidrar til økte kraftpriser, men denne effekten er begrenset. Det er teknisk mulig å koble havbaserte vindkraftverk på overføringslinjene, men dette er en kostbar øvelse som også er regulatorisk og teknisk krevende, sier Løfsnes.
Han tenner likevel håp når han peker på diskusjonen om nye støtteordninger for havbasert vind, blant annet forskningsstøtte administrert av Enova, samt samme avskrivingsregler som olje- og gassektoren nyter godt av.
Fornybarinvesteringene forsvant
Skjebnen til et nytt såkornfond, som blant annet var tiltenkt fornybarsektoren, illustrerer godt mangelen på nye, grønne vekstbedrifter.
I november 2013 ble det lagt ut en pressemelding fra Innovasjon Norge på Regjeringen.no som annonserte etableringen av to nye såkornfond. Teksten lød: «De to forvalterne vil spesialisere seg på prosjekter innen IKT, olje og gass, og fornybar energi. Både ProVenture Management og Alliance Venture Spring forvalter allerede offentlig finansierte såkornfond».
Da Ukeavisen Ledelse kontaktet ProVenture, som skulle forvalte feltene som falt utenfor IKT, fikk vi klar beskjed fra managing partner Herbjørn Skjervold om at «vi investerer bare innen ny teknologi rettet mot olje/gass.»
Forklaringen fra investeringsdirektør Stein Jodal i Innovasjon Norge er at selv om fornybart sto på den opprinnelige listen over områder, er det forvalteren som avgjør hvilke bransjer det til syvende og sist blir investert i.
– Bransjene det investeres i avgjøres av forvalterens kompetanse, sier Jodal.
Fornybart ble vurdert, men falt gjennom. Det er fortsatt et stykke igjen til den grønne veksten – i alle fall blant norske investorer.
Grønt kommer tilbake?
Utviklingen for en av flere «grønne», globale aksjeindekser i forhold til to andre indekser.
Et stykke igjen: «The S&P Global Alternative Energy Index» kombinerer to indekser – S&P Global Clean Energy og S&P Global Nuclear Energy. Den viser altså utviklingen for selskaper innen innen fornybarenergi og kjernekraft i hele verden. S&P 500 er utviklingen for verdens 500 største virksomheter, mens S&P Oil Index viser utviklingen for den globale olje- og gassbransjen.
Kilde: S&P – Dow Jones
Har fortsatt trua
Forskningsleder John Olav Tande ved Sintef mener det er flere norske løsninger som kan gi vind i seilene for norsk havvind. På Tandes liste over norske løsninger finner vi blant annet HyWind, med verdens første flytende turbin i full skala. Turbinen ble utviklet av Statoil og fikk nærmere 59 millioner kroner i tilskudd fra Enova.
Videre leverer forskningssentrene på offshore vind NOWITECH og NORCOWE på høyt internasjonalt nivå. Totalt er 160 norske selskap involvert i offshore vind, ifølge Tandes oversikt: Fred Olsen, Aibel, Reinertsen, Owec Tower, Olav Olsen, Nexans, Fugro OCEANOR, Kongsberg Maritime, Seatower og DNV GL er eksempler på aktive aktører.
Tande peker på NVEs kartlegging av hvilke Norske områder som egner seg best for bygging av offshore vindparker, og understreker at også NVE mener havvind kan bli konkurransedyktig om ikke lenge (se kart).
Stort marked ute
På verdensbasis var det ved utgangen av 2013 installert 318 gigawatt (GW) vindkraft. Bare i 2013 ble det installert 35 GW.
– Det internasjonale energibyrået antar i sitt scenario at vindkraft vil dekke cirka 15 prosent av verdens elforbruk i 2050. Dette vil kreve i størrelsesorden 2000 GW vindkraft, tilsvarende en netto installasjonstakt på 50 GW i året. Store arealer med gode vindressurser offshore, og økt press på landareal, forventes å gi en sterkt økende utbygging offshore, sier Tande.
I Europa alene opereres det med mål om 150 GW offshore vindkraft i 2030. Det forutsetter ifølge SINTEF-forskeren at teknologien og markedet utvikles slik at utbygging framstår økonomisk attraktivt. I Norge er det installert cirka 700 MW (megawatt) vindkraft. Alt står på land, med unntak av den flytende turbinen til HyWind.
Tande registrerer med glede at det er interesse for etablering av demonstrasjonsparker for Hywind i både Japan, Skottland og i USA.
– Det viser verdien av norsk forskning og utvikling, men kanskje ville vi få større verdi-skaping gjennom å ta teknologien videre her i Norge? En mulighet for å etablere en offshore demopark kunne være å knytte denne til elektrifisering av olje- og gassvirksomhet. Vindparken og olje- og gassanlegget da kunne dele på mobiliserings-kostnader og nettilkoblingen til land, sier han.
John Olav Tande tror at en norsk leverandørindustri til offshore vindkraft i løpet av en tiårsperiode vil kunne oppnå en andel på 10 prosent av verdensmarkedet og komme opp i samme størrelse som norsk oppdretts- og fiskerinæring. Mulighetene for en tilsvarende effekt innen landbasert vind er mindre, selv om det også der er store muligheter, mener han.
